av Mange mennesker – også i dag – har ofte i det skjulte et indre ønske om å få del i det evige liv. Det er ikke så sjelden vi møter på slike mennesker. Men på tross at de kjenner et indre kall og at de fra barn av «kjenner veien» til frelse, utsetter og utsetter de sin omvendelse, og vil ikke helt overgi sine liv til Gud. De erkjenner at Jesus er veien, sannheten og livet, uten at de tar imot ham når Mesteren kaller på dem gjennom sitt Ord og gjennom sin Ånd. Men som Jesus sa: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:40. Dette talte Jesus til slike som egentlig burde vite bedre, nemlig til de skriftlærde. Ukentlig gransket de Skriften – både Moses, profetene og Salmene. Og de kunne virkelig Skriften og kjente til alt som var skrevet om ham. Men siden de ikke ville tro at Jesus var den Messias som de ventet på, forkastet de ham. Så dermed ble de utenfor, uten del i løftene om evig liv.
Hva førte dette til?
Siden de forkastet Kristus og hans rettferdighet (Rom 10), den han ville gi dem av nåde, kjente de heller ikke Guds rettferdighet. De hadde ikke blitt syndere. Vel kunne nok også de kjenne igjen og holde seg borte fra visse ytre synder, slikt som de og deres omgivelse holdt for å være synd, særlig slikt som andre mennesker så. Men deres eget hjertes syndeforderv var helt ukjent for dem, siden Guds lov ikke hadde fått knust deres hjerter og gjort dem skyldige for Gud. Så i stedet søkte de å opprette sin egen rettferdighet (Rom 10:3) som sin vei til Gud. Men problemet er at en slik egen rettferdighet ikke duger for Gud, siden «all vår rettferdighet ble som et urent klesplagg» (Jes 64:5). Derfor sa også Jesus: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5:32).
Hva er da grunnen til at de skriftlærde og mange på Jesu tid ville «opprette sin egen rettferdighet»? Hva bygde de en slik tolkning av veien til frelse på? Og hvorfor er det også i dag – og også i en viss utstrekning i kristne miljøer – noen som tenker som på Jesu tid, men bare i en litt annen variant? Man tror nok på Guds verk og hva Jesus har gjort på Golgata for å frelse oss. Men å stole fullt og helt på det, er i praksis ikke så enkelt for alle, særlig om hjertet og sinnet ikke er tilstrekkelig sønderknust og ydmyket, og loven ikke har fått gjort sin rette virkning. Og for slike, blir det lett til at man vil kompensere på Jesu verk ved å «hjelpe til» med sine egne gode gjerninger (Rom 3:20, 28; Tit 3:5). Slik jeg tenker, hadde de nok feiltolket en del av GT’s bibelsteder, noe som jeg skal komme tilbake til litt lengere ned.
Det å lykkes i det vi gjør, også som en kristen – selv om det bare er i noen svært få tilfeller og i meget liten grad – gir ofte en god følelse. Slikt kan føre til at man vokser litt i egne øyne og at man til en viss grad føler seg vellykket, og kanskje mer verdig for Gud enn de andre man har rundt seg. Og dersom man lever i lengere tid i slike usunne tanker, blir man snart åndelig blind, og begynner fort å se ned på andre kristne som ikke lykkes like godt som oss selv, etter sin egen vurdering. En slik usunn vei fører ufrakommelig til kjødelighet som egenrettferdighet og selvopphøyelse. Og videre fører det til gjør, ifølge Paulus, at man ikke vil «gi seg inn under Kristi rettferdighet». For slike mennesker er det ikke alltid nok, det som Jesus gjorde, siden de tenker at de også selv må bidra så langt de ser det mulig. Derfor vil de ikke helt våge å stole ene og alene på den gave-rettferdighet som Kristus vant for oss, og holde fast i den. Hva er slikt annet enn vantro, og en variant av lovens rettferdighet (Rom 10:5) slik Paulus skriver:
- «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem», Rom 10:5.
