av Spørsmålet blir derfor: Hva bygde de denne forklaringen på? Finnes det bibelsk belegg for å påstå at måten Jakob skaffet velsignelsen på var feil, og at han benyttet svik og lureri for å oppnå sitt mål?
Salmisten skriver: «Hvert menneske er en løgner» (Salm 116:11). Det var kun Jesus som ikke gjorde synd, og bare i hans munn det ikke ble funnet svik (1Pet 2:22). Heller ikke patriarken Jakob var ett unntak. Også han var en synder med egne moralske svakheter, og var nok ikke fremmed for bruk av list for å nå sine mål og for å bli velsignet. For nettopp det å bli velsignet var særlig viktig for han, også senere i livet.
Bibelen selv bruker ordet «list» for å sette ord for måten Jakob skaffet seg velsignelsen på. Patriarken Isak – han hvis Guds navn er «Abrahams Gud og Isaks Gud» – sier følgende til Esau: «Din bror kom med list og tok din velsignelse», 1Mos 27:35. Og Esau legger til: «Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse…», 1Mos 37:36.
Andre bibeloversettelser bruker ordene «svik», «list», «lurt», «overliste» , «bedra», altså i innhold har alle disse synonymene samme betydelse. I BGO bruker Jakob ordet «bedrager» om seg selv når han sier: «Kanskje min far vil kjenne på meg, og da vil jeg vise meg som en bedrager. Da kommer jeg til å føre en forbannelse over meg selv, og ikke en velsignelse», 1Mos 27:12.
Så ut fra Skriften selv, er det ikke underlig at måten Jakobs skaffet seg velsignelsen på, ikke alltid blir omtalt på en så positiv måte.
Navnet Jakob kan ha to betydninger
Navnet Jakob betyr primært «å holde i hælen», som vi leser: «Hånden hans holdt fast i Esaus hæl», 1Mos 25:26. Men slik hans førstefødte bror Esau sier, kan det også bety «overlister» eller «bedrager»:
- «Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse». 1Mos 27:36.
Ulike bibelske oppslagsverk om navnet Jakob:
Lundes Bibelleksikon skriver:
- «En av hans karakterfeil var hans forkjærlighet for list. På bedragersk måte skaffet han seg sin fars velsignelse. Og videre skriver de: Ellers finner vi både svik og urederlighet i fortellingen om ham»…
I et annet oppslagsverk leser vi:
- «At navnet Jakob også skulle bety «bedrager» er basert på en forståelse av personen Jakob knyttet til episoder i hans liv, eksempelvis episoden der han lurer til seg førstefødsels-velsignelsen. Derfor er navnet Jakob synonymt med bedrager».
Og Bibelselskapet skriver:
- «Navnet Jakob betyr både «en som lurer og snyter» og «hæl». Begge deler er noe som har med Jakob og hans liv å gjøre. Han holdt sin eldre bror Esau i hælen da han ble født. Senere lurte Jakob sin bror Esau og sin gamle far Isak, slik at det ble Jakob som fikk sin fars velsignelse og førstefødselsretten, og ikke Esau, som det burde ha vært».
Førstefødselsretten og velsignelsen skulle normalt ha tilhørt Esau
At Esau som førstefødte normalt hadde retten til denne førstefødselsretten, er det vel liten tvil om. Denne stilling var særlig eksklusiv, siden han ved farens død skulle ha fått en dobbel arv, og fått trede inn som familiens overhode. Dessuten var det den førstefødte som hadde rett til sin fars spesielle velsignelse. Dette var også Jakob og hans mor Rebekka fullstendig klare over.
Den eldste skal tjene den yngste
Under Rebekkas graviditet skjønte hun at det måtte være noe helt spesielt med tvillingene som hun ventet. «Barna støtte mot hverandre i hennes liv. Da sa hun: Er det slik med meg? Hva skal så det bety? Og hun gikk for å spørre Herren», 1Mos 25:22.
