av Mange mennesker – også i dag – har ofte i det skjulte et indre ønske om å få del i det evige liv. Det er ikke så sjelden vi møter på slike mennesker. Men på tross at de kjenner og innrømmer et indre kall, og at de fra barn av «kjenner veien til frelse», utsetter og utsetter de sin omvendelse, og vil ikke helt overgi sine liv til Gud. De erkjenner at Jesus er Veien, Sannheten og Livet, uten at de tar imot ham i sitt hjerte når Mesteren kaller på dem gjennom sitt Ord og gjennom sin Ånd. Men som Jesus sa: «Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:40. Dette talte Jesus til slike som egentlig burde vite bedre, nemlig til de skriftlærde. Ukentlig gransket de Skriften – både Moses, profetene og Salmene – og underviste i synagogene og i tempelet. Og de kunne virkelig Skriften og kjente til alt som var skrevet om Jesus. Men siden de ikke ville tro at Jesus var den Messias som de ventet på, forkastet de ham. Så dermed ble de utenfor, uten del i løftene om evig liv.
Hva kan en en slik total misforståelse av «løftet om evig liv» føre til? Svar: Egenrettferdighet, som er en vederstyggelighet for Gud, og forkastelse av Kristi fullbrakte frelsesverk!
Siden de som vil grunnlegge sin egen rettferdighet (Rom 10:3) forkaster Kristus og hans rettferdighet, den han vil gi dem av nåde, kjenner de heller ikke Guds rettferdighet. Slike mennesker har ikke blitt angrende syndere innfor den levende Gud. Vel kan nok også de kjenne igjen og holde seg borte fra visse ytre synder, slikt som de og deres omgivelse virkelig holder for å være synd, særlig slikt som andre mennesker ser og tar anstøt av. Men deres eget hjertes syndeforderv er helt ukjent for dem, siden Guds lov ikke har fått knuse deres hjerter og gjøre dem skyldige for Gud. Så i stedet søker de å opprette sin egen rettferdighet (Rom 10:3) som sin egen vei til Gud. Men problemet er at en slik egen rettferdighet ikke duger for Gud, siden «all vår rettferdighet er som et urent klesplagg» (Jes 64:5). Derfor sa også Jesus: «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5:32).
Hva er da grunnen til at de skriftlærde og mange andre på Jesu tid , men også slike som i dag delvis vil bygge på egenrettferdighet, vil «opprette sin egen rettferdighet» som en alternativ frelsesvei? Hva bygde de egentlig en slik variant av «veien til frelse» på som var totalt fremmed både for Jesus og for apostlene? Og hvorfor er det også i dag – faktisk også i en viss utstrekning i kjente kristne miljøer – noen som tenker like grunnleggende feil som på Jesu tid, men bare i en litt annen variant? De påstår nok at de tror på Guds verk og hva Jesus har gjort på Golgata for å frelse oss mennesker, men det virker ikke å være nok for dem. Og å stole fullt og helt på Kristi fullbrakte verk, er i praksis ikke så enkelt for alle, særlig om hjertet og sinnet ikke er tilstrekkelig sønderknust og ydmyket, og loven ikke har fått gjøre sin rette virkning, nemlig å gjøre dem skyldig innfor Gud, å sønderknuse deres hjerter og å døde dem (Gal 2:19, 5:24; Rom 6:6, 7:4, 7:11; 2Kor 5:15). Og for slike, blir det lett til at de vil kompensere på Jesu verk ved å «hjelpe til» med sine egne gode gjerninger og med sin helt særegne måte å tolke og å forklare Skriften på (Rom 3:20, 28; Tit 3:5).
