av En syk menighet
- I trossamfunn hvor man ikke er i stand til å adskille det verdslige fra det åndelige, er den syke åndeligheten ofte størst og mest markert.
- Den syke menigheten anser seg selv å være både gudelig og syndfri…, den innbiller seg selv å være noe stort som den verken er eller aldri kommer til å bli.
- Et sykt trossamfunn kan nok tale om nåden og om ydmykhet, til og med på en måte som er helt i overensstemmelse med den rette lære. Men tross det er trossamfunnet unådig og hard både når det gjelder selve forkynnelsen og det praktiske liv.
- En syk åndelig menighet stiller store krav til sine arbeidere, og krever at de skal bøye seg for alt det syke i menigheten (og godta det syke som noe som også de selv også står for). Og slik krever de en slik ”tilbedelse” og respekt av sine egne medarbeidere som man kun skal vise mot Gud selv. På den måten binder de mennesker til trossamfunnet (på en usunn måte).
Man bytter ut egen identitet med menighetens identitet
- Et sykt trossamfunn kan t.o.m. kreve at man gir fra seg sin egen personlige identitet, at man bytter navn, eller at man identifiserer seg med menighetens vilkårsløse og ukritiske identitet. Dette kan komme til syne bl.a. ved at medlemmer i menigheten må bruke samme type klær, eller at det kreves at de må skjule alt som er eget og personlig, og som særpreger nettopp det mennesket. Ved at man bytter ut sin personlige identitet med menighetens identitet, står man som en representant for den syke menigheten, og er selv et kjennetegn på den (i sin omgivelse). Samtidig er det et signal på at man har frasagt seg alt som er eget og personlig, det som man til og med har fått i gave (av Gud).
- På denne måte bruker en syk menighet Guds navn til å underkaste sine egne medarbeidere (og menighetens medlemmer) til redskap for seg selv, samtidig som den får de undertrykte til å begynne å streve etter å bli akseptert, til å prøve å oppnå fordeler eller å bli rettferdiggjort t.o.m. innfor Gud ved sine egne gjerninger som de har gjort til (den syke) menighetens fordel.
Menighetsarbeideren ”avguder” sin menighet
Når en medarbeider (eller et menighetsmedlem) i et trossamfunn eller i en menighet ikke er i stand til å adskille det verdslige fra det åndelige, verken i sitt eget liv eller når det gjelder forholdene i sin egen menighet, så er hans innstilling til sin menighet sykelig. Det som er sykt i hans innstilling, er at han ”avguder” sin menighet eller sitt trossamfunn. Menigheten kan t.o.m. ha forventninger til slikt, noe som kan komme til syne gjennom det som allment er kjente eller uuttalt, eller så kan det også skyldes menighetsarbeiderens egne antatte forventninger. Når menighetens medarbeider (eller menighetsmedlem) ”avguder” sin menighet, forventer han å finne tilfredsstillelse til alt, eller nesten til alle sine egne behov.
Les videre side 4!