Dessuten sier Herren: «I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg at. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste«, 1Mos 25:23.
Svaret som Herren gav Rebekka, glemte nok hun aldri. Det er rimelig sikkert at hun fortalte sin mann Isak om dette. Og mest trolig fikk også Jakob kjennskap til dette, siden det var forutsagt av Herren selv. Kanskje var han glad for det som han hørte, og også selv så fram mot den dagen når han skulle få ta imot både sin fars og Guds velsignelse. For når vi leser historien om Jakob, blir det klart at Guds velsignelse var særlig viktig for ham under hele hans liv.
Vilkåret for at Jakob skulle bli velsignet av sin far, var at han først måtte sikre seg førstefødselsretten
Tvillingenes far Isak hadde allerede blitt en gammel mann, og var klar over at han snart skulle dø (1Mos 27:1). Han var faktisk hele 180 år da han døde (1Mos 35:28). Derfor ønsket han å velsigne sin førstefødte før han døde, slik at Esau skulle kunne innta Isaks plass i familien som familieoverhode og få det åndelige lederansvaret. Isaks yndlingssønn var Esau, siden han likte vilt og fordi Esau var en dyktig jeger. En dag kommer Esau hjem fullstendig utmattet. Derfor sier han til Jakob som nettopp holdt på å koke en matrett: «Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt», 1Mos 25:30.
Det var da Jakob så sitt livs sjanse siden førstefødselsretten var en betingelse for at han senere kunne få arve farens velsignelse. Han sier derfor: «Selg meg da i dag førstefødselsretten din». Og Esau svarte: «Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg?» Jakob sa: «Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob», 1Mos 25:33.
Når Hebreerbrevets forfatter forteller om denne hendelse, skriver han lastende ord om Esaus handling: «Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat. Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse», Heb 12:16-17.
Hovedansvaret for denne handlingen ble lagt på Esau, det er ikke tvil om det. Men spørsmålet blir om det var nødvendig av Jakob å komme Gud i forkjøpet, og å handle selv uten å spørre Herren. Muligens skjønte han at det var han som skulle føre Abrahams velsignelse videre. De signalene hadde troligvis hans mor gitt ham (1Mos:25:23). Men Gud hadde nok selv klart å sørge for det, uten at han selv skulle ha behøvd å handle slik han gjorde og å utnytte situasjonen til egen fordel. At Esau gjorde feil og en ubotelig synd ved å ringeakte førstefødselsretten, er helt klart (Heb 12:16-17). Men Jakobs listige handling mot sin utmattede bror forårsaket et svært dårlig og betent brødreforhold i 20 lange år, det var også en trist realitet. Og heller ikke Gud anså Jakobs handlemåte for å være rett, for han sier gjennom profeten: «Han skal hjemsøke Jakob for hans ferd og betale ham etter hans gjerninger», Hos 12:3.
Etter dette sier Esau sier til sin far: «Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han…», 1Mos 27:36.
Men i alle fall, hvordan det enn var: Nå var det Jakob som eide førstefødselsretten, og den kunne ikke Esau ta tilbake. Og det fikk han nok angre på resten av livet. Det neste Jakob håpet på, var å få sin fars velsignelse før han døde. Hvordan skulle han lykkes med det?
Den gamle Isak var nesten helt blind og kunne ikke se, derfor la Rebekka en plan
Isak og Rebekka hadde hver sine yndlingssønner. Hun holdt mest av den hjemmekjære og stillferdige Jakob. Isak derimot satte størst pris på Esau, faktisk på tross av at han allerede hadde solgt sin førstefødselsrett med forakt og giftet seg med to hedenske kvinner som 40-åring og senere med en tredje, noe som ble til stor hjertesorg for hans foreldre (1Mos 26:34-35; 1Mos 36). Men Isak likte ikke Kanaans døtre (1Mos 28:8), siden de dyrket fremmede guder, og ville kunne komme til å lede Esau bort fra troen på Abrahams og Isaks Gud. Det var nemlig denne gudstro som var den bærende kraft i Abrahams og i Isaks liv, på tross av at også de hadde sine egne menneskelige svakheter.