Veien til evig liv er i teorien en mulighet
Flere bibelsteder i GT bekrefter det som Paulus skriver i Rom 10:5. Altså er det i teorien mulig å bli rettferdig ved å gjøre alt det som loven påbyr og å unnlate å gjøre alt det som loven forbyr. Men det vi må være oppmerksom på, at denne vei til rettferdighet og evig liv egentlig er fullstendig utelukket og helt stengt for alle og enhver, siden vi alle er ufullkomne og syndere. Paulus forklarer dette slik: Slik Paulus og mange skriftsteder i GT virker å åpne for – nemlig at de som gjør alt det som loven lærer – skal leve ved dem. Altså virker døren å være litt åpen til frelse og evig liv ved å gjøre. Hvorfor har Gud og den Hellige Ånd valgt å tale slik?
- «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3.
Slik jeg tenker, er Paulus’ måte å uttrykke seg på i Rom 10:5 -nemlig at man skal kunne få leve og få del i Guds rettferdighet ved å gjøre lovens gjerninger – en spesiell måte å forkynne loven på, og kanskje litt sarkastisk. For en slik frelsesvei er egentlig helt utelukket i Skriften. Målet var å vise for tilhørerne at en slik vei til Gud i realiteten er stengt, selv om mange vandrer både lenge og langt på den veien, og at frelse ved gjerningenes vei er en absolutt umulighet. Dette var noe særlig Saulus bittert fikk erfare. Tanken med en slik måte å uttrykke seg på, var at tilhørerne, ved å oppdage dette, skulle forkaste «gjerningenes vei», og heller søke den vei Gud i Kristus har åpnet for fortapte syndere, den vei Paulus fikk begynne å vandre på, etter å ha møtt Jesus, og Ananias hadde velsignet ham og forkynt evangeliet for han. En slik helt spesiell måte å forkynne loven på, benyttet både profetene, Jesus og apostlene. I Mark 10 møter vi en mann som spurte Jesus hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Han kjente sikkert til mange skriftsteder i GT som virker å kunne ha noe å gjøre med det Paulus skriver i Rom 10:5, nemlig at det muligens kunne åpne for evig liv ved å gjøre hva loven påbyr. Også Jesus henviste enkelte mennesker til loven, helst slike som allerede vandret på gjerningenes vei, hva loven påbyr å gjøre og hva man må la være å gjøre for å få evig liv (Mr 10:19-20). Men når det gjaldt mennesker som loven hadde fått gjøre sin gjerning i, var Jesus tydelig på et veien til evig liv absolutt ikke går gjennom egne gjerninger, siden det å oppfylle lovens strenge krav, er helt umulig for ethvert menneske (Rom 8:4). Men for den som tror på Jesus og som tar imot den frelse han av nåde – helt gratis – vil gi til alle som i anger kommer til ham og som søker frelse, er alt mulig (Mark 10:27).
Ved et annet tilfelle var det en lovkyndig som konfronterte Jesus med samme spørsmål: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Luk 10). I det tilfelle svarte Jesus ham ved å vise til en annen stengt vei til frelse, altså ved å henvise til loven: «Å elske Gud av hele sitt hjerte… og sin neste som seg selv», altså til de to største bud i loven. Og Jesu legger til: «Gjør dette, så skal du leve!» Også i Joh 13 hvor Jesus lærer om fotvaskelsen, sier han: «Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det«, Joh 13:17.
