av I 2Kor 12:20 lister Paulus opp åtte navngitte synder som mange i menigheten fortsatt levde i, selv om var blitt kristne. Disse syndene var: Strid, misunnelse, vrede/vredesutbrudd, selvhevdelse/selviskhet/intriger, baktalelse, sladder, oppblåsthet og uorden. Slik Paulus forteller, hadde de levd i disse syndene før de omvendte seg, men ikke opphørt med dem selv etter at de ble kristne og levde midt i menigheten blant troens folk. Slik NT gir til kjenne, er det å leve i vrede noe som ikke hører kristenlivet til, men er vantroens synder. Vrede er regnet med til kjødets gjerninger (Gal 5:20), men der er det kalt sinne, selv om det i grunnteksten er brukt samme ord som for vrede, altså thymos.
Om vrede (thymos) kan vi lese i Håndbok til NT: “Det ble også brukt for å betegne heftige vredesutbrudd, ja, iblant fullstendig raseri… Thymos brukes for å uttrykke den eksplosive vrede, som til gjengjeld er mer kortvarig, som eksplosjoner gjerne er”.
Også en kristen kan også bli vred, men må vokte seg for den, og legge av vreden ved å bekjenne den, for så å forsøke å opphøre med den så langt det er mulig
Slik galaterbrevet gir til kjenne, er vrede ingen Åndens frukt, men regnet med blant kjødets gjerninger. Siden også vi som kristne bærer på arvesynden så lenge vi lever, er vreden ofte av en slik art at den kan komme helt overraskende før vi engang når å reagere, selv om det absolutt ikke er ønskelig. Vreden er ikke noe som kommer fra Gud, og bærer ikke noe godt med seg. Derfor lærer apostelen Jakob:
- “Vit dette, mine kjære brødre: Hvert menneske skal være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede! For manns vrede virker ikke det som er rett for Gud.”, Jak 1:19-20.
I efeserbrevet formaner Paulus at en kristen skal la vreden være langt borte fra seg, særlig om den er i selskap med andre vonde synder, slik som: bitterhet, sinne, skrik og ond tale, sammen med all ondskap (Ef 4:31). Og særlig når vreden framstår sammen med hissighet og bitterhet, er vrede virkelig en stor synd, og tjener ikke til noe godt. Derimot skader og ødelegger den utrolig mye for mange, slik syndens egenskap i alminnelighet er.
Og om og når en kristen blir vred og synder – for det skjer med oss alle om vi vil det eller ikke -, er det heldigvis ikke ute med oss, siden det finnes nåde for alle synder. Etter at Paulus i Kol 3 først har skrevet at vrede er en synd som hører et liv i vantroen til, og noe kristne i Kolossæ tidligere hadde levde i før de ble kristne, formaner han:
- “Men nå skal dere legge av alt slikt: vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn”, Kol 3:8.
Paulus er tydelig på at ved omvendelsen legges det gamle syndelivet bak seg, og et helt nytt liv i Jesu Kristi etterfølgelse i Åndens veiledning begynner, slik han fortsetter:
- “Dere har jo avkledd dere det gamle mennesket med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde”, Kol 3:9-10.
Det som Paulus vil gjøre oss kristne oppmerksom på, er det skal være forskjell på livet før vi ble en kristen og etter at vi har blitt en kristen. Felles for apostlene er at de taler om Åndens helliggjørelse som virker til lydighet til Jesu og apostlenes formaninger. Og kraften til dette får vi ikke ved lovens kraft eller på grunn av at vi selv lykkes med å leve et verdig liv som behager Gud. Men kraften til å vandre i denne troens og Åndens lydighet, ligger i bestenkningen med Jesu Kristi blod, ved tro (1Pet 1:1-5).
