av L. L. Læstadius: Visitaspreken i Sorsele 1844
Kilde: Landsarkivet i Oulu
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta
Forord:
Et lite utdrag av LLL’s visitaspreken holdt nesten fire uker etter at han møtte «samepiken Maria» i Åsele 1.1.1844. Det som Læstadius påpeker og refser for, var at kristendommen allerede da var splittet opp i svært mange grupperinger. Og han spurte sine tilhører hva de trodde de åndelige fedrene skulle ha sagt om de hadde fått se hvor splittet kristenheten var på hans tid. På samme måte kan vi spørre oss: Hva ville Læstadius tenke og si, om han i dag skulle ha fått uttale seg om hvordan læstadianismen i dag er så oppsplittet, mer enn noen annen vekkelselsrørelse? Ifølge Jouko Talonen var det i år 2000 ikke mindre enn 17 forskjellige grupperinger, noe Læstadius neppe ville ha vært stolt av, og attpå til at alle identifiserer seg med hans navn. Og mange av dem tenker og kanskje sier: «Det er vi som har rett lære, dere må komme til oss, det er vi som er den sanne menighet og som rett forvalter nøkkelmakten, så skal dere bli frelst!», nøyaktig det som han refset de ulike grupperingene for i sin visitaspreken. Slik jeg tenker, ville han nok måtte holde en like streng visitaspreken også i våre dager.
Utdrag av hans preken:
Tekst: «Jeg sikter til dette at hver av dere sier: Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus. Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller var det til Paulus’ navn dere ble døpt?«, 1Kor 1:12-13.
Apostelen Paulus hadde fått høre rykter, og omreisende brødre hadde fortalt han at de kristne i Korint var blitt splittet opp i mange ulike partier. Årsaken til dette var at den ene holdt seg selv å være klokere enn den andre. Noen hadde fått høre prekener av Paulus, så derfor syntes de best om han. Andre igjen hadde fått høre prekener av Apollos, mens ytterlig andre hadde hørt Peters forkynnelse. Og den siste gruppen hadde fått høre selveste Frelseren forkynne.
Og så skjedde det for de kristne i Korint nøyaktig det samme som også ofte skjer i våre dager, nemlig at den ene liker den ene taleren best, mens en annen person liker en av de andre best. Og årsaken er den at når det gjelder måten å uttrykke seg på og måten å tale på, så er den ene predikanten ikke nøyaktig lik den andre. Selv om de alle sammen arbeidet på den samme grunnvollen og forkynte den samme sak, nemlig den korsfestede Kristus, så var den ene predikanter ikke nøyaktig lik den andre når det gjaldt uttrykk som de brukte og måter som de sa ting på. Og på grunn av dette, begynte korinterne å danne partier rundt seg selv ved å si: «Jeg holder meg til Paulus, jeg til Apollos, jeg til Kefas, jeg til Kristus».
Det samme skjer også nå, siden de kristne vil dra seg bort fra Åndens fellesskap ved at de begynner å veie, vri og vende på det som blir sagt. På grunn av slikt oppstår det partier og splittelser i menigheten. Slikt har skjedd helt fra apostelen Paulus’ tid, og det samme skjer også i dag…
Også på den tiden da det var stor forfølgelse, da de kristnes blod måtte flyte på grunn av hedningenes bøddeløks, fantes det ganske mange partier og sekter. Den ene av dem mente de var bedre enn de andre, selv om de alle kjempet for den samme sak. Og da forfølgelsen var slutt, oppstod det ennå flere partier enn før forfølgelsen. De ulike partiene begynte da å dømme hverandre, de kalte hverandre for kjettere (vranglærere), og så begynte de å forfølge hverandre. Den ene av dem sa: ”Det er jeg som har rett!» Og den andre svarte: «Nei, det er jeg som har rett!» Og det samme sa også den tredje og den fjerde.
Hvem var det da som hadde rett? Jeg tror at det var de som aldri tok del i en slik ordstrid, men som i all enkelhet holdt fast ved Kristus, i overenstemmelse med det skrevne Guds Ord.
Ofte kranglet de og var skikkelig sinte og vrede, bare på grunn av en eneste bokstav som var skrevet i trosartiklene. Hvem var det som da hadde rett? Kanskje var det de som aller minst veide/analyserte ordene, og de som aller minst vridde og vendte på bokstavene.
Også i dag (visitasprekenen ble holdt av Læstadius i januar 1844) finnes det utallig mange partier bare innen den lutherske kirken: Herrnhuterne, kvekerne, metodistene og pietistene. Hvem av dem er det som har rett? Og siden de ulike gruppene dømmer hverandre, hvem kan det da være som har rett?
Kanskje er de som minst av alle roper, eller roser seg av sin egen troslære. For den rette kristendommen består nemlig ikke av tomme ord. Men den består av ånd og sannhet. Og den består av det indre menneske, når det er i Åndens enhet og etter Guds vilje.
Innen denne «rette kristendommen» er det ikke spørsmål om det er en bokstav mer eller mindre i den ytre bekjennelsen. Men det er derimot spørsmål om det indre livet i deres hjerter ved den almene forsoningen, og gjennom nåden i Kristus.
Om du er en jøde, en greker, en lutheraner, en katolikk eller en reformert, eller om du er en pietist, om du tilhører herrnhuterne eller kvekerne, ny-leserne, gammel-leserne eller hva som helst: Tror du virkelig at en død bokstavtro som dine foreldre har stavet på før deg og som du prøver å stave på etter dem, skal kunne frelse din sjel fra fortapelsen, derfor at du innbiller deg at du har en rett og bokstavtro bekjennelse? Og det til og med uten at du har en rett ånd, eller har liv inne i ditt hjerte i det skjulte menneske, det liv som gir seg selv til kjenne gjennom nåden, og gjennom troens samfunn i kjærligheten?
Eller er du av den oppfatning at Guds Ånd lar seg lenke og binde bak bommer av døde bokstaver og lås? Takk, men ikke slik, min venn! For kristendommen lar ikke seg selv bli bundet av slikt, og heller ikke til en slik trosbekjennelse som i seg selv bare er et menneskeverk. Og det hjelper heller ikke, uansett hvor ren lære den enn består av.
Men den sanne kristendommen er selv fri, og den setter fri, slik også Ånden er fri og virker en sann kristendom. Ånden frigjør fra den tvang som bokstaven forårsaker. For dere er kalt til frihet! Ikke til en kjødelig frihet, en slik frihet som verdens barn lovpriser og som de strever etter. Men til Åndens frihet, hører den friheten som er selve livet i kristendommen. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Og derfor er det heller ikke noe fremmed ved det at apostelen måtte refse de kristne i Korint, slik at de skulle kunne vokte seg for slike unødvendige stridigheter om ord. For slikt virker absolutt ikke til noe godt. Men derimot forderver og kveler slikt Ånden og livet i kristendommen. Derfor sier han:
Er dere ikke kjødelige, siden «hver og en av dere sier: «Jeg hører til Paulus,» eller: «Jeg hører til Apollos,» eller: «Jeg hører til Kefas,» eller: «Jeg hører til Kristus.» Er Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere?»
Også i dag kan det være nødvendig å repetere og å forklare disse ordene. For kristendommen er ikke bare blandet med noe annet, men er også blitt trampet på, på grunn av de mange partiene og sektene som finnes. De (menneskeskapte grupperingene) har blitt som en ku som er bundet fast til deres egne (snevre) bokstavtolkninger, når de sier: «Jeg er en kalvinist, jeg er en lutheraner, jeg er en pietist, jeg er en kveker, jeg er en herrnhuter, jeg er en ny-leser, jeg er en gammel-leser.
Tror du at Guds Ånd lar seg binde fast til en bokstav eller til en ytre bekjennelse? Tror du at en rett kristen lar seg binde fast til en død bokstav, slik man binder en hund fast til en mur-stolpe? Tror du ikke at Gud like godt kan virke oppvekkelse i en tyrker og i en hedning, slik som han vekker opp en lutheraner eller en kveker fra syndens forskrekkelige søvn, for at de med alvor skal begynne å søke etter nåde. Jeg sier dere at Gud er mektig til å vekke barn til Abraham av disse steiner.
Dette sa Johannes til alle de som trodde at deres lære var rett, selv om de levde under loven og under bokstaven. Og dersom Paulus i dag skulle ha stått opp på denne kristendommens klare morgen, eller om døperen Johannes skulle våkne opp fra kristendommens første flammer, eller hvis Luther skulle løfte sitt hode opp fra kristendommens kveldsmørke, etter at den nå har sluknet, kan dere da tenke dere hva disse menn skulle si, etter å ha fått se at hele kristenheten har blitt knust i så mange forskjellige sekter og partier, og siden alle og enhver tror at det er nettopp de som har den rette lære?