Alt slikt er helt umulig i egen kraft, uansett hvor mye loven krever og truer. Men det kan bare et gjenfødt menneske gjøre, en som Gud har gitt troen og den Hellige Ånd til. Da får man ved troen del i Kristi fullførte gjerning og i de gjerninger han har gjort for oss. Og i Kristus Jesus kan vi også vandre i de gode gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at vi skal vandre i dem (Ef 2:10). Kun ved den tro Gud har gitt, ved den Hellige og ved agapekjærligheten som han har gitt i våre hjerter, kan vi elske Gud slik Ordet og loven påbyr, men bare til en del. Og bare ved den samme agapekjærligheten – i den grad vi har Kristi hjerte og sinn og vandrer i Åndens ledelse – kan vi elske vår neste, slik kjærlighetsbudet påbyr. Men også det er bare i en svært begrenset grad, siden vi er ufullkomne og svake. Men som Paulus uttrykker det:
- «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd», som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på», Tit 3:4-7.
En levende kristen gjør ikke gode gjerninger for å behage Gud eller for å søke frelse i det, siden han allerede ved troen er frelst, og for Kristi skyld er verdige for Gud og rettferdiggjort i Kristus. Det er denne gave som gir barnerett og som gjør at man blir arving til himmel og salighet. Men for en levende kristen er gode gjerninger kun troens og kjærlighetens frukter, og noe som kun skjer i ufullkommenhet og som de selv ikke har fokus på. Hemmeligheten er at det er troen på Kristus som Gud ser med velbehag på, og ikke egne gode gjerninger. Det er derfor vårt hjertes forhold til Frelseren Jesus Kristus som avgjør, om vi har tatt imot ham som vår frelser og om vi hører med til skaren av hans velsignede. Det er nemlig kun dette som avgjør om vi skal få være innenfor i himmelens herlighet, eller om vi skal bli stengt ute.
Troens rettferdighet klarnet for Paulus – men først etter at loven hadde fått knust hans hjerte og evangeliets dag gikk opp for ham
Apostelen Paulus var en av dem som aller klarest hadde forstått troens rettferdighet. Han hadde bakgrunn både i egenrettferdigheten og i fariseismen, faktisk i større grad enn de aller fleste av hans samtidige. Ved den lovlærde Gamaliel ble han opplært etter de strengeste kravene i loven (Apg 22). Men på tross av at han kjente Skriften og loven, kjente ham ikke Kristus og hans rettferdighet. I sin åndelige blindhet forfulgte kan Jesus og de kristne (Apg 9; 22,26; Fil 3; 1Tim 1). Og han kjente verken Guds eller Kristi rettferdighet.
Men Paulus’ møte på Damaskusveien knuste ham og gjorde han til en fortapt synder (1Kor 15:9; 1Tim 1:13, 15; Gal 1:13; Ef 3:8). Tidligere hadde han kun kjent til «overflaten» og «det ytre» når det gjaldt lovens hensikt. Men etter at Guds lov totalt hadde stengt alle muligheter til frelse ved å duge for Gud ved å holde loven, måtte han utrope: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?», Rom 7:24. Dette skjedde først etter at Guds lov totalt hadde fått knuse hans hjerter og overbevist han om at han var en fortapt synder. Og da Jesu disippel, Ananias, forkynte han evangeliet – en Guds kraft til frelse for hver den som tror – først da ble hans øyne åpne, og ved troen fin han del i Kristi rettferdighet. Fra den dagen vendte han ryggen til egenrettferdighetens vei og til liv ved selv å gjøre for å bli frelst. Denne opplevelse forandret totalt Paulus’ syn på veien til frelse og evig liv. Gjerningenes vei forkastet han nå totalt. Og heller ikke godtok han at verken han selv, jødene eller kristne skulle blande lov og evangelium slik at det blir loviskhet, heller ikke gjerningene og troen eller egen rettferdighet og Kristi rettferdighet.
Paulus var tydelig på at det kun er en vei til frelse, og at det bare er en som er Frelseren. Av den grunn hadde han en meget tydelig Kristus-forkynnelse, samtidig som han formante og straffet alle forkynnere som blandet disse lærdommer sammen. Men nettopp derfor ble han forfulgt, også av sine egne, men uten å gi etter fra ytre press om å forandre sin forkynnelse.
… fortsetter…
fdfgf
