av Vannflommen eller syndefloden som den også kalles, og slik den er omtalt i Bibelen, må kanskje kunne regnes som en av verdenshistoriens mest dramatiske hendelser. Alt liv på hele jorden ble utslettet, bortsett fra Noah, hans familie og dyrene som var i arken. Ifølge bibelsk tidsregning skjedde den da Noah var 600 år gammel, og ca. 1650 år etter at Adam ble skapt. Mange i dag regner vannflommen for å være en myte, altså noe som i virkeligheten ikke har skjedd og som heller ikke var mulig kunne skje. Ifølge spørreundersøkelser gjelder dette 50 % av prestene i DNK. Men for profetene, Jesus og apostlene var hendelsen en virkelig og sann fortelling (1Mos 6-10; 1Krøn 1:4; Jes 54:10; Esek 14;14, 20; Matt 24:38-39; Luk 17:26; Heb 11:7; 1Pet 3:20; 2Pet 2:5-6) . Og særlig gjelder dette Moses, som selv forteller hendelsen rimelig grundig. Som kristne har vi derfor ingen grunn til å trekke Bibelens omtale av vannflommen som skjedde for ca. 4500 år siden i tvil, slik den historisk-kritiske bibelforskningen og deler av moderne vitenskap gjør.
Lytt til tale med tema: Slik Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være
Guds visdom og hans allmakt er mye høyere enn hva vår fornuft og vitenskapen kan forstå
For den menneskelige fornuft er det mye som vi ikke kan forstå eller forklare. Den har sine klare begrensninger. Bibelen gir oss heller ikke svar på alt som vi mange ganger kanskje skulle ønske å vite. For den er ikke ment som et vitenskapelig oppslagsverk. Dersom Gud i Bibelen skulle ha forklart alt det kompliserte som vitenskapen strever med å skjønne, ville neppe noen av oss ha forstått noe av det, siden slikt ligger høyt over vår menneskelige fatteevne. Og alt kan heller ikke bevises vitenskapelig, siden det ikke vil være mulig å gjenta prosessen i et laboratorium. Det gjelder først og fremst urcellen, opphavet til alt senere organisk liv. Hvordan oppstod den første cellen? Og hvor kom egentlig det første DNAet fra? Alt dette er noe et omfattende internasjonalt forskerteam forsøker å finne svar på også i våre dager. Men de vil neppe komme til noe vitenskapelig bevis. Så mitt spørsmål er: Siden den fremste vitenskapen i verden fortsatt strever å finne svar på livets store mysterie om hvordan den første cellen kunne oppstå, hvordan skal de da kunne svare på alle andre store mysterier, slik som f.eks. skapelsen, alle fenomen rundt vannflommen, og hvordan noen kunne overleve inne i Noahs ark i over et år, etc.?
Forskning og vitenskap er svært nyttig, mer enn vi tenker og forstår
Slik jeg tenker, er forskning og vitenskap svært nyttig til mangt, også i det daglige liv. I alle fall vi som har gjennomgått en komplisert hjerteoperasjon, kreftbehandling eller fått annen komplisert medisinsk behandling , og som har fått et bedre og lengere liv, vet å sette stor pris på all den forsking og spesialkompetanse som har vært nødvendig for å hjelpe oss. Og slik er det også på mange andre områder. Først når man forkaster Gud og ikke regner med ham, går man over en grense som gjør at man setter større tillit til mennesker enn til Gud. Og det blir helt galt!
Menneskelig visdom har sine klare begrensninger. Den eneste suverene som vet alt, er han som selv har skapt alt
Apostelen Paulus uttrykker seg slik: «For da verden ved sin visdom ikke kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror», 1Kor 1:21. En sak er at vitenskapen prøver å finne svar på alt som er ukjent, det er jo deres oppgave. Men selv om vi er kristne og kjenner Skriftene og hva som står skrevet der, er det svært mye som vi ikke forstår, også av det som Bibelen forteller, slikt som kanskje kunne være nyttig for oss. Så ydmyke bør vi være at vi innrømmer at bare dette i seg selv kan gi oss tilstrekkelig med utfordringer. Selv den store gudsmannen Paulus måtte si: «For vi forstår stykkevis…», 1Kor 13:9. Hva da når det gjelder spørsmål som Bibelen ikke forteller noen detaljer om, f.eks. om skapelsen og om annet tilsvarende som ligger høyt over vår fatteevne? Bibelen forteller det bare helt enkelt: «Og Gud skapte…». Derfor bør vi være så ydmyke at vi ikke roser av at vi forstår og vi kan forklare, men at vi heller sier: Nei, vi forstår ikke og kan ikke forklare! Men «ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige», Heb 11:3. Derfor trenger vi ikke å streve etter å forstå og forklare absolutt alt, selv om noen kanskje synes at det kunne vært interessant om noen kunne forklare det for oss.
