Menneskets samvittighet. Hva er det, og hva styrer og påvirker samvittigheten? Og hva er samvittighetens primære oppgave?
Samvittigheten er noe Gud har nedlagt i vårt indre. Den er noe som vurderer og dømmer våre innstillinger og våre gjerninger. Samvittigheten har i seg selv ingen kunnskap om hva som er rett og hva som er galt. Men den er helt avhengig av å få opplysning om det fra noe som er utenfor den selv. Samvittigheten er pålitelig kun når Guds Ord, Bibelen, får opplyse den om rett og galt, og når den Hellige Ånd ved Ordet får opplyse samvittigheten.
I denne forbindelse må det nevnes at samvittigheten også har en annen funksjon: Den er som en «regnskapsfører» i oss mennesker. Denne «regnskapsføreren» noterer ned alle våre gjerninger. Også i himmelen er det «bøker» over våre gjerninger. Når den siste dom en gang skal holdes, skal «bøkene» åpnes (Åp 21:12, 15). Man kan derfor si det slik at det føres en «dobbel bokføring» over våre liv.
Samvittighetens bok åpnes når Gud kaller og lokker til omvendelse
Når Gud kaller et menneske til omvendelse, blir hans samvittighets «bok» åpnet. Da blir hans synder åpenbare (i den grad det er nødvendig), synder som han i sin underbevissthet har fortrengt. Da minnes han disse syndene, og de begynner å anklage og plage samvittigheten. Når samvittigheten våkner, så begynner mennesket å forstå at den grunnleggende feil i livet, er hans gale forhold til Gud og til hans neste. Og da får han nød og vilje til å få rettet opp, og få orden på både sitt gudsforhold og sitt forhold til sin neste.
Luther sier:
«Guds nåde er slik at dersom man ikke kjenner sin nød og sitt behov, kan man heller ikke få del i den. Nåden gir ingen føde til slike mennesker som er mette, men bare til de som er sultne» (WA, 17:II, Kirkkopostilla, 2. lopp. j.s.). «Man skal heller ikke trøste de ugudelige eller mennesker som har forherdet seg, men kun de som kjenner sin synd, døden og helvete, slik at de kan bli trøstet… Hvorfor skulle vi tale til syndere som har forherdet seg? … De bryr seg jo ikke om nåden… For de som ikke kjenner sin egen nød, har heller ikke noen del i evangeliet» (WA, 49, 136).
Når et menneskes samvittighet blir oppvakt, opplever det samtidig en «vekkelsestid» (Lk 19:44). Da søker den gode Hyrde etter ham, det bortkomne får. Da er det Faderen som vil lede dette menneske til sin Sønn, til Frelseren. Nettopp da står dette menneske innfor en meget viktig avgjørelse: Nå har det mulighet til å ta i mot frelsen. Men muligheten er også til stede at han kan gjøre et feil valg, og dermed fortsette han sitt liv i synd på «verdens» vei, den vei som fører til fortapelse.
Selv om størstedelen av et menneskes liv består av nådetid, så er det i praksis bare mulig å bli frelst når det får oppleve «besøkelsestid». For da lyder Bibelens ord for ham:
«Livet og døden har jeg lagt fram for deg, velsignelsen og forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt! … Elsk Herren din Gud. Hør på hans røst og hold fast ved ham! For dette er ditt liv, 5 Mos 30:19-20.
Slik Jesus sier, er det kun to veier og to porter som stilles frem for et menneske som opplever besøkelsestid:
«Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som går inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den, Matt 7:13-14.
Derfor oppmuntrer Skriften:
Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for han vil gjerne forlate alt, Jes 55:6-7.
For en som opplever vekkelsestid, er det som om man har Kristus i den ene vektskålen, og verden i den andre. Hans falne natur sitter hardt fast i verden og i sitt liv i synden. Og da opplever han at det er veldig vanskelig å ydmyke seg til omvendelse, og ved tro og lydighet begynne vandringen på den vei som fører til det evige livet.
Den som vil komme inn på livets vei, må i anger bekjenne sine synder, be om nåde og i troen ta i mot syndenes forlatelse i Jesu blod. Så må han i troens lydighet til Bibelens Ord begynne å etterfølge Jesus, som et medlem av de troendes menighet.
Jesus sier til slike som opplever dette, og som vurderer disse to mulighetene:
For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?, Mt 16:26.
Når Gud kaller på et menneske og vil at det skal gå inn gjennom Jesus-døren, inn til hans nåderike, så prøver «ondskapens trefoldighet» å hindre han fra det:
1) «Den gamle slange» som er «mørkets fyrste»,
2) menneskenaturen som er fordervet av synd, dvs. «kjødet» og
3) «verden» som lever i synd.
Disse tre (fiender) gjør alt som overhodet er mulig for å hindre at det menneske som opplever «besøkelsestid», skal gå inn gjennom «den trange port», dvs. gjennom Jesus-døren, for å hindre:
- At man skal ydmyke seg (for Guds kall til omvendelse), og heller ikke bekjenne sine synder
- For at man ikke ved tro skal ta imot nåden og tilgivelsen (for sine synder) i Jesu blod
- For at man ikke skal overgi seg selv i troens lydighet til Ham (Jesus) og til Guds vilje, som Gud har åpenbart i Bibelen
En av de bedragerske knepene som «ondskapens makter» bruker, er at man skal utsette avgjørelsen til en senere anledning. Landshøvding Feliks lyttet flere ganger når Paulus holdt tale. Ordet Paulus talte, traff hans samvittighet. Han opplevde at Gud kalte ham til omvendelse, og at han burde begi seg på troens vei. Men han utsatte avgjørelsen til en senere anledning, og sa:
«Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud på deg igjen. «, Ap 24:25.
Men det kom ingen «passende tid» for Feliks. Hans skjødesynd, pengegjerrighet og begjær etter berømmelse av mennesker, kvelte Guds kall i hans sjel. Det gamle ordspråk advarer:
«Den som utsetter sin omvendelse, han reder sin seng i helvete».
«Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter», Heb 3:7.8.