av Les gjerne om Johan Raattamaas syn på tre-alens læra og om hvordan 100 predikanter forkastet læra om «en liten Gud på tre alen (1,8 m)» og «bare gjennom oss – læra», behandlet på et stort predikantmøtet i 1909.
- Les Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875, og om forkastelsen av «tre alens læra» som ubibelsk
- Predikantmøte med 100 predikanter og 4000 tilhørere tar avstand fra tre-alens læra (bare vi og kun gjennom oss kan man bli frelst) i Torneå/Haparanda i 1909
På tross av at «tre-alens læra» ble forkastet som ubibelsk i 1875, 1885 og 1909, har den klart å overleve under overflata i 150 år, helt inn til våre dager
Den ubibelske læra om at ikke noen kan bli en rett kristen gjennom andre enn «gjennom oss og vår menighet», var noe som noen predikanter og menighetsmedlemmer spredde allerede i tiden før og etter Læstadius død, ifølge noen kilder. Johan Raattamaa, Pauli Rantala og stort sett alle av vekkelsens første predikanter helt inntil det store predikantmøtet i 1909 som helt spesifikt drøftet denne sak i Skriftens lys, tok kraftig avstand fra denne lære, og gjorde vedtak om at en slik lære var ubibelsk. Men tross det har dette synet hatt en utrolig stor overlevelsesevne, faktisk innen store deler av vekkelsens stort sett alle retninger, om ikke nødvendigvis i noen særlig stor grad. For fra tid til annen har denne lære dukket opp og kommet til uttrykk.
Denne lære kan kanskje sammenlignes med livskraftig ugress som det nærmest er helt umulig å klare å bli helt kvitt, på tross av mange og intensive forsøk i vekkelsens historie på å erklære denne lære for død. På predikantmøtet i 1909 fortelles det at 100 predikanter var samlet innfor den allmektige og allvitende Guds øyne for å få høre hva Guds Ord lærer om den saken», slik de selv uttalte seg i møteprotokollen. Og selv om den entydige konklusjonen var at de forkastet denne læra som ubibelsk og erklærte den som død, levde denne læra også etter det, men kanskje ikke like åpent. Det var da 34 år siden de først gang prøvde å stoppe denne vranglære på et stort predikantmøte i Alkkula i 1875, og senere i Ii nord for Oulu i 1885. Men det var dog ikke nok til å få satt en endelige stopp for det.
Min mistanke er at det kanskje blant de ca. 100 predikantene (ifølge noen kilder) som var samlet i 1909, mye sannsynlig fantes predikanter som ikke våget åpent å gi til syne at de egentlig var uenige med møtets konklusjon. For på tross av møtevedtaket, spredde noen av dem også etter 1909 denne læra om «en liten Gud» som de ville begrense til å virke bare innen de menneskelige rammene – tre-alens-lære, nemlig 1,8 x 1,8 x 1,8 meter, altså tre alen i hver himmelretning, og som menneskene innbilte seg å kunne kontrollere. Og etter denne tankegang ble Guds rike noe som menneskene kunne ha oversikt over, tenkte de kanskje. Og slik ble også Guds og den Hellige Ånds virkeområde kraftig begrenset, slik de tenkte. I alle fall har jeg møtt på en slik argumentasjon, men i vår tid. Og ikke bare i 1973 innen SRK, men også flere ganger i helt andre sammenhenger. Etter dette syn på Guds rike kan ingen bli en rett kristen eller få den Hellige Ånd på annen måte enn nettopp gjennom deres forkynnelse og med dem som sendebud i Kristi sted. For bare da er den Hellige Ånd virksom og da er også forkynnelsen av evangeliet virkekraftig. Så innsnevret og eksklusivt kan faktisk noen kristnes menighetssyn bli, dessverre. Slike tanker kan man møte på nærmest i veldig mange kristne retninger, også langt utenom læstadianismen.
Men vi bør være klar over at et slikt innsnevret syn på Guds rike verken er bibelsk eller opprinnelig læstadiansk. For slik lærte i alle fall ikke de første predikantene i vekkelsen! Derimot er det kjødelig og menneskelig, og er også et av punktene som alltid er ført opp på listen over kjennetegn for hva som regnes for å være en sekt.
