av De forblir uforandret når det gjelder de ugudelige, slik som også vår bror (Læstadius) meget grundig har forklart, når han sier:
“Gud glemmer ikke at han er en rettferdig Gud, selv om han også er en kjærlig Gud. Og han kan heller ikke glemme at han er en kjærlig Gud, selv om han også er en rettferdig Gud”.
Og Rautio fortsetter:
“Når det blir kveld, så vet jeg ikke hvor ofte jeg i løpet av dagen har syndet mot min himmelske Far på grunn av min egen uårvåkenhet og min syndfullhet. For David sier også: “Hvem merker vel alle sine feiltrinn? Tilgi meg hver ubevisst synd!“, Sal 19:13. Og Paulus bekjenner: “Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg”, Rom 7:19.
Gud må (derfor) – kontinuerlig, og uten opphold – tilgi meg og deg , oss Guds barn, alle våre synder – helt fra det er morgen og helt til det blir kveld. Og det må han gjøre, selv om vi også legger vinn på å døde kjødets gjerninger med Ånden. På grunn av vårt eget syndeforderv, er vi så syndige i våre daglige liv at vi alltid er avhengige av at vi ved Kristi blodige offer – ved troen får tilegne oss syndenes forlatelse.
Og slik må det alltid få være: – når vi er helt alene, når vi er på arbeid, når vi er hjemme og uansett hvor vi er (så får vi ved troen tilegne oss syndenes forlatelse).
Og så fortsetter Junnu/Juhani Rautio sin tale med å si:
Men også på det stedet hvor jeg nå sitter og taler, så er jeg så syndig at jeg ved troen må ta imot syndenes forlatelses nåde av min Gud.
Vi lar sogneprest Carl Edquist fortsette:
“Da Rautio uttalte disse ord, så vibrerte hele hans kropp. Og så reiste han seg opp, og falt om halsen på predikantene. Og så forkynte de syndenes forlatelse til ham”. Deretter rekker han sin hånd til meg og sier: “Vil sognepresten også vitne for meg at mine synder er tilgitt”! …
Hva lærte Johan Raattamaa om syndenes forlatelse som en uavbrutt strøm?
Utdrag fra boka “Lapin profeetan oppilaita”, av Hjalmar Westeson
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta
“Det var en troende kvinne som mente at de eneste gangene som hun hadde grunn til å glede seg, var når hun fikk høre av Johan Raattamaas munn stadfestelse om at alle hennes synder var henne forlatt. Så derfor benyttet hun alle anledninger hun hadde, og da brukte hun å spørre ham:
- “Kjære bror, vil du vitne for meg at alle mine synder er meg forlatt!”
– Raattamaa svarte på hennes ønske ved å gi henne følgende råd:
“Nåden er gitt oss, men ikke bare kun for den korte stunden når vi får høre vitnesbyrdet om våre egne synders forlatelse. For Guds nåde, den strømmer hele tiden og uten noe avbrudd fra himmelen gjennom Jesu forsoningsblod. Dette skjer ved troen og i bønnens ånd!”
