av Personlig sjelesorg omfatter ikke bare syndsbekjennelse, selv om dette ofte er grunnen til at mange søker sjelesorg. Men forfatteren av Hebreerbrevet sier dessuten: «legg av alt som tynger». Dette kan være hva som helst som plager et menneske.
Livet er mange ganger svært så komplisert, og dette er ofte årsaken til at mange periodevis sliter. Dårlige selvfølelse, galt gudsbilde eller et svakt selvbilde kan man ikke bare enkelt bekjenne som synd, og så er man på en gang kvitt slikt. Og det er heller ikke synd for den som kjemper med slikt. Men de som sliter med denne typer byrder, bør absolutt få all den hjelp og støtte som de trenger for at de på nytt igjen skal kunne bli bygget opp litt etter litt til å bli et helt menneske. Som oftest er det absolutt ikke de selv som er årsaken til at de har det slik. Men slikt kan ha blitt påført av andre i miljøet på grunn av usunn lære, feil oppdragelse eller av andre årsaker. Eller andre ganger igjen på grunn av skadelig påvirkning av en kristendom hvor loven og evangeliet er blandet sammen. Eller så kan gudsbildet og selvbildet ha blitt skadet på grunn av usunn sjelesorg.
For å kunne få hjelp ut av en slik situasjon, trenges det en erfaren sjelesørger eller helst flere hjelpere som vet hva det vil si å være et menneske, og som på en rett måte kan adskille lov og evangelium. Men samtidig er det meget viktig at sjelesørgeren har Kristi sinnelag og er et medmenneske med inderlig medfølelse og barmhjertighet. Kun da kan han veilede den som søker hjelp til den eneste og aller beste sjelesørger, til Jesus Kristus. For han vet virkelig hva det vil si å være et menneske med alt som det innebærer, siden Jesus selv var et sant menneske.
Når en kristen person gir sjelesorg, skal han aldri mene at han har noen rett til å «eie fårene», eller til å veilede dem etter sin egen overbevisning og det han selv synes er rett og galt. Gjør han det, tar han kontrollen over andres liv, og leder dem i sine egne fotspor. Dermed vil de bli hans får og hans etterfølgere, og ikke Kristi får og hans etterfølgere.
Men sjelesørgerens veiledning bør alltid være avgrenset kun til det som Jesus og Skriften veileder oss til. En kjent predikant som ofte hadde mennesker til sjelesorg sa til meg en gang: «Dersom jeg ikke kan veilede ved å henvise til Bibelen og til konkrete eksempler fra den, lar jeg være å gi helt konkret veiledning der og da». Hans prinsipp var og er: «Skriften alene!» Og det bør også vi etterstrebe å følge.
Samtidig er det viktig at sjelesørgeren innser sine egne begrensninger og sin mulighet til å kunne hjelpe, og overlater veiledningen til andre når hans egen kompetanse og egne erfaringer ikke strekker til.