De ville nok helt sikkert måtte klage mer enn en gang. Og de skulle nok ha felt bitre tårer på grunn av den forskrekkelige blindheten samt på grunn av det rystende mørke som sjelefienden har tildekket og skjult hele den blinde skaren av mennesker med, her på jorden. For de vandrer som en svinehjord som blir drevet av ulver mot det bunnløse dyp. Og slik blir de fanget og bundet inn i Satans garn under åk av jern, nemlig av den døde bokstav. Jeg ønsker ikke å si alt hva jeg tenker på når det gjelder denne forskrekkelige trelldommen, og som den listige fiende holder de stakkars menneskenes samvittigheter trykt under, på grunn av deres bokstavtvang. For på grunn av slikt blir det en evig trelldom. Og under denne Satans trelldom er det mange – slike som har en overømfintlig samvittighet – som skrumper inn, siden de etter at de først har blitt vakt, begynner å veie (andres) ord og å vri og vende på bokstavene.
Det er da det oppstår partier. Og da blir det sekter, og splittinger når det gjelder læra. På denne måte blir kristendommens kjerne ødelagt. Og selve livet og Ånden utslukkes. Og den levende tro blir til en tro som består av døde bokstaver. Og da blir kjærligheten bare som kappen til en hykler. Åndelig stolthet og en uutholdelig lukt og stank fra Satan, gjør de dyrt gjenløste sjeler urene med giften fra dette hykleriet…
Ifølge Læstadius skjer dette på grunn av at man hopper bukk over «nådens orden» (Mer om hva Læstadius mente om «nådens orden» kommer kanskje en annen gang).
Etterord:
Som nevnt er dette bare et lite utdrag av Læstadius’ første visitaspreken, etter sitt møte med «samepiken Maria» og etter at Kristi forsoning klarnet på hans hjerte for hans egen del. Men jeg tror at det tross alt gir oss et lite innblikk i hans tanker om hva sann kristendom og bibelsk kristen enhet er, hva det bør være, men også hva det ikke er, nemlig kiv og strid om små og ubetydelige detaljer, og kun fokus på sitt eget klarsyn, egen fortreffelighet og egne snevre tolkninger som som oftest er menneskebud. Tendenser på gruppedannelser i den læstadianske vekkelse ble nok synlige allerede under Læstadius’ levetid og før hans død i 1861. Dette finnes det flere spor av.
Johan Raattamaa sammen med hans nærmeste medarbeidere arbeidet intensivt for å holde vekkelsen samlet, helt fram til de døde. Men da ble «fårene adspredd» i mange større og mindre grupperinger, uten at de brydde seg om verdien av den kristne enhet og om vekkelsens grunnlegger, Lars Levi Læstadius’ håp og ønske om å bevares samlet, noe som klart kommer til uttrykk av utdraget fra hans visitaspreken som jeg ovenfor har publisert. Etter å ha lest hans visitaspreken, syntes jeg at det kanskje også kan være av interesse for andre, og også nyttig å publisere, særlig med tanke på viktigheten av at alle sanne kristne skal legge vinn på å bidra til å bevare den kristne enhet – på Skriftens grunn – som Jesus har kalt oss til, gjennom kjærlighetens sammenbindene bånd.
Jeg gjør oppmerksom på at jeg dessverre ikke har tilgang til originalteksten, men at den finnes i Oulu landsbygdarkiv. Teksten er oversatt fra finsk, etter et prinsipp som predikant Janne Marttiini (1893-1970) lærte min far: «Når du tolker og har forstått innholdet og budskapet i det som predikanten taler, skal du uttrykke det på norsk så tydelig og klart som du kan – uten at noe av innholdet blir borte fra tilhørerne».
Som tidligere finsklærer vet jeg at finsk grammatikk, finsk setningsoppbygging og uttrykksmåter på finsk er veldig forskjellig fra norsk språk. Jeg anser derfor at rådet som Janne Marttiini ga min far, var veldig bra, men det forutsetter selvsagt at man behersker begge språkene godt.
Henry Baardsen,
Alta