Den eldste skal tjene den yngste – men Isak tenkte annerledes
Herren hadde tidligere sagt til Rebekka: «Den eldste (Esau) skal tjene den yngste (Jakob)». Derfor var hun klar over Herrens vilje og hans utvelgelse. Hun skjønte nok at Isaks ønske var å gi velsignelsen til Esau, faktisk på tross av at Herren hadde sagt at han skulle tjene Jakob. Skulle virkelig hennes mann Isak, han som skulle videreformidle Guds velsignelse til Abraham, velsigne feil person?
Derfor måtte hun sørge for at det ikke skulle skje. Hun la derfor en listig plan, og tok Guds sak i sine egne hender. Og dette mente hun at hun skulle lykkes med, siden Isaks allerede var blitt gammel, over 140 år, og øynene hans var så svekket at han ikke kunne se (1Mos 27:1).
Rebekka burde oppmuntre Isak til å følge Guds vilje
Hvorfor kunne hun heller ikke påmint Isak om at han ikke måtte gjøre mot Guds vilje, og at det var synd. Hun kunne jo ha advart han og oppmuntret han til å legge saken fram for Herren for å spørre om hans vilje. Så dermed fikk den gamle og blinde Isak fortsette med å realisere sitt eget ønske og sin egen private plan, slik at han skulle få gi sin velsignelse til Esau, helt mot det som Herren hadde åpenbart for Rebekka.
Isaks vilje var ikke ett med Herrens ord til Rebekka
Isak hadde som mål å velsigne sin førstefødte Esau før han dør, og sier derfor til Esau: «Derfor ber jeg deg at du tar jaktredskapen din, pilkoggeret og buen, og går ut i marken for å skyte noe vilt til meg. Lag så til en velsmakende rett for meg, slik jeg liker det, og bring den hit til meg. Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne deg før jeg dør», 1Mos 27:3-4.
Rebekka og Jakob vil sørge for at Herrens ord til henne skal bli oppfylt
Dette hørte Rebekka (1Mos 27:6), og hun tenkte kanskje: Dette får absolutt ikke skje! For om Esau blir velsignet, vil ikke Herrens ord til henne kunne gå i oppfyllelse. Hun gikk derfor Gud i forkjøpet, likesom for å hjelpe han slik at hans ord og løfte kunne gå i oppfyllelse og Guds plan kunne skje, nemlig at den eldste skulle tjene den yngste. Mens Esau var ute på jakt, og før han rakk å komme hjem for å lage en velsmakende rett til Isak, ba hun Jakob hente to fine kje. Og så laget hun en velsmakende rett, slik Isak likte det. Den ba hun Jakob bære inn til hans far Isak så han kunne ete av den, og så velsigne Jakob før han dør. Men han våget først ikke det, siden han og Esau var så forskjellige. Esau var jo lodden som en kappe (1Mos 25:25) og Jakob glatt. Og dette trodde han at hans far ville komme til å avsløre. Han fryktet for at Rebekkas plan ville føre forbannelse over han og ikke velsignelse. Men Rebekka ga seg ikke, men svarte: «La den forbannelsen komme over meg, min sønn. Hør nå bare på det jeg sier …!», 1Mos 27:13. Så hentet hun Esaus høytidsklær og tok dem på Jakob. Så tok hun skinnene av kjeene la dem om hendene og omkring den glatte delen av halsen hans. Slik håpet hun at hennes egen mann ikke skulle klare å avsløre hennes listige plan.