Når så vi som kristne blir overrumplet av vrede, og angrer det som det i virkeligheten er, som synd, får vi i samsvar med Kol 3:8 og andre apostoliske formaninger, legge av denne synd ved å bekjenne det som synd, først og fremst innfor Gud. Det får vi alltid gjøre, allerede når vi merker at denne synd er i ferd med å innta vårt hjerte, og vi merker at denne synd prøver å få makt over oss. Får om hissighet og vrede får plass i vårt hjerte, da er det en reell synd, allerede før vreden har gått ut over noen, eller at vi har sagt eller gjort noe vondt til noen. Slike synder – som vi alle får kjenne på på grunn av arvesynden – får vi faktisk bekjenne som synd, og også be Gud om kraft til å døde denne synd ved Ånden, slik at den ikke skal gå ut over noen uskyldige, eller i det hele tatt, ut over noen. Min erfaring er i alle fall at Gud hører en slik bønn, og vil hjelpe og han vil tilgi. En kristens kamp mot arvesynden i sitt hjerte og i sine lemmer er faktisk noe vi faktisk må ta kampen opp mot. Og syndsbekjennelse for synder som bare vi selv merker i vårt onde og fordervede hjerte, er noe vi faktisk får gjøre for Gud. Det er noe som vi merker av alle av Bibelens hellige, slik f.eks. David i sin kjente botssalme, Salme 51. Å stille seg blottet og naken innfor Gud, og å la hans Ord og Ånd ransake og avsløre oss som syndere, er absolutt ingen egenrettferdighet eller noen lettvint løsning. Det er et speil som avslører alt i oss, også arvesyndens mange skremmende og dunkle sider. David så dette så tydelig at han både var unnfanget i misgjerning og født i synd, og så intet godt eller prisverdig i seg selv. Men han trodde på en nådig og barmhjertig Gud som ville tilgi og rense ham ren med isop, slik at han ble hvitere enn snø. Det var blodet fra den fuglen som ble slaktet. Så skulle blodet stenkes sju ganger på den spedalske, så ble han ren. Alt dette var bilde på Kristus som lot seg slakte på Golgata, og som lot sitt dyrebare blod bli utgytt til soning for våre synder. Og det er fortsatt bare kraften i Kristi blod kan rense oss ren fra vrede og alle andre skammelige synder.
Klarer vi ikke å styre vreden men lar den gå utover noen, har vi bare en ting å gjøre. Og de er å legge av vreden slik Kol 3:8 veileder oss, noe som særlig skjer ved at vi ydmyker oss og bekjenner det for den som vi har blitt vred på og syndet mot. Og er det en kristen vi har syndet mot, vil også denne personen stadfeste denne synden forlatt i det høye og Hellige Jesu navn, og og kraften av hans forsoningsblod. Og så får vi dessuten be om forbønn, slik at vi skal få kraft til å holde vreden langt borte fra seg (Ef 4:31) så langt det er mulig, ved Guds hjelp. Og en slik bønn vil også Gud høre.
Berettiget vrede er tillatt, både iflg. GT og NT
Noen ganger har man rett til å bli vred, men da uten å synde. Bibelen åpner nettopp for dette: “Bli vred, men synd ikke! La ikke solen gå ned over deres vrede” Men Paulus legger til: “Og gi ikke djevelen rom”, Ef 4:27, men også i Sal 4:5. Å bli vred, hører med til grunnfølelsene. Det kan hjelpe oss å sette grenser for hva man tillater at andre gjør med oss. Ingen får være så redd for å bli redd at man tillater at andre behandle oss eller å gjøre med oss hvordan som helst. Ved å sette en tydelig grense – uten å bli sint eller å synde – kan man beskytte seg selv, f.eks. i forhold til alle former for overgrep, så vel fysisk, psykisk eller seksuelt. Og er det behov for det, får man selvsagt bli vred – dersom man ikke synder – faktisk uten å behøve å be om unnskyldning eller å be om tilgivelse.
- Vis fasthet og sett grenser for deg selv
- Moden og sunn samvittighet – eller usunn, destruktiv skyldfølelse
- Maktmennesket i menigheten – noen utdrag
Vi bør være klar over at det i alle miljøer kan finnes alle former for overgripere som ikke respekterer andres grensesetting. Og slikt er det viktig å være bevisst på. Historien viser at også i de beste kristne miljøene finnes det overgripere når det gjelder seksuelle synder, men også personer som psykisk ønsker å utøve en ond og destruktiv påvirkning og kontroll. Slik har det vært, og slik kommer det dessverre også til å være i framtiden. Og for å beskytte seg mot slikt, er det særlig viktig å sette tydelige grenser, og faktisk bli vred, men da uten å synde.
En overgriper kan misbruke tilgivelsen stygt
En kristen person som har gjort overgrep, enten psykisk eller seksuelt, kan helt taktisk misbruke tilgivelsen ovenfor en annen kristen som han har gjort overgrep på. For å unngå at overgrepet skal bli kjent, kan han nok be om tilgivelse. Ikke derfor at han innfor Gud og innfor offeret virkelig angrer det han har gjort, men heller for å hindre at saken skal bli kjent.
… fortsetter