Jeg tror faktisk at det var Guds tilstedelse at jeg personlig skulle få oppleve et slikt helt konkret møte med et slikt syn, og dermed få oppleve å bli forkastet av en slik eksklusiv læstadiansk gruppe allerede så tidlig som i 1973. De kunne ikke godta meg som en rett kristen, selv om de godkjente alt som hadde å gjøre med min omvendelse og hvordan syndenes forlatelse ble forkynt meg. For den Hellige Ånd fantes nemlig ikke utenfor deres menighet, derfor var heller ikke velsignelsen og tilsigelsen av syndenes forlatelse til meg gyldig, siden det ikke var formidlet av en av dem, de eneste rette kristne. Dermed hadde jeg heller ikke kommet inn i Guds rike, selv om jeg både hadde erfart det og trodde det selv, og også bekjente det for dem. Derfor hadde jeg etter deres uttalelse verken rett tro eller den Hellige Ånd. Og jeg var heller ikke et Guds barn, ifølge dem. De var så overbeviste at de våget å si direkte til meg: «Du slipper ikke inn i himmelen! Og den som tydeligst uttalte disse ord, var en eldre predikant med stor autoritet innen SRK.
Jeg tror at denne sterke opplevelsen var noe som Gud ønsket å fostre meg gjennom, men at han også ønsket å åpne mine øyne til å se hvor mektig Gud han virkelig er. Derfor er jeg også våken for slike «sekteriske trekk», selv om det også skulle forekomme i egne kretser. Gjennom årene har jeg møtt rimelig mange som har hatt noenlunde tilsvarende opplevelser som meg, og som dessverre har tatt varig skade av slik uforstand og åndelig stolthet. Selv opplever jeg at min tro har blitt styrket og mitt gudsbilde har blitt større, slik at jeg kan se han som en allmektig og alle steder nærværende Gud, gjennom sitt Ord og ved sin Ånd. For selv om noen fordømmer oss, er Gud dog større enn dem og oss selv, og han alene vet hvem som er hans rette barn og hvem som har den Hellige Ånd.
For å være helt ærlig. Slikt er verken kristelig eller noe som bare er noe som man kan treffe på innen læstadianismen. Jeg kjenner personlig til lutherske kristne som aktivt har blitt presset av noen som holder voksendåp for å være den eneste saliggjørende dåpsform, og som har sagt: «Om du ikke klær deg i hvite dåpsklær og blir voksendøpt, skal du heller ikke bli kledd i vite klær, slik at du kan være verdig til å få komme inn i himmelen». «Om du ikke blir døpt med en hel neddykking, vil du aldri komme til å klare å seire over synden i ditt eget liv».
Og noen lar seg «lokke» til å bli døpt på nytt, selv om de allerede er døpt som barn. Noen en gang, andre flere ganger. Jeg kjenner også til menigheter som ikke tror på en treenig Gud. Ønsker noen som er døpt i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn å bli medlem i deres menighet, må de bli døpt på nytt av dem. Ellers er dåpen ikke gyldig.
For å poengtere at slikt absolutt ikke er «læstadiansk», og heller ikke noe som vekkelsens og Læstadius’ første medarbeidere stod for eller som de holdt for å være rett og bibelsk lære, ønsker jeg å løfte fram denne sak og deres egne uttalelser, slik at de som nå vokser opp i de ulike kristne menighetene, skal kjenne til hva vekkelsens første arbeidere lærte om disse ting, hvilke holdninger og hvilke gudsbilde de hadde.
Vi lever nå i en tid med mye åndelige spenninger og konflikter. Og da kan det for enkelte være viktig å betone «hva de gamle lærte» og hva som ikke er læstadiansk. Da jeg opplevde å bli ekskludert, var det eneste argumentet de hadde at: «dere har ikke den Hellige Ånd, selv om dere lærer rett».
Da vår foreldregenerasjon på 1950-tallet opplevde at vår menighet ble delt og det ble bygget to bedehus noen hundre meter fra hverandre parallelt, ble samme argumentasjon brukt, noe jeg også har fått høre med egne ører: «I deres bedehus her de ikke den Hellige Ånd».
Og jeg mener dessverre å ha hørt noen som har tatt i bruk samme argumentasjon også i vår tid: «Vi kan ikke forsones, for vi har ikke den samme ånd».
For meg gir slike uttalelser virkelig dårlige assosiasjoner!