Jakob går inn til Isak for å bli velsignet, men Isak er svært skeptisk
Deretter går Jakob inn til Isak i håp om å bli velsignet. Han hilser på han med å si: «Far!» Og Isak spør: «Hvem er du?» For ikke å bli avslørt, svarer Jakob: «Jeg er Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du ba meg. Vil du nå sette deg opp og ete av mitt vilt, så din sjel kan velsigne meg!» Men Isak var ikke overbevisst, derfor stiller han ytterlig et kontrollspørsmål:
«Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn? Han svarte: Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg! Da sa Isak til Jakob: Kom helt bort til meg, min sønn, slik at jeg kan få kjenne på deg om du virkelig er min sønn Esau eller ikke. Jakob kom da borttil Isak, sin far, som kjente på ham og sa: Røsten er Jakobs, men hendene er Esaus! Han kjente ham ikke, fordi hendene hans var lodne som hans bror Esaus hender. Og han velsignet ham», 1Mos 27:20-23. Men fortsatt var ikke Isak sikker på at han hadde velsignet rett person, derfor spør han: «Er du virkelig min sønn Esau? Og han svarte: Ja, det er jeg». Deretter fortsette han velsignelsesseremonien.
Det at Jakob lar seg overtale av sin mor, viser svakhet også i hans moralske vurderingsevne. Men at han hele tre ganger forteller sin far usannhet, er ennå vanskeligere å forstå. To ganger bekrefter han ovenfor sin far at han er Esau, Isaks førstefødte, noe han selvsagt ikke var. Hva er dette annet enn usannhet, i håp om å bli velsignet. Og når hans far Isak ytterlig spurte av sin sønn Jakob: «Hvordan kunne du finne det så snart, min sønn?», så svarte han: «Fordi Herren din Gud sendte det like mot meg!». Heller ikke det var sant! Slik jeg nevnte ovenfor, omtaler Herrens Ånd Jakobs handlinger i et heller negativt lys, hvor vi leser:
«Han skal hjemsøke Jakob for hans ferd og betale ham etter hans gjerninger». I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde»…, Hos 12:3-5a.
Både Isak og Esau holdt Jakobs handling for å være list
Da Esau kom til sin far Isak for å bli velsignet av han, var det egentlig for sent for hans del. Isak hadde kun en velsignelse han kunne gi, og den hadde han allerede gitt til Jakob. Han var sikkert ikke fornøyd med måten Jakob skaffet velsignelsen på, for han sier til Esau: «Din bror kom med list og tok din velsignelse» (1Mos 27:35).
Også Esau holdt Jakobs handling for å være ensbetydende med å komme med list, for han sier til sin far: «Er det ikke med rette at han har fått navnet Jakob? Nå har han to ganger overlistet meg. Min førstefødselsrett tok han. Og se, nå har han tatt min velsignelse».
I frykt for sitt liv flyktet Jakob til sin morbror i Mesopotamia, hvor han ble i 20 år
Konsekvensen av Rebekkas og Jakobs handlinger, var at hans brors hjerte ble full av vrede: «Esau la Jakob for hat på grunn av den velsignelsen som hans far hadde velsignet ham med. Og Esau sa i sitt hjerte: Snart må vi ha sørgedager over min far, og da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror«, 1Mos 27:41.
«Rebekka fikk vite hva Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt. Da sendte hun bud etter sin yngste sønn Jakob og sa til ham: Se, Esau, din bror vil hevne seg på deg og slå deg i hjel. Og nå, min sønn, lyd ordet mitt: Bryt opp og flykt til Laban, min bror – til Karan. Bli der hos ham en tid, til din brors harme har lagt seg. Når din brors vrede har vendt seg fra deg, og han har glemt dette som du har gjort mot ham, da skal jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på én dag!», 1Mos 27:42-45.
Ifølge Iso Raamatun Tietosanakirja var Jakob 77 år da han flyktet til Karan på grunn Esaus vrede. Da han var 84 år, giftet han seg med Lea og Rakel, og syv år etter det ble Josef født. Som 97-åring vendte Josef og hans familie tilbake til Kanaan, og da var Josef bare 6 år gammel. Tiden fra Esau truet med å drepe sin bror til Isak døde, var faktisk hele 43 år. Men heldigvis ble det forsoning mellom stridsbrødrene før den tid, etter 20 år. Dermed ble ikke Jakob slått i hjel, slik Esau truet med å gjøre etter farens død.
Herren var med Jakob og bevarte og velsignet han
På tross måten Jakob tilegnet seg førstefødselsretten og velsignelsen på, var Herren med han også under flukten og i hele hans tid hos sin morbror Laban. Men Gud fostret og formet Jakob gjennom ulike hendelser som han fikk gjennomgå. Tvilsomt var Jakob så bekvem med måten førstefødselsretten og velsignelsen ble tilegnet på, og han angret sikkert mange ganger på det han hadde gjort. Hadde det ikke vært en mer riktig måte å få del i velsignelsen på, tenkte han kanskje? Nå stod han selv i fare for å bli drept på grunn av sine ukloke handlinger. Dessuten måtte han nå leve adskilt fra sine kjære foreldre, og spesielt fra hans mor Rebekka som elsket han så høyt. Hans sinn og tanker var sikkert fylt av dype depresjoner og mange bekymringer under vandringen til Karan i Mesopotamia, hvor hans mor kom fra. Men han fryktet også for hevn fra Esau og for sitt eget liv, også etter 20 år i Karan da han var på på hjemveien (1Mos 32:11). Men Herren hadde, på tross av alt det som hadde skjedd, ikke forlatt Jakob. På natten, etter at solen hadde gått ned og det hadde blitt mørkt, la Jakob seg til å sove med en sten som hodepute på et sted som han senere kalte Betel. I en drøm åpenbarte Abrahams Gud og Isaks Gud seg for ham, og han fornyet løftet om Abrahamsvelsignelsen til Jakob. Og Herren lovet å være med ham og å bevare han, og at Herren selv skulle føre han tilbake til det land som han nå hadde flyktet fra. Dette var utvilsomt trygt for Jakob, han som var så full av frykt og redsel. Men etter dette nattlige møtet våget han nå faktisk å tro at hele hans liv var i den allmektige Guds gode hender. For nå var han kommet til Guds hus og til himmelens port. I takknemlighet over det, reiste han en minnestein og helte olje over den. Så kalte som nevnt stedet Betel, som betyr Guds hus. Deretter fortsatte han reisen til Karan i Mesopotamia hvor han ble i 20 år før han på nytt våget å vende hjem igjen, på Herrens oppfordring (1Mos 28:15).
Jakob opplevde selv å bli bedratt flere ganger av sin egen svigerfar Laban
Da Jakob møtte Labans datter Rakel, fikk han henne kjær. Derfor ønsket han henne til sin hustru. For å få henne, måtte han tjene Laban i syv år. Etter gjestebudet førte Laban sin førstefødte datter Lea inn til Jakob, og ikke Rakel, slik den gjensidige avtalen var. Skuffet over å oppdage at det var henne, klaget Jakob til Laban og sa: «Hvorfor har du bedratt meg?«. Dette førte til at han etter en uke også fikk Rakel, men for dette måtte han ytterlig tjene Laban i syv år. Slik fikk Jakob selv føle på hvordan det var å bli bedratt. Han som selv var årsaken til at hans fars førstefødte opplevde seg bedratt, måtte selv ta til takke med å få Labans førstefødte datter Lea til hustru, og ikke Rakel som var den yngste og som han elsket, slik han regnet med å få. Tro om ikke det var Gud som ville fostre Jakob ved at han selv fikk smake på «sin egen medisin»?
Men bedragene stoppet ikke med det, slik han selv forteller om. For hele ti ganger forandret Laban på lønnen som Jakob ble lovet. Dette fortalte han først til Rakel og Lea, og sa: «Likevel har deres far bedratt meg og forandret lønnen min ti ganger«, 1Mos 31:7. Og like etter det konfronterte han også sin egen svigerfar Laban med den uretten som ble gjort mot han. Han sa: «Disse tjue år har jeg nå vært i ditt hus. Jeg har tjent deg i fjorten år for dine to døtre, og i seks år for småfeet. Men du har forandret lønnen min ti ganger«, 1Mos 31:41.
Kanskje også dette var en måte Gud ville fostre og forme Jakobs karakter på? Slik er ofte Guds måte å fostre og å forme oss på, vi som iblant behandler andre mennesker slik vi absolutt ikke selv ønsker at vi skal bli behandles på av våre medmennesker.
Jakob gråt og ba om nåde – både av Gud og av sin stridsbror Esau
Da Jakob var på vei til sitt hjemland Kanaan, levde frykten fortsatt sterkt i han. Først fryktet han for hevn fra sin egen svigerfar Laban, siden han hadde flyktet uten først å ha klarert hjemreisen med han. Dessuten fryktet han for å møte si egen bror Esau, siden han hadde truet med å slå han i hjel. Denne frykten hadde han delvis levd med i 20 år. Men da han nærmet seg hjemlandet, ble frykten ytterlig sterkere. Og særlig etter at han ble informert om at Esau var på vei mot han med 400 mann. Men siden Herren selv hadde lovet å være med han og å bevare han, våget han å fortsette. På hjemveien, etter vennskapspakten med Laban, ble han møtt av Guds engler (1Mos 32:1). Deretter sendte han sine sendebud til sin bror Esau om at Jakob nå var på vei hjem. Vennlig hilste de Esau fra Jakob, og tiltalte Esau som Jakobs herre. Jakob derimot kalte de for Esaus tjener. Slik merker vi at Jakob ville møte sin bedratte bror med den aller største ydmykhet, i håp om å bli benådet for den store uretten Esau hadde opplevd. Mest sannsynlig var det Jakob som hadde instruert dem om hvordan de skulle bemøte Esau, i håp om at Jakob skulle finne nåde for hans øyne. Om de derimot hadde påmint Esau om Herrens ord til Rebekka om at «den eldste skal tjene den yngste», ville nok møtet mellom de to brødrene ikke blitt så positivt som vi senere skal få høre om. Men her gikk Jakob fram med visdom og med stor grad av ydmykhet, og også det var nok med på å smelte Esaus harde hjerte mot sin bror.
Kanskje også denne ydmykheten var en av grunnene til det vi kan lese i Hos 12:5: «Han gråt og ba om nåde». Og kanskje det også var på grunn av denne ydmyke innstillingen ovenfor Esau som Gud selv sa om han: «Likevel har jeg elsket Jakob» (Mal 1:3).
Da Jakob fikk høre at Esau var på vei mot han med 400 mann, ble han som nevnt meget forferdet. Derfor ropte han til Gud i sin store nød. Og så påkalte han Abrahams Gud og Isaks Gud i ydmykhet og med bønn om nåde. Han ba til Gud, samtidig som han påminte han om hans egne trofaste løfter. Og Jakob sa:
«Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud! Herre, du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg er uverdig til all den miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener. For med staven min gikk jeg over Jordan her, og nå er jeg blitt til to leirer. Jeg ber deg, fri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd! For jeg er redd for ham, at han skal komme og slå i hjel meg og mine, både mor og barn. Du har jo selv sagt: Jeg vil gjøre vel imot deg! Jeg vil la ætten din bli som havets sand som ikke kan telles for mengde.»
Og Gud hørte og svarte på Jakobs bønn. Også i GT var det slik apostelen Jakob skriver: «Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning», Jak 5:16. Senere møtte Jakob sin bror ansikt til ansikt i inderlig håp om forsoning (1Mos 32:20). Men før det møtte Jakob en mann som kan kjempet med hele natten. Denne mannen eller engelen som han kjempet med i sin manndomskraft var Gud (Hos 12:4-5). Han gråt og ba om nåde, og han vant. Han var Herren, hærskarenes Gud, Herren er hans navn. I denne forbindelse fikk Jakob et helt nytt navn, Israel, som betyr den som kjemper med Gud og med mennesker og har vunnet. Og også her ba Jakob om velsignelse, for han sa til den fremmede: «Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg» . Jakobs ønske gikk i oppfyllelse, for vi leser: «Og han (Engelen/Herren) velsignet han der».
I dette tilfelle var det ikke bare snakk om en velsignelse som skulle gi ham lederansvaret og åndelig autoritet i familien, eller bare en dobbel del av farsarven. Men nå ble Jakob av Herren selv velsignet med den aller høyeste velsignelse. Den kan alle få del i ved troen på Jesus Kristus, selv om de av sin jordiske far ikke arver førstefødselsretten og sin jordiske fars velsignelse, den som kun kan bli gitt til en av sønnene i familien. Ut fra dette, var det ikke et vilkår for Jakob å bli velsignet av sin far Isak for at Gud skulle kunne ha gitt han Abrahams og Isaks Guds velsignelse, slik jeg tenker. For den himmelske velsignelse er ikke begrenset kun til en person i familien, men til alle som tror og blir Guds barn. Denne velsignelse gis ikke bare til den eldste sønnen i familien, men til absolutt alle som tror på Jesus Kristus og som lar han bli sin Frelser, inkl. kvinner og barn. Denne velsignelsen åpner døren til selve himmelen der Jesus en gang skal ønske sine velkommen, slik vi leser: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt», Matt 25:34.
En rettferdig manns bønn har stor kraft og virkning – Esau og Jakob ble forsonet som ved et stort under
Hva skjedde da Esau kom med sine 400 mann fram til sin bror, etter kanskje å ha båret på bitter vrede og hat mot sin bror Jakob i nesten 20 år. Hva hadde egentlig skjedd med hans hjertelag da han møtte sin bror første gang på 20 år? Han var nå blitt som en helt ny mann med et tilgivende hjerte som søkte forsoning. Jo, det var Gud som ved et under, gjennom bønnens kraft som grep inn og som smeltet hans harde og uforsonlige hjerte. Han var nå moden for å legge all hat og bitterhet bak seg og for å gjenopprette vennskapet med sin bror. Men samtidig skjedde det også noe i Jakobs hjerte. Han begynte å lengte etter å bli forsonet med sin bror, og at de skulle få begynne på nytt med blanke ark. Han søkte etter å finne nåde innfor sin bror (Hos 12:5). For Jakob ba jo til Gud at han skulle fri han fra sin brors hånd, fra Sauls hånd (1Mos 32:11). Dette signaliserer at Jakob innså at det ikke bare var feil bare i sin bror, selv om «Esau sa i sitt hjerte: Snart må vi ha sørgedager over min far, og da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror», 1Mos 27:41. Men også Jakob så og angret sin synd og sine urette og listige handlinger da han på en – i alle fall for Esau – ufin måte skaffet seg førstefødselsretten og sin fars velsignelse. Derfor gråt han og ba om nåde, både av Gud og av sin bror.
Dette er virkelig noe for enhver å tenke på og ta lærdom av. Vi synger i den kjente og kjære sangen:
«Det der makt i de foldede hender,
i seg selv er de svake og små.
Men mot allmaktens Gud du dem vender,
han har lovet at svar skal du få.
Det er svar undervegs, engler kommer med bud.
Om det drøyer, det fram dog skal nå.
For det lovet jo løftenes trofaste Gud:
Kall på meg, og du hjelpen skal få.
Gud så i nåde til Jakobs i hans nød, og han hørte hans bønnerop. Dessuten sendte han hjelpen. Og ved bønnens kraft forandret Gud dessuten hele Esaus hjertelag. Hevnen og trusselen om mord ble drevet ut, og så fikk han et tilgivende og forsonlig hjertelag, slik vi kan lese om:
«Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt». Og så kan vi lese om et herlig og svært forsonende møte mellom de to, noe sikkert ingen av de stridende partene engang hadde våget å håpe på. Men vår Gud er som kjent underets Gud, slik Paulus skriver: «Men ham som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraften som er virksom i oss», Ef 3:20. Han kan omskape våre hjerter, bare vi anger våre egne synder og feilsteg og ber om nåde, og i oppriktighet søker forsoning. Hør bare om på hvor herlig måte de tidligere stridsbrødrene ble forsonet på:
«Esau sa da: Hva mente du med hele denne leiren som jeg møtte? Han svarte: Jeg ville finne nåde for min herres øyne. Men Esau sa: Jeg har rikelig. Min bror, la det være ditt som er ditt! Jakob sa: Nei, jeg ber deg! Har jeg funnet nåde for dine øyne, så ta imot min gave. For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg. Kjære, ta imot gaven min som jeg sendte deg! For Gud har vært god mot meg og jeg har nok av alle ting. Og han nødde ham til han tok imot gaven. Da sa Esau: La oss bryte opp og dra videre, så skal jeg dra like foran deg», 1Mos 33:9-12.
Slik jeg leser hele denne historien om Esau og Jakob, er det rimelig tydelig at Jakobs lite tiltalende handlinger da han lyktes med å skaffe seg førstefødselsretten og Isaks velsignelse, gjorde at han fikk dårlig samvittighet, og at han innså at han hadde handlet urett. Hvorfor skulle han ellers behøve å be både Gud og Esau om nåde, og ønske en varig forsoning både med Gud og med sin bror. Synden splitter alltid og ødelegger totalt og helt ubarmhjertig, selv om den begås i «de beste familier» og av Guds utvalgte menn. Urett er alltid urett, og enhver urettferdighet er synd (1Joh 5:17). Derfor hører det med til enhver sann kristen at man i alle former som synden opptrer på, må den bekjennes som synd, og så må man søke tilgivelse for sine egne synder. Men sin nestes synder verken bør eller får vi bekjenne. Andres synder har vi heller ikke noen rett til å bekjenne eller til å spre ut til andre, ikke engang til våre beste venner. Slikt kalles baksnakkelse (1Pet 2:1), og det kaller Bibelen for synd.
Også svik, falskhet og det å bedra andre, er åpenbar synd. Selv om Jakobs og Rebekkas hensikt var å selv bidra til at Guds løfte til Jakob skulle gå i oppfyllelse, helliget det ikke middelet de brukte. En urett framferd ble ikke rettere ved at hensikten var god. Det at Gud selv, han som elsket Jakob og hadde utvalgt ham, senere var med han, formet og fostret han etter sin vilje for å få han til å bli «et ærens kar», viser Guds suverene allmakt. Og det viser at Gud ikke trenger feilende «hjelpere» som skal komme han i forkjøpet eller å være hans aktive rådgivere, dersom han selv ikke har sendt dem i sin tjeneste. Herren var selv mektig til å velsigne Jakob med sin himmelske velsignelse. Det er en velsignelse som er evig gyldig, bare vi selv ikke ringeakter den eller sløser den bort. Og han som dessuten er allmektig, han makter å forsone selv de aller bitreste fiender som har det aller mest uforsonlige hjertelag, bare vi selv lar oss forlike, og søker fred og forsoning i anger og i bot. Og dette gjelder både vårt forhold til Gud og vårt forhold til våre medmennesker, hvem de enn er.
Et slikt forsonende hjertelag får vi alle be om i all ydmykhet, både i inderlig bønn til Gud og i påkallelse. Men også ved å framsnakke hverandre og å løfte fram de positive sidene i hverandre. Det er i alle fall en god måte å begynne på.
Gud hjelpe oss dertil i Jesu Kristi navn!
Alta 13.10.2021
Henry Baardsen
Alta
