av Luther sier i Store katekismen, i sin forklaring over det første bud:
- ”Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er, som jeg ofte har sagt, bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to: tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud”.
- Hvis en menighetsarbeider holder sitt eget trossamfunn for å være guddommelig og syndfri, så vil han alltid komme til å bli både skuffet og bitter, enten før eller senere. For i virkeligheten finnes det ikke noen åndelig menighet eller organisasjon som er syndfri eller guddommelig. Derfor kan den heller ikke (som ufullkommen og feilende, på Guds vegne) forvalte Guds embete (i Guds sted).
Mange orker ikke mer å ha kontakt med sin menighet
- I en usunn åndelig menighet forekommer det ofte at mange menighetsarbeiderne (og mange av menighetsmedlemmene) opplever svært mye bitterhet. Det er mange av dem som helst ikke vil vende tilbake til arbeid i sin menighet, og de vil heller ikke gå for å høre på forkynnelsen i menigheten eller besøke menigheten. Virkelig urett og synd som menigheten (eller medlemmer i menigheten) har gjort mot dem, kan være årsaken til dette, men ofte kan dette problemet ha sin bakgrunn i at de selv fra starten av har stilt helt urealistiske forventninger til menigheten.
Søker sin egen identitet i arbeidet og avguder jobben
- Personer som har en sykelig innstilling til sin menighet, kan ofte begynne å søke sin aller dypeste identitet i selve arbeidet. Og slik blir arbeidet det aller viktigste i hele livet, eller med andre ord, arbeidet blir en avgud. På denne måte strever man etter å bli rettferdiggjort nettopp på grunnlag av sitt eget arbeid. En av konsekvensene av slikt, er nettopp utbrenthet. Vanligvis er bakgrunnen for utbrenthet det at man innerst inne har en vrangforestilling om at man blir rettferdiggjort av sine (gode) gjerninger, selv om årsakene ofte er kompliserte og mange. Men om man derimot har lært seg trygt å overlate seg til Guds (ufortjente) nåde, så våger man også å slakke av på de strenge på kravene som ofte kan føre til utbrenthet.
Les videre side 5!