For også Job sier: «Kan du fatte Gud med din forstand? Eller kan du finne ut hvor Den Allmektige har sin grense? Guds visdom, himmelvid er den«, Job 11:7-8. Og Paulus utroper: «Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier», Rom 11:33.
Hvordan kan egentlig noen skape noe av intet, det er da umulig? Men Gud kan! Han er allmektig, allvitende og totalt uten begrensninger. På samme måte kan vi aldri skjønne hvor alt vannet under vannflommen som Bibelen omtaler kunne komme fra på så kort tid, og at det kunne stige så høyt som over de høyeste fjelltoppene. Også dette forblir nok som en uforklarlig gåte for de aller fleste av oss. Sannheten er at siden den allmektige Gud kunne skape himmel og jord, hele universet med alt som hører det til, gi liv til alt som rører seg, vekke opp døde, gjøre store overnaturlige tegn og under, kunne han også få i stand vannflommen og få vannet til å forsvinne igjen. Det er i alle fall jeg overbevisst om. For ingen ting er umulig for Gud!
Hvorfor ble det en stor vannflom som utslettet alle mennesker, bortsett fra Noah og hans familie?
Ifølge 1Mos 5 var det ca. 1650 år etter at Adam ble skapt som dypets kilder åpnet seg slik at enorme vannmasser strømmet ut. Samtidig flommet regnet ned, og vannstrømmene kom over jorden. Kain, han som slo sin bror i hjel, forteller om sin egen synd: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den». I stedet for å angre sin synd og å søke Guds vilje, fortelles det :»Så dro Kain bort fra Herrens åsyn«.
Å dra bort fra Herrens åsyn, betyr det samme som at man ikke vil ha noe med han å gjøre. Man vil ikke høre på han, ikke tro på han, ikke adlyde ham og ikke følge ham. Man vender altså Gud ryggen, og mener seg å være ferdig med ham. I stedet velger man å leve et liv uten Gud, og uten å tro at det følger noe liv etter livet på jorda. Man tror altså ikke at Gud kommer til å stille seg ansvarlig for hvordan man har levd, siden man tror at det ikke finnes noen Gud. I stedet tror man at når man dør, er alt slutt. Så derfor er det viktig å ta maks ut at livet her så lenge som man lever. Slik virker det å ha vært for de aller fleste som levde på Noahs dager.
Slike mennesker kaller Bibelen for de gudløse. Den kaller dem for: «flokken uten frukt», «mennesker uten håp», «de som går til grunne», «de som gjør det onde og som taler dårskap», «deres jubel er kort, og deres glede varer bare et øyeblikk», «de sluker urett» m.m. Men Bibelen kaller også slike mennesker for ugudelige. «De skal gå til grunne i mørket», «fra de ugudelige kommer ugudelighet», «de hater Herren», «de mister sitt lys», «de er lik agner som vinden blåser bort», «de skal ikke bli stående i dommen», «de er fanget i sine egne henders gjerninger», «han roser seg av sin sjels onde lyst», «han spotter Herren», «i ingen av hans planer er det plass for Gud», «han forakter Gud og sier: Du vil ikke kreve regnskap av meg», «det er ingen frykt for Gud hos den ugudelige», «de skal dømmes og gå fortapt» og «Herren har ikke behag i de ugudeliges død». Det siste sitatet jeg skal nevne, er fra 2Pet 2:5: «Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah – selv den åttende – den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden«.
Noahs tid var ifølge Jesus en parallell til vår tid
Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle dere tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang (1Mos 6:5). Bibelen forteller at de fylte jorden med vold. Og menneskenes tanker var onde fra ungdommen av (1Mos 8:21). Jesus sier om folket på Noahs tid: «For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken» (Matt 24:38). Det som Jesus her peker på, var nok ikke vanlig inntak av naturlig mat og drikke, og heller ikke det at menneskene inngikk normale ekteskap mellom mann og kvinne, slik Bibelen også oppmuntrer til. Men det var nok heller overdreven fråtseri og store inntak av rusmidler som vin og annen sterk drikke, noe som førte til drukkenskap, festing, drikkelag (Jes 5:12) og til et skammelig og syndig liv (1Pet 4:3). Jesaja beskriver drukkenskapen slik: «Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter langt utover kvelden, glødende av vin! Sitar og harpe, tamburin og fløyte og vin har de i sine drikkelag. Men Herrens verk ser de ikke. De har ikke øye for hans henders gjerning», Jes 5:11-12.
