av Kilde: Sions Blad-bøkene 1936-1940
Av Henry Baardsen, Alta
Jeg skal her bare gi noen få konkrete eksempler på hvor mange ulike ord og begreper som de innen den læstadianske vekkelse benyttet når de trøstet hverandre med kristen sjelesorg og stadfestet syndenes forlatelse til hverandre. Uttrykket “i Jesu navn og blod” ble av predikant Waldemar Ingemann faktisk ikke brukt brukt flere ganger enn uttrykkene “i Lammets blod” og “i offerlammets blod”, alle 8-9 ganger.
De andre uttrykkene ble brukt sjeldnere. Slik vi merker, var alle måtene som de forkynte syndenes forlatelse på likeverdig for de kristne på den tiden, når det gjaldt å formidle summen av evangeliets frelsesbudskap. Og alle som trodde budskapet, fikk selvsagt også del i syndenes forlatelse, slik Guds Ord lover. Uansett hvilke ordvalg de brukte, var det Jesus Kristus og hans soningsverk på Golgata som de forkynte.
Fyldigere nådeforkynnelse før enn nå?
Slik jeg tenker, var nok en slik fyldig og mangesidig nådeforkynnelse som eksemplene nedenfor viser med på å bidra til at kristne på den tiden fikk en dypere og bedre innsikt i hva fylden av frelsen som Jesus Kristus har gitt oss del i, egentlig gikk ut på (Joh 1:16; Ef 3:19; Rom 15:29; 2Kor 4:17).
Jeg har inntrykk av at vi i vår tid har tapt en god del av denne rike fylde når det gjelder det å formidle og frimodig å tro Guds mangfoldige nådes overvettes store rikdom, slik som mange av vekkelsens predikanter forkynte på andre halvdelen av 1800-tallet og på første halvdelen av 1900-tallet. For dem var det klart at frelsen først og fremst var personen Jesus Kristus og hans fullkomne frelsesverk. Til en viss grad er nok også etterkrigstidens predikanter delvis skyld i at denne “frelsens fylde” kanskje ikke er like klar for mange av oss vekkelsens folk i dag. Mange i vekkelsen forventer nok i våre dager – slik en del også gir uttrykk for – at syndenes forlatelse skal forkynnes ved bruk av uttrykket “i Jesu navn og blod”, slik de fra barn av har vært vant med. Andre igjen forventer at dette bør forkynnes i enhver preken, selv om ikke noen av tilhørerne gir uttrykk for at de ønsker å høre ordet om syndenes forlatelse.
Men slik var det nok ikke i vekkelsens begynnelse. En slik forventning påvirker selvsagt oss oss som forkynnere, om vi innrømmer det eller ikke. Men samtidig er vårt klare ansvar å forkynne hele Guds råd og ikke holde tilbake noe (Apg 20:20, 27) av frelsens rike hemmeligheter, slik at ikke forkynnelsen skal bli for ensidig eller innsnevret i forhold til den apostoliske lære. For også det kan det være en reell fare for.
Frelsens budskap kan sammenlignes med en verdifull diamantskatt
Frelsens budskap er egentlig utrolig enkelt. Den eneste Frelser som Gud har gitt oss, er sin egen Sønn Jesus Kristus. Han, den syndfrie, led og døde i vårt sted til soning for våre synder. Noen annen Frelser finnes ikke!
Men dette frelsesbudskapet er dog så ufattelig rikt og fyldig at det ikke går å uttrykke med noen få enkle menneskelige ord. Det er som en meget verdifull diamant med mange bruddflater. Etter hvert som man vender på den og lyset faller på den fra ulike vinkler, kommer det til syne mer og mer hvor verdifull skatten er. Når vi leser og hører Guds levende Ord, merker vi ofte hvor utømmelig Ordets kilde er. For ved den Hellige Ånd åpenbarer Gud nye og nye sider som vi aldri før har oppdaget. Slik blir Skriften for oss som det mest verdifulle skattekammeret.
Slik er det også med “nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom” (Rom 5:17) og med frelsesbudskapet fra Golgata. Det går bare ikke an å uttrykke det med noen få utvalgte menneskelige ord, hvor treffende vi enn synes de er og hvor kjære disse ordene og uttrykkene enn er for oss. For Jesu apostler var dette helt åpenbart. Derfor forkynte de frelsens og syndenes forlatelses budskap sett fra ulike synsvinkler og uttrykt med så mange forskjellige gaver og med ulik ord, uten å binde seg til alltid å bruke bare samme ord og uttrykk. Slik var det også for Johan Raattamaa i læstadianismens begynnelse, noe hans bok “Brev og skrivelser” er et tydelig eksempel på, særlig for dem som tar seg tid til å lese boka med ettertanke. Johan Raattamaa og de andre predikantene i vår vekkelses begynnelse tok i stor grad lærdom av apostlene. For slik som apostlene forkynte, forkynte også de, også når det gjaldt hvor rikt og fyldig språk de brukte når de forkynte syndenes forlatelse i forbindelse med sjelesorg, skriftemål og i forkynnelsen .