«Vår kristendom», «våre tolkninger», «vår lære» og «vårt menighetssyn» – lærdommer som faktisk var ukjent for Jesus og for apostlene
Som kristne og som en 180 år gammel vekkelse står vi i fare for å komme bort fra det opprinnelige. Har vi for svak bibelsk forankring og dersom vi heller ikke kjenner godt til læregrunnlaget de som startet vekkelsen vår bygde på, nemlig på Bibelen og på Luther, kan vi begynne å lage vår egen variant av kristendommen – nemlig det vi oppfatter som «vår kristendom», «vår tolkning av rettferdiggjørelsen», «vår tolkning av hvor grensene for Guds rike går og vår egen og snevre «vår tolkning og vår lære om hvordan syndsbekjennelsen nødvendigvis må skje – at absolutt alle synder MÅ bekjennes innfor en annen kristen – for at den skal være gyldig for Gud», en utleggelse som var fremmed for Jesus og apostlene, som var fremmed for Luther og som også var fremmed for Læstadius og Raattamaa. En slik kristendomsforståelse må man nok kunne si kunne si er en kombinasjon av hva Jesus har gjort og hva Bibelen lærer og hva de selv kan bidra med for å duge for Gud, og hvordan de tolker Bibelen og hvordan de lærer. Slike mennesker ville nok Læstadius kalle for «de halv-vakte», altså slike kristne som har tatt i mot evangeliet før loven har fått vekke en sann syndserkjennelse i dem, nemlig at de ser og kjenner både arvesynden – altså at de tvers igjennom er besmittet av synd og solgt under synden – og at de dessuten kjenner gjerningssyndene. Men derimot mener de at de er rette kristne og har del i rettferdiggjørelsen innfor Gud, uten at de har kjent en sann anger og uten at Gud alene har fått virke en sann omvendelse. Så derfor har de heller ikke fått del i den nye fødsel, altså de har ikke fått et nytt hjerte og et nytt sinn som Gud taler om gjennom profetene (Jer 31:33, 32: 39; Esek 11:19-20, 18:31, 36:26-27), og derfor kan de heller ikke bære Åndens og troens frukter. Og av den grunn kan de heller ikke adskille lov og evangelium rett verken i sitt eget trosliv eller når de skal veilede andre, men blander lov og evangelium sammen , slik at verken loven eller evangeliet får gjøre sin sanne virkning. Dessverre tror jeg at det for alt for mange delvis er slik, også blant oss som tilhører den læstadianske vekkelse som begynte for 180 år siden. Så lenge Læstadius levde, så han til at loven hadde fått gjøre sin rette virkning i menneskehjertet før evangeliet ble forkynt, siden han var redd for at nådetyver skulle få innpass i menigheten. Sammenlignet med dagens læstadianisme, stilte han mye strengere krav. Evangeliet og syndenes forlatelse skulle ikke få forkynnes for halv-vakte. Først ville han forsikre seg om at loven hadde fått sønderknuse og ydmyke hjertet tilstrekkelig. Så ville han forvisse seg om at synderen virkelig angret, og var villig til ærlig og åpent å bekjenne sine synder offentlig innfor menigheten. Og han tenkte som Luter: Ingen syndenes forlatelse får forkynnes, uten at mennesket er villig til å omvende seg fra sitt tidligere liv i synd. Og ingen ble innlemmet i menigheten, uten at de først hadde kommet til menigheten, blitt velsignet av dem og blitt en del av felleskapet. Og så forventet han at de som omvendte seg – i tillegg til at de bekjente sine synder i menigheten – gjorde opp for skader de hadde forårsaket, betalte tilbake de hadde stjålet, gjorde opp med alle de hadde syndet mot, og begynte et nytt liv som Kristi etterfølgere i Åndens ledelse. På den måte tok Læstadius et radikalt oppgjør med synd, særlig som en som tydelig og klart forkynte Guds lov uavkortet, før evangeliets frigjørende frelsesbudskap ble forkynt. Og i evangeliets tjeneste brukte han gjerne sine trofaste medarbeidere Johan Raattamaa og Erkki Antti. Slik sørget de for at loven og evangeliet rett ble forkynt og i rett rekkefølge, og at sannhetens ord ble rett delt (2Tim 2:15). Slik er det dessverre ikke alltid i våre dager innen den læstadianske vekkelse. Mye har faktisk forandret seg, også innen vår vekkelse. Det er i alle fall min vurdering.
Jesus og apostlene tok et reelt oppgjør med all form for egenrettferdighet
Også Jesus og apostlene tok et radikalt oppgjør med usunn lære, med egenrettferdigheten, med sammenblanding av lov og evangelium, med falsk lære og med alt usunt, selv om slikt forekom blant gudfryktige og innen den kristne menighet: «Men de dyrker meg forgjeves idet de kommer med lærdommer som er menneskebud», Matt 15:9. De som hadde grunnlagt sin egen alternative vei til frelse og som bygde på sin egen rettferdighet, anklaget Jesus og apostlene for å bryte menneskelige sedvaner og tradisjoner. Men Jesus viser dem den store synd de gjør seg skyldig i ved å sette Guds Ord til side til fordel for sine egne og for sine fedres tradisjoners skyld (Matt 15; Jes 29.13). Slik avslører Jesus deres hykleri og falskhet, samtidig som han fordømmer deres gjerningsvesen. Siden Jesus er den samme i går, i dag og til evig tid, ser han nok likt på denne sak også i dag. Gode tradisjoner er vel verd å ta vare på. Men vi bør minnes at våre tradisjoner aldri får sette Guds Ord ut av kraft.
Feiltolkning av løsrevne bibelvers ble læregrunnlaget for egenrettferdigheten og ledet til fariseisme
Slik jeg tenker, hadde nok mange av de som bygde på egen rettferdighet grovt feiltolket en god del av både GT’s og NT’s bibelsteder, og det samme skjer nok også i dag blant mange som vil være kristne. Det blir for langt om jeg skal skrive om alle alle disse bibelstedene, men jeg skal i alle fall ta med noen av disse bibelstedene, både fra GT og NT. Disse bibelstedene er:
- 3Mos 18:5: «Dere skal holde mine lover og mine bud, for det menneske som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg er Herren».
- Esek 20:11: «Jeg ga dem mine bud og kunngjorde dem mine lover. For det menneske som holder dem, skal leve ved dem«.
- Neh 9:27: «Du advarte dem og ville omvende dem til din lov. Men de var hovmodige og hørte ikke på dine bud. De syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør etter dem. I sin gjenstridighet satte de skulderen imot, de var hardnakkede og ville ikke høre».
- Rom 2:13: «For ikke de som hører loven, er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven, skal bli rettferdiggjort«.
- Rom 10:5: «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem«.
- Gal 3:12: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det«.
- 1Joh 2:17: «Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid«.
Det å lykkes i det vi gjør, også som en kristen – selv om det bare er i noen svært få tilfeller og i meget liten grad – gir ofte en god følelse og en tilfredstillelse. For da opplever man at man gjør Guds vilje, noe Gud har knyttet løfter til. Lykkes man i egne øyne med dette, kan slikt kan føre til at man vokser i egne øyne og at man til en viss grad føler seg vellykket, og kanskje mer verdig og vellykket for Gud enn de andre kristne man har rundt seg. Og dersom man lever i lengere tid i slike usunne og innbilske tanker, blir man snart åndelig blinde og stolte, og begynner fort å se ned på andre kristne som ikke lykkes like godt som seg selv, særlig i egne øyne. En slik usunn vei fører ufrakommelig til kjødeligheter som egenrettferdighet, selvopphøyelse og åndelig hovmod. Og videre fører det til, ifølge Paulus, at man ikke vil ydmyke seg innfor den levende Gud eller «gi seg inn under Kristi rettferdighet». For slike selvgode og vellykkede kristne er det derfor ikke nok det som Jesus gjorde og det han vil vil gi dem, siden de tenker at de også selv må kunne bidra så langt de ser det mulig. Derfor vil de ikke helt våge å stole ene og alene på den gave-rettferdighet som Kristus vant for alle oss mennesker, og holde fast i den. Hva er vel slikt annet enn vantro og forkastelse av Jesu fullkomne frelsesverk på Golgata, og en variant av lovens rettferdighet (Rom 10:5). Faktisk tror slike mennesker at også sitt eget hjertes alvor, egen årvåkenhet, eget strev, egen lovoppfyllelse, egen vellykkede vandring og overfokus på egen syndsbekjennelse, slik de tolker og tror den skal skje, skal kunne bidra positivt i Guds øyne og i hans vurdering av dem som «levende kristne». Paulus skriver hvordan lovens rettferdighet virker i dem som lever under den:
- «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem», Rom 10:5.
Delvis bygger de sin misforståelse på Paulus ord i Rom 10:5 og på andre tilsvarende bibelsteder både i GT og NT. Generelt sett er det det de samme bibelstedene egenrettferdigheten bygger på, samt at det å være noe mer enn andre, det å ville noe, gjerne når andre svikter, det å gjøre noe, det å være bedre og dyktigere enn andre. Alt slikt er noe som ligger nedarvet i den falne menneskenatur og er en stor del av syndefallets skade. Å ydmyke seg og å måtte innrømme at vår egen vei for å behage Gud og for å bli frelst, det at man ikke selv kan bidra noe selv til frelse, alt slikt oppleves derfor som et stort nederlag og en ydmykelse som man helst ikke vil bli utsatt for. Er det da noe underlig at Kristus blir en anstøtsstein og en forargelses klippe. Noe må vi da kunne selv også og bidra med, tenker den egenrettferdige.
Mer om egenrettferdigheten:
- Fariseernes lære om frelse og «rettferdiggjørelse» – og Jesu oppgjør med dem
- Menneskets totale mangel på rettferdighet som duger for Gud
- Luthers første «klagesang» over egenrettferdigheten – Galaterbrevet kapittel 1-3
- Luthers andre «klagesang» over egenrettferdigheten – Galaterbrevet kapittel 3-6
Veien til evig liv er i teorien en mulighet
Flere bibelsteder i GT bekrefter det som Paulus skriver i Rom 10:5. Altså er det i teorien mulig å bli rettferdig ved å gjøre alt det som loven påbyr og å unnlate å gjøre alt det som loven forbyr. Men det vi må være oppmerksom på, at denne vei til rettferdighet og evig liv egentlig er fullstendig utelukket og helt stengt for alle og enhver, siden vi alle er ufullkomne og syndere. Paulus forklarer dette slik: Slik Paulus og mange skriftsteder i GT virker å åpne for – nemlig at de som gjør alt det som loven lærer – skal leve ved dem. Altså virker døren å være litt åpen til frelse og evig liv ved å gjøre. Hvorfor har Gud og den Hellige Ånd valgt å tale slik?
- «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3.
Slik jeg tenker, er Paulus’ måte å uttrykke seg på i Rom 10:5 -nemlig at man skal kunne få leve og få del i Guds rettferdighet ved å gjøre lovens gjerninger – en spesiell måte å forkynne loven på, og kanskje litt sarkastisk. For en slik frelsesvei er egentlig helt utelukket i Skriften. Målet var å vise for tilhørerne at en slik vei til Gud i realiteten er stengt, selv om mange vandrer både lenge og langt på den veien, og at frelse ved gjerningenes vei er en absolutt umulighet. Dette var noe særlig Saulus bittert fikk erfare. Tanken med en slik måte å uttrykke seg på, var at tilhørerne, ved å oppdage dette, skulle forkaste «gjerningenes vei», og heller søke den vei Gud i Kristus har åpnet for fortapte syndere, den vei Paulus fikk begynne å vandre på, etter å ha møtt Jesus, og Ananias hadde velsignet ham og forkynt evangeliet for han. En slik helt spesiell måte å forkynne loven på, benyttet både profetene, Jesus og apostlene. I Mark 10 møter vi en mann som spurte Jesus hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Han kjente sikkert til mange skriftsteder i GT som virker å kunne ha noe å gjøre med det Paulus skriver i Rom 10:5, nemlig at det muligens kunne åpne for evig liv ved å gjøre hva loven påbyr. Også Jesus henviste enkelte mennesker til loven, helst slike som allerede vandret på gjerningenes vei, hva loven påbyr å gjøre og hva man må la være å gjøre for å få evig liv (Mr 10:19-20). Men når det gjaldt mennesker som loven hadde fått gjøre sin gjerning i, var Jesus tydelig på et veien til evig liv absolutt ikke går gjennom egne gjerninger, siden det å oppfylle lovens strenge krav, er helt umulig for ethvert menneske (Rom 8:4). Men for den som tror på Jesus og som tar imot den frelse han av nåde – helt gratis – vil gi til alle som i anger kommer til ham og som søker frelse, er alt mulig (Mark 10:27).
Ved et annet tilfelle var det en lovkyndig som konfronterte Jesus med samme spørsmål: «Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» (Luk 10). I det tilfelle svarte Jesus ham ved å vise til en annen stengt vei til frelse, altså ved å henvise til loven: «Å elske Gud av hele sitt hjerte… og sin neste som seg selv», altså til de to største bud i loven. Og Jesu legger til: «Gjør dette, så skal du leve!» Også i Joh 13 hvor Jesus lærer om fotvaskelsen, sier han: «Om dere vet dette, da er dere salige, så sant dere gjør det«, Joh 13:17.
Alt slikt er helt umulig i egen kraft, uansett hvor mye loven krever og truer. Men det kan bare et gjenfødt menneske gjøre, en som Gud har gitt troen og den Hellige Ånd til. Da får man ved troen del i Kristi fullførte gjerning og i de gjerninger han har gjort for oss. Og i Kristus Jesus kan vi også vandre i de gode gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at vi skal vandre i dem (Ef 2:10). Kun ved den tro Gud har gitt, ved den Hellige og ved agapekjærligheten som han har gitt i våre hjerter, kan vi elske Gud slik Ordet og loven påbyr, men bare til en del. Og bare ved den samme agapekjærligheten – i den grad vi har Kristi hjerte og sinn og vandrer i Åndens ledelse – kan vi elske vår neste, slik kjærlighetsbudet påbyr. Men også det er bare i en svært begrenset grad, siden vi er ufullkomne og svake. Men som Paulus uttrykker det:
- «Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd», som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på», Tit 3:4-7.
En levende kristen gjør ikke gode gjerninger for å behage Gud eller for å søke frelse i det, siden han allerede ved troen er frelst, og for Kristi skyld er verdige for Gud og rettferdiggjort i Kristus. Det er denne gave som gir barnerett og som gjør at man blir arving til himmel og salighet. Men for en levende kristen er gode gjerninger kun troens og kjærlighetens frukter, og noe som kun skjer i ufullkommenhet og som de selv ikke har fokus på. Hemmeligheten er at det er troen på Kristus som Gud ser med velbehag på, og ikke egne gode gjerninger. Det er derfor vårt hjertes forhold til Frelseren Jesus Kristus som avgjør, om vi har tatt imot ham som vår frelser og om vi hører med til skaren av hans velsignede. Det er nemlig kun dette som avgjør om vi skal få være innenfor i himmelens herlighet, eller om vi skal bli stengt ute.
Troens rettferdighet klarnet for Paulus – men først etter at loven hadde fått knust hans hjerte og evangeliets dag gikk opp for ham
Apostelen Paulus var en av dem som aller klarest hadde forstått troens rettferdighet. Han hadde bakgrunn både i egenrettferdigheten og i fariseismen, faktisk i større grad enn de aller fleste av hans samtidige. Ved den lovlærde Gamaliel ble han opplært etter de strengeste kravene i loven (Apg 22). Men på tross av at han kjente Skriften og loven, kjente ham ikke Kristus og hans rettferdighet. I sin åndelige blindhet forfulgte kan Jesus og de kristne (Apg 9; 22,26; Fil 3; 1Tim 1). Og han kjente verken Guds eller Kristi rettferdighet.
Men Paulus’ møte på Damaskusveien knuste ham og gjorde han til en fortapt synder (1Kor 15:9; 1Tim 1:13, 15; Gal 1:13; Ef 3:8). Tidligere hadde han kun kjent til «overflaten» og «det ytre» når det gjaldt lovens hensikt. Men etter at Guds lov totalt hadde stengt alle muligheter til frelse ved å duge for Gud ved å holde loven, måtte han utrope: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?», Rom 7:24. Dette skjedde først etter at Guds lov totalt hadde fått knuse hans hjerter og overbevist han om at han var en fortapt synder. Og da Jesu disippel, Ananias, forkynte han evangeliet – en Guds kraft til frelse for hver den som tror – først da ble hans øyne åpne, og ved troen fin han del i Kristi rettferdighet. Fra den dagen vendte han ryggen til egenrettferdighetens vei og til liv ved selv å gjøre for å bli frelst. Denne opplevelse forandret totalt Paulus’ syn på veien til frelse og evig liv. Gjerningenes vei forkastet han nå totalt. Og heller ikke godtok han at verken han selv, jødene eller kristne skulle blande lov og evangelium slik at det blir loviskhet, heller ikke gjerningene og troen eller egen rettferdighet og Kristi rettferdighet.
Paulus var tydelig på at det kun er en vei til frelse, og at det bare er en som er Frelseren. Av den grunn hadde han en meget tydelig Kristus-forkynnelse, samtidig som han formante og straffet alle forkynnere som blandet disse lærdommer sammen. Men nettopp derfor ble han forfulgt, også av sine egne, men uten å gi etter fra ytre press om å forandre sin forkynnelse.
… fortsetter…
fdfgf