Når Jesus sier hvordan de på Noahs tid «tok til ekte og ga til ekte», og sammenligner det med hvordan menneskene skal være før hans andre ankomst, skjønner vi bedre hva han mener i lys av den tid vi lever i. Tidligere var det slik at det i en viss grad var gudsfrykt og varsomhet. Derfor ville ikke alle avsløre for alle hvordan de levde og hva de gjorde av «mørkets gjerninger». De groveste syndene ble utført «i skjul av mørket» og når andre som de hadde litt respekt for, ikke så. Men slik er det ikke nå. Det som tidligere ble regnet for skammelig, usømmelig og blasfemisk, publiseres nå i vanlige aviser og tidsskrifter. Andre kanaler for å markedsføre slikt som Bibelen forbyr, er Internett, TV, videoer og filmer, alt lett tilgjengelig via smarttelefoner, datamaskiner og strømmetjenester. Og så godt som alt er ikke lengere borte enn noen tastetrykk. De som i mindre eller større grad eksponeres av dette, er folk i alle aldere. Men særlig er barn og unge de mest utsatte, siden de nødvendigvis ikke skjønner fullt ut hvilke skadelige langtidsvirkninger slikt har på deres holdninger og atferd. Nettopp her er det stor fare for at grensen mellom rett og galt, hva som er skadelig for samvittigheten og hva som er akseptabelt, tøyes og flyttes. Så her har absolutt kristne foreldre et stort ansvar!
Bibelen lærer om livslange ekteskap mellom en mann og en kvinne som skal vare inntil døden. Det er det som er det bibelske idealet, slik Jesus sier at det var fra begynnelsen (Matt 19). All seksuell omgang utenom denne ramme definerer Bibelen som hor, som det å drive utukt, som løsaktighet og som synd mot Gud. Dessuten omtaler Bibelen synder som var rådende allerede da, men dette gjelder særlig i vår tid: All form for utenomekteskapelige kjønnsforbindelser, praktisering av kjønnslig samliv med prostituerte, for å leve ut sine lyster som homofil eller lesbisk, altså med personer av samme kjønn, og enhver kjønnslig omgang med dyr. Bibelen advarer for syndig begjær og utukt i tanker, ord og gjerninger, for forføring til utukt, for incest og for tempeltukt. Siden Jesus sammenligner Noahs tid med vår tid, skjønner vi at det må ha vært slikt han hadde tankene. I følge rabbi Aryah Spero, som har gransket den babylonske Talmud, giftet menn seg med menn på Noahs tid! Dette var en av årsakene til at Gud dømte den daværende verden gjennom syndflommen. Nøyaktig det samme skjer også i vår tid. Men nå skjer det dessuten innad i den kristne kirke, med velsignelse og vigsel av kirkens egne tjenere som er vigslet til troskap mot Gud og hans Ord i deres prestetjeneste. Men det som er ennå verre, er at kirkens biskoper og øvrig øverste ledelse velsigner slikt, og dessuten holder med de som lever slik (Rom 1:32). Tro om Gud skal kunne si om slike: «Vel gjort, du gode og tro tjener?» (Matt 25:23).
Kunne det samme være tilfelle på Noahs tid at også den tids prester velsignet til et liv som Herren forbyr, det får vi nok ikke svar på. Men at Guds rettferdige tjener, troens mann Noah velsignet til homofilt samliv, det er i alle fall helt utelukket, særlig siden han i ett og alt gjorde slik Herren hadde befalt! Og neppe vil Herren komme til å se med blide øyne på at hans biskoper, prester, predikanter og øvrige tjenere velsigner slikt som Guds Ord entydig forbyr, eller til og med lyser sin forbannelse over. Mitt inntrykk er at syndene som mye av de ugudelige menneskene i våre dager lever åpent i, er større og grovere enn slik de levde på Noahs tid. Men siden Bibelen forteller såpass sparsomt om hvordan de egentlig levde, kan vi ikke uttale oss med sikkerhet i dette spørsmålene. Når Noahs tid sammenlignes med vår tid, kan det virke som i alle fall en sak er forskjellig, og som kan tale til vår fordel. For på Noahs tid, fantes det kun 8 personer som ble funnet verdige til å få gå inn i arken slik at deres liv ble spart, nemlig Noah og hans familie. Slik Bibelen lar forstå, vil Gud la denne verden bestå helt til den siste Guds utvalgte er merket med Herrens segl. Derfor har han stor tålmodighet, siden han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse (2Pet 3:9).
- Biskopen, kirken og samfunnet ønsker Pride-ideologien og «Jesabel» velkommen
- Homomesse i Tromsø Domkirke 9.11.2022 velsignet av Nord Hålogaland Bispedømmeråd
Det inntrykk vi får av profeten Esekiel når han beskriver folket på Noahs tid, forteller at tiden tydelig var sterkt preget av stor urettferdighet (Esek 14). Samme dystre bilde tegner også Herrens apostel Peter: «Han sparte heller ikke den gamle verden, men bevarte rettferdighetens forkynner Noah – selv den åttende – den gang han førte vannflommen over de ugudeliges verden« (2Pet 2:5). Ja sannelig, tiden før vannflommen var full av synd og urettferdighet! Og det var også grunnen til at Gud handlet slik han gjorde.
Nådetiden og levetiden tok brått slutt for de ugudelige på Noahs tid. Og slik vil det også vil bli i endetiden, ifølge Guds Ord
Vannflommen på Noahs tid var en verdensomspennende og ødeleggende vannflom. Før flommen kom, hadde Noah preket for dem svært lenge. Bibelen selv sier ikke noe direkte hvor lang denne tiden var, men noen mener 100 år og andre 120 år. Det første refererer til fra Noah var 500 år og fødte Sem, Kam og Jafet til han som 600-åring gikk inn i arken. Tiden på 120 år refererer til 1Mos 6:3. Men med det menes mest sannsynlig at menneskenes alder ble redusert til 120 år. På tross at han forkynte omvendelse så lenge, var det ingen som gav akt på det han forkynte. Og det var ingen som omvendte seg til Herren. Selv Noahs sterke gudstro, hans lydighet til Guds kall, hans utholdenhet og hans målbevisste arbeid med å bygge den mektige arken, kunne ikke få dem på bedre tanker. De forble vantro, og deres hjerter ble bare mer og mer forherdet. Mange av dem hadde levd i svært lang tid, sikkert i flere hundre år. En av dem var Adam selv, som var 600 år da vannflommen kom. De hadde sikkert opplevd lange og kraftige regnperioder, og kanskje både jordskjelv og naturkatastrofer. Så noen vannflom som skulle føre til at de alle skulle komme til å drukne, nei det trodde de absolutt ikke på.
Derfor holdt de Noah for en stor dåre, og trodde verken at han eller Gud talte sant eller mente alvor. Ikke engang da Noah ledet dyrene inn i arken, eller da han selv og hans hustru, deres tre sønner Sem, Kam og Jafet med sine hustruer gikk inn i arken, ombestemte de seg. Etter at de alle var trygt inne – men før det begynte å regne – skjedde det noe helt spesielt. Vi leser: «Herren lukket igjen etter ham» (1Mos 7:16). I praksis var alt håp ute for dem. Men det skjønte de ikke ennå. Og Bibelen fortsetter: «Det skjedde sju dager senere at vannflommen kom over jorden», 1Mos 7:10.
Først da regner fosset ned, og både himmelens og jordens sluser var fullt åpne, våknet folket. Da skjønte de alvoret. Men dessverre for deres del. Da var det evig for sent for dem. For det var Herren selv som hadde lukket døren, derfor kunne verken Noah eller noen andre lukke opp døren for å slippe dem inn. Når døren for siste gang var stengt, kunne den ikke åpnes verken fra utsiden eller fra innsiden. Og da hjalp det ikke, uansett hvor mye de fikk panikk og hvor mye de banket på. Jesus sier: «Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager«, Luk 17:26. Men heller ikke i vår tid skjønner de ikke-kristne at nådetiden brått kommer til å ta slutt, og Gud skal fullbyrde sin strenge dom ved endens tid. Når nådens dør blir stengt og hedningenes besøkelsestiden er over (Rom 11:25; Luk 13:25), vil det ikke mer være mulig å bli en kristen eller å ordne opp sin sak med Gud og sine medmennesker. For da skal ikke Herren mer være å finne (Jes 55:6), etter at døren for siste gang er lukket.
På Noahs tid var det virkelig stor dramatikk: «Da kom vannflommen strømmende over jorden i førti dager, slik at vannet steg og løftet arken og hevet den over jorden» (1Mos 7:17). Men Noah og hans husfolk var trygge inne i arken, det hadde Herren selv sørget for. Verken sterke vannstrømmer eller andre himmelens naturkrefter som var i bevegelse, kunne true deres sikkerhet. Arken kan sees på som et bilde på Kristi frelsesverk på Golgata. Når vi ved troen har del i Jesu frelsningsverk og er skjult «i Kristus», får vi være like trygge som Noah og hans husfolk var inne i arken. Vannflommen kalles også syndefloden, og den kom som en konsekvens av Guds store vrede og hans straff på grunn av menneskenes synder. Gud sendte rettferdighetens og troens predikant Noah til dem for å kalle på dem til omvendelse, slik at skulle få leve. Og tilbudet gjaldt ikke bare det naturlige livet, men et evig liv også etter at jordelivet er slutt. Men det tilbudet takket de nei til. Deres valg var døden og forbannelsen, ikke livet og velsignelsen som de fikk tilbud om (5Mos 30:19).
Også i vår tid forkynnes Guds rike, og menneskene oppmuntres til å vende om fra sin synd, slik at de gjennom døren til arken – Herren Jesus Kristus – skal få del i frelsen og i det evige liv. Menneskenes forkastelse av evangeliet vil også få en alvorlig konsekvens for alle som ikke vil omvende seg så lenge det er nådens tid. For også for vårt folk vil nådetiden en gang ta slutt. Og livet vårt vil for oss alle en gang ta slutt, slik vi leser: «Det er menneskets lodd en gang å dø«, for ingen av oss lever evig. Men Guds ord fortsetter: «Deretter dom« (Hebr 9:27). Når Jesus sammenligner Noahs tid med endetiden, tar han også med dette aspekteret, nemlig at vi alle en gagn skal måtte gjøre regnskap for han for våre liv. Men tar vi i mot den frelse han har vunnet for oss, og går inn i arken før døren blir lukket – dvs. at vi blir et fullverdig lem på Kristi kropp og i hans menighet – får vi være like trygge som Noah var inne i arken, på tross av at det da var en totalt utslettende verdenskatastrofe. Som følge av det, skjedde det at alle som oppholdt seg utenfor arken, ble totalt utslettet. Men er vi kristne og har del i frelsen og i det som Frelseren Jesus Kristus har vunnet for oss på Golgata, er våre liv skjult med Gud i Kristus (Kol 3:3). Dette er det eneste stedet hvor Guds barn virkelig er fullstendig trygge, uansett hva som måtte skje.
- Andakt: Våre liv er skjult med Kristus i Gud (gresk: krypto, ingen kan rykke oss ut av Guds trygge hånd)
Moderne vitenskap bekrefter at vannflommen var mulig
Ifølge 1Mos 7:11 begynte vannflommen da Noah var 600 år, 1 måned og 17 dager. Etter 40 dager hadde vannet steget så mye at arken lettet (1Mos 7:17). Vannet steg og steg, helt til det var over de høyeste fjelltoppene. Og vannet ble stående høyt over jorden i 150 dager. Hvordan kunne det regne så kraftig at det skulle kunne komme så store vannmasser? Nei, det ville kanskje ikke være mulig, tenker nok mange? Men Bibelen derimot gir oss svar på hvor alt vannet kom fra. Den kaller det «dypets kilder» og «himmelens sluser som åpnet seg» (1Mos 7:11). For alle kilder i det store dyp brast på en og samme dag. Så det var fra jordens indre størstedelen av de enorme vannmassene kom. Dette stammer godt med moderne forskning. De har funnet et «Gigantisk «hav» i jordas indre». Og der, dypt under jordoverflaten, ligger planetens største vannreserve. Det er til sammen så mye vann at det kan tilsvare flere hav. Moderne forskere anslår vannmengden til 1,4 millioner kubikkilometer.
Vi kristne tenker ofte alt for smått om Gud
Vi mennesker tenker ofte for smått om Gud. Og det gjelder også oss kristne. Vårt gudsbilde kan iblant være usunt og feil, skapt av mye annet enn Guds ord og et sunt kristendomssyn. På en måte er vi ikke særlig bedre enn den vantro verden. I stedet for å sette Guds allmakt og hans ubegrensede muligheter i sentrum, tenker vi alt for ofte ut fra oss selv og fra hvordan vi tror og forstår. I vår vekkelses begynnelse var det en del predikanter som aktivt spredde læra om at Gud hadde bundet seg og sine muligheter til kun å virke gjennom dem. I stedet for å lære at han var allmektig og at hans mulighet til å kunne gjennom sitt ord og evangeliets kraft til frelse, og at den Hellige Ånd og ordet var knyttet uløselig sammen, lærte en del: Det finnes ikke noe annet Guds rike på jord enn «vår vekkelse og vår menighet». Ingen kan bli et Guds barn eller frelst utenom «Guds rike» (oss), og uten at vi løser dem fra deres synder. «Guds ord er dødt i seg selv», det er bare en død bokstav. Først når en som har Ånden utlegger Guds ord, blir det levende» (feil tolkning av «For bokstaven slår i hjel«, men Ånden gjør levende, 2Kor 3:6). Dessuten lærte noen at «den Hellig Ånd er ikke virksom utenom «vår menighet». På tross av at Johan Raattamaa og et samlet predikanter i 1876 tok avstand fra en slik lære, og kalte den ubibelsk, lever den fortsatt.
- Læra om «Guds begrensede muligheter» behandlet på tre store predikantmøter
- SRK: «Guds Ånd virker bare gjennom oss». Alle andre læstadianske retninger er «døde», og uten den Hellige Ånd
Et annet område vi tenker for smått om Gud – slik jeg tenker – er hvordan han skal fullbyrde sin dom i endetiden. Vi har så lett for å tro at Gud er avhengig av at onde og hevnlystne verdensherskere i ulike deler av verden skal utløse en serie av atombomber, og gjennom dette utslette alt liv på jorden. Sannsynligheten for at noen kommer til å utløse en atombombe er selvsagt høyst reell, det er noe som er i nyhetsbildet nesten ukentlig. Vel vil nok slikt forårsake masseutryddelse av utallige mennesker, og enormt store og grusomme lidelser. Men noen verdens ende vil neppe komme umiddelbart etter det, ut fra signaler vi kan tolke bl.a. ut fra Åpenbaringsboka. Guds muligheter er mange flere enn bruk av atombomber og masseutryddelsesvåpen produsert av mennesker, selv om også slikt mest sannsynlig kommer til å bli brukt. For absolutt alt står i Herren Sebaot, Allhærs Guds makt, mye mer enn vi forstår eller kan forestille oss. Dette finnes det utallige eksempler på i Bibelen. Vel kommer ikke Gud til å utslette alt liv på jorden ved en stor vannflom. Det har han selv gjort en ensidig pakt med menneskene på, og han har satt regnbuen som et tegn på det. Men at det en gang skal bli verdens ende, det er Guds Ord og Jesus helt tydelig på. Når og hvordan Gud skal gjennomføre sin endelige dom, er det bare han som vet.
For oss er det ikke viktig å vite når det kommer til å skje. Og det kommer vi heller aldri til å få svar på. Som kristne er vi dagens barn og stundens barn. La oss derfor minnes at vi ikke hører natten eller mørket til.
Vannet begynner å synke, og Noah sender ut en ravn. Og senere en due, faktisk tre ganger
Det er tydelig at Adam bevarte håpet om en framtid og et liv også utenom arken. Han hadde tro på at vannet skulle begynne å synke, og at tørt land snart skulle bli synlig. Men hvor skulle de enorme vannmassene forsvinne? Det kunne i alle fall ikke skje bare ved fordampning. Slik jeg tenker, var det nok dypets kilder som på nytt åpnet seg. Så dermed forsvant vannmassene inn i jordens indre, det de hadde kommet fra. Og på den måten ble alt slik det hadde vært før vannflommen. Ja, hvilke mektig Gud vi har! For ham er alt mulig. Og det trodde også Noah på.
Syv måneder og 17 dager etter at flommen kom, stanset arken på Ararat-fjellene (1Mos 8:4). Da hadde vannet allerede begynt å synke. På den første dag i den tiende måned, ble de første fjelltoppene synlige. Så ventet Noah ytterlig i 40 dager før han åpnet luken og slapp ut en ravn. Den fløy fram og tilbake inntil vannet var tørket bort fra jorden (1Mos 8:6-7). Etter det sender han ut en due hele tre ganger. Første gangen fant den ingen sted å hvile sin fot, og den kom tilbake til ham i arken. Ytterlig etter sju dager sendte han ut duen. Men denne gangen hadde den noe i nebbet som gav Noah håp. Den hadde et friskt oljeblad/olivenblad i nebbet. Da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden. Så ventet han ennå sju dager før han sendte ut duen, men da kom den ikke tilbake.
Hva symboliserer det grønne olivenbladet? Ovenfor nevnte jeg at Noahs ark kan sees på som et bilde av Kristi fullbrakte frelsesverk på Golgata. Det at Noah og hans familie ved tro gikk inn i arken på Herrens befaling, kan sees på som et bilde av hva som skjer når vi blir et Guds barn og ved troen får del i frelsens hemmelighet. Vi får ta i mot alt som Kristus eier, og blir hans egen. Han beskytter oss, slik at ingen kan rive oss ut av hans hånd. Vi er som små kyllinger under hans beskyttende vinger, like trygge som Noah i arken. Da er våre liv «skjult med Kristus i Gud (Kol 3:3). Da har vi håp om et evig liv, og om en gang få komme hjem til himmelens bryllupsfest hvor det skal være en evig glede. Iblant åpenbarer Ånden dette for oss, slik at vi kan glede og fryde oss. Det er som en liten forsmak på det som venter alle frelste i herligheten. Kanskje kan vi sammenligne det friske olivenbladet med en slik himmelsk forsmak? Slik tenker i alle fall jeg!
 Olivenblad |
 Olivengren |
 Modne oliven |
Noah og han husfolk slipper ut av arken – Livet etter vannflommen
I den andre måneden, på den tjuesjuende dagen i måneden, var jorden helt tørr. Da talte Gud til Noah og sa: Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine svigerdøtre med deg. Alt levende som er hos deg, av alt kjød, fugl og fe og alt kryp som rører seg på jorden – før det ut med deg! Det skal vrimle av dem på jorden, de skal være fruktbare og formere seg på jorden (1Mos 8:14-17).
Det måtte være en herlig dag for Noah og hans husfolk. Nå skulle de få begynne helt på nytt med rene blad. Ut av arken strømmet det alle slags dyr. Der fantes det også rene dyr som de kunne slakte og lage mat av. Slik vi minnes, var det sju ganger så mange rene dyr som urene dyr. I tillegg til at de rene dyrene skulle brukes til å tilberede mat, skulle de dessuten benyttes som offerdyr. Slik Bibelen lar det tydelig komme fram, var Noah en Guds mann. Hans tro var ikke bare noe ytre, men den var dypt forankret i hans hjertes dyp. Denne edle gudstroen hadde han fått i gave fra Gud og den var særlig verdifull for Noah og hele hans husfolk. Og troen hans var en full forvisning om at det som Gud hadde lovet – nemlig at arken skulle frelse dem under vannflommen – det var han også mektig til å holde. Ved tro viste han lydighet til Guds kall og hans ledning, og ved tro bygget han arken nøyaktig slik som Herren i detalj hadde pålagt. Ved den samme tro ble også han erklært rettferdig for Gud.
Alt i alt: Troen var for Noah og hans husfolk den bærende og den beskyttende kraft i hele deres liv. Ikke engang da de i over et år var stengt inne i arken, sviktet deres tro, og tilliten til Guds ledning ble ikke svakere. Helt sikkert ba de til Gud inne i arken, og takket ham for at han hadde frelst dem fra vannflommen. Egentlig bar de en liten kristen menighet på åtte personer som kunne trøste og oppmuntre hverandre med Guds trofaste løfter. Som kjent hadde Noah forkynt for folket Guds Ord i 10 år, og det fortsatte han sikkert med i deres små husmøter der inne i arken.
Da den lykkelig steg ut av arken, var det helt sikkert tid for å lovprise og takke Herren for hans store trofasthet og nåde.
Noah ofrer brennoffer for Herren, og det var velbehagelig for han
Før Noah gikk inn i arken, hadde han helt sikkert ofret til Herren mange ganger. For selv om han var en troens mann og rettferdig, var også han en synder som hadde behov for Guds tilgivelse. Derfor måtte han – slik ypperstepresten senere gjorde – først ofre for sine egne synder, og deretter for folket. For å kunne ofre til Herren, trengtes et rent, feilfritt dyr. Dessuten trengtes et alter og ild. Men inne i arken kunne han ikke ofre, siden bruk av ild ville vært livsfarlig.
Noe annet var det etter at de slapp ut av arken, slik det fortelles: «Og Noah bygde et alter for Herren. Han tok av alle rene dyr og av alle rene fugler og ofret brennoffer på alteret». Noahs brennoffer var velbehagelig for Herren, slik vi kan lese: «Og Herren kjente den behagelige duften, og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mer forbanne jorden for menneskets skyld, for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer drepe alt levende, slik jeg nå har gjort. Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt», 1Mos 8:20-22.
Regnbuen som en evig pakt, men ser ut til delvis å bli erstattet med Pride-flagget
Etter vannflommen og etter at Noah hadde ofret et velbehagelig offer for Herren, gjør han en pakt med menneskene. Han sier:
«Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt kjød bli utryddet ved vannflom. Aldri mer skal det komme en vannflom og ødelegge jorden. Og Gud sa: Dette er tegnet på pakten jeg oppretter mellom meg og dere og hver levende skapning som er hos dere, for alle kommende slekter og tider: Min bue har jeg satt i skyen, den skal være tegn på en pakt mellom meg og jorden. Og det skal skje, når jeg fører skyer over jorden, og buen kommer til syne i skyen, da vil jeg komme i hu min pakt mellom meg og dere og hver levende skapning av alt kjød, og vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød. Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er på jorden. Gud sa til Noah: Dette er tegnet på pakten jeg har opprettet mellom meg og alt kjød som er på jorden». 1Mos 9:11-17.
Ovenfor leser vi at Jesus sammenligner Noahs tid med endetiden før hans andre gjenkomst. Det var ikke Noah og hans gudstro han sammenlignet med menigheten i den siste tid. Men derimot sammenligner han den vantro verden men de vantro før hans gjenkomst. Noah hadde en tro som var velbehagelig for Gud. Ved et tilfelle spurte Jesus: «Jeg sier dere: Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?», Luk 18:8.
På Noahs tid satte Gud ett evig tegn. Det var regnbuen med sitt fargespekter og sine syv farger. Tallet syv er i Bibelen regnet for Guds tall som symboliserer det fullstendige. Regnbuen er Guds egen pakt, og hans segl. Derfor får ikke hans fullkommenhet brytes. For når han ser det, skal han komme sin pakt i hu.
|
|
 |
 |
At den ikke-kristne verden har valgt å sammenligne sitt symbol med Guds regnbue, er en sak. Det har de selvsagt frihet til. Men det vi som kristne bør være oppmerksomme på, er at «regnbueflagget» representerer en ideologi som totalt bryter med det som Herren symboliserer med regnbuen.
Guds regnbue består av 7 farger: Rød, orange, gul, grønn, blå, indiquo og fiolett. Tallet 7 er Guds tall, det komplette tall og fullkommenhetens tall. Alle disse fargene er knyttet til Guds vesen, og peker alle på Guds løfter. Og regnbuen helt spesielt symboliserer Guds pakt, en evig pakt som han alene står som garantist for. Samtidig er det Herren som har gitt Menigheten og Kirken Guds Hellige Ord, og det er det, og bare det, som skal lyde i Herrens hus!
Mange vil nok kunne si at det er liten forskjell på Guds regnbue og på «regnbueflagget». Og kanskje ikke alle legger merke til forskjellen. Men sannheten er at det er en utrolig stor forskjell på de to flaggene. Homoflagget symboliserer, iflg. Wikipedia: “skeiv kjærlighet og kjønns- og seksualitetsmangfold, åpenhet, toleranse og frihet til å velge identitet”. “Skeiv kjærlighet” er det som i Bibelens grunnspråk kalles “éros” på gresk. Av to grunner er “skeiv kjærlighet” som “regnbueflagget” symboliserer, ubibelsk: Den er ikke knyttet til kjærlighet mellom mann og kvinne, og har heller ikke ekteskapet som sin ramme. Men “regnbueflagget”, eller “homoflagget” som det også kalles, symboliserer at “alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering, kjærlighet, kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke”, altså noe helt annet enn den bibelske seksualetikk – det som også DNK og alle kristne kirkesamfunn har stått for helt inntil noen få år siden. Opprinnelig hadde “regnbueflagget 8 farger, og en av dem var rosa. Denne fargen symboliserer seksualitet, ifølge ung.no. Og de fortsetter: “Regnbueflagget er over 30 år, og har blitt et verdenskjent symbol for rettighetene og frigjøringskampen for LHBTIQ-personer (lesbiske, homofile, bifile, transpersoner, interkjønn og skeive)”.
Herren sier selv: «Når buen står i skyen, vil jeg se den og minnes den evige pakten mellom Gud og hver levende skapning, alt kjød som er på jorden» (1Mos 9:15). Men vi får være trygg på at han også ser Pride-flagget som langt på vei har fortrengt plassen for Guds egen regnbue, og at selveste symbolet for Pride og homobevegelsen har blitt beæret med å pynte opp både utenfor kirkebygninger, innvendig i kirkeskipet, som løper opp til alteret og på prestens embetsdrakt, slik bildene ovenfor fra regnbuemessen i Tromsø Domkirke viser.
Budskapet til himmelens Herre er nok helt entydig: Vi har kommet inn i endetiden, i tiden like før Jesu andre ankomst, slik Jesus selv sier: «Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være», Matt 24:37.
Sluttord:
Den ugudelige verden kan vi som Guds folk ikke gjøre så mye med. De velger selv sin vei, slik folket på Noahs tid gjorde. Men Gud lar seg ikke spotte. Innfor han skal alle en gang gjøre regnskap. Så ansvaret hviler på de som i vantro velger bort tilbudet om omvendelse og frelse.
Verre er det med kristne som velger bort Sannheten, selv om den er godt kjent for dem. Og det gjelder særlig alle kristenledere: Biskoper, prester, predikanter og andre med åndelig ansvar som bytter Sannheten bort med løgn, og Bibelens kristendom ut med Pride-ideologi og tilsvarende. Ved flere tilfeller sa Jesus: «De skal få dess hardere dom» (Matt 23:40; Mr 12:40; Luk 20:47). No av det samme sier apostelen Jakob: «Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For dere vet at vi skal få desto strengere dom», Jak 3:1.
Apostelen pekte ikke bare på andre, men han tok seg selv med. Derfor gjeldet ikke disse Guds ord bare for biskoper og prester i DNK og for kirkeledere i andre kirkesamfunn og menigheter som bøyer seg for avguden Pride. Men det gjelder selvsagt like mye for oss vekkelsesfolk, legpredikanter og vanlige medlemmer i alle lokale menigheter. Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone, sier Jesus. Det får vi alle i ydmykhet be om!
Alta 13.2.2023,
Henry Baardsen