Det er i år 175 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Mye av det som skjedde da, har vi aldri hørt om. Og mye det vi har lest eller noen har fortalt oss, det har vi i stor grad glemt.
Skriftemålets og sjelesorgens velsignelser
En av de verdifulle perlene som Bibelen oppmuntrer oss til å søke etter og å ta vare på, er nettopp det personlige skriftemålet og den kristne sjelesorgen. Det som skaper vanskeligheter i troslivet, er ofte synd begått mot andre mennesker, mot hverandre og mot Gud. Samvittigheten blir urolig og fredløs, og da er det både godt og nyttig å snakke ut om det med noen, men også å bekjenne synder som vi ikke får fred for og som den Hellige Ånd påminner oss om (Ef 4:25; Hebr 12:1; Jak 5:16).
Det å bekjenne det som plager samvittigheten, ovenfor Gud, for den som man har syndet mot eller for en sjelesørger, er en utrolig hjelp og lettelse i seg selv. Det er så godt for mange å få tømt seg. Veien videre blir ofte mye lettere, og det er godt å få legge vonde opplevelser og en dårlig samvittighet bak seg.
Men kristen sjelesorg og det kristne skriftemålet har ennå noe mer å gi, det som særlig er skriftemålets hovedinnhold og det viktigste. Og det er bruken av løsenøklene, forkynnelse av syndenes forlatelse, ofte med håndspåleggelse og med Herrens velsignelse (Matt 16:19: 18:18: Joh 20:20). Dette kalles ofte nøkkelmakten, noe Jesus selv gav til sine egne disipler. Skriftemålet og den kristne sjelesorgen er det ikke noe påbud om i Bibelen, men en hjelp Jesus har gitt sin menighet for å gjøre det lettere for oss å leve som en kristen med en god samvittighet, uten at den stadig anklager oss og gjør oss urolige.
Hvor mye skriftemålet og nøkkelmakten i praksis er i bruk i Norge, har jeg ingen bakgrunn for å uttale meg om. Men Ingemar Öberg (1930-2005), doktor i teologi, forfatter og en kjent Luther-forsker, og som bl. a. underviste lenge ved Misjonshøyskolen i Stavanger, sa en gang, ut fra hva han kjente til om forholdene i Norge: “De har tappat nyckelmakten!” Jeg kjente Öberg privat, og har også besøkt han og fruen hans hjemme hos dem i Luleå. Men siden han uttalte dette i en offentlig preken, ble jeg ikke å spørre han om hva han tenkte på med denne uttalelsen. Men hva Bibelen og Luther lærte om kristen sjelesorg og om skriftemålet, var velkjent for han.
Også vi i dagens læstadianisme kan i praksis komme til å opphøre med å benytte oss av denne velsignelses kilde i våre trosliv, annet enn når det gjelder helt konkrete synder som vi ikke på annen måte får fred for. Så denne rike skatt håper jeg virkelig ikke vi blir helt fremmed for, eller at vi skulle miste himmelrikets nøkler, slik som Öberg signaliserte at det kan gå, også for bekjennende kristne. For Martin Luther var bruken av nøkkelmakten selve kjennetegnet på hvor man vi kan finne en kristen menighet. Han sier et sted noe slikt: “Hvor nøkkelmakten er i bruk, av det vet du at det der er en kristen menighet!”
Nedenfor kan du lese om hvordan redaktøren for Sions Blad, predikant Waldemar Ingemann drev kristen sjelesorg ovenfor bladets lesere som var spredt i hele Nord-Norge, men også ovenfor andre lesere på steder med få eller kanskje ingen andre kristne. Dette var i en tid der nesten ingen hadde radio eller telefon, og heller ikke noen form for moderne kommunikasjonsmidler. Derfor var også kristen sjelesorg og trøst gjennom Sions Blad en meget stor hjelp for dem i deres trosliv.
Merk, angående henvisningene: s. 203 henviser til side 203 i Sions Blad-bøkene 1929-1960.
- s. 203: “Synder og feiler, ukjærlighet og kolde følelser er evig forlatt i Jesu navn og blod”.
- s. 364: “Kjære søster og broder! Tro fullkommen forlatelse i Jesu navn og blod for alle eders feil og mangler”.
- s. 414: “Vær frimodig søster! Guds lam som er slaktet, har gjort fyldest for alle våre synder. I hans navn og blod er alle synder forlatt”.
Uttrykket “i Jesu navn og blod” er nok det uttrykket som i dag i størst grad brukes, faktisk innen alle læstadianske retninger. Ved å lytte til forkynnelse fra hvilke som helst av alle de ulike og mange retningene, er det alltid mye som forener forkynnelsen, og det er tradisjonene og visse ord og uttrykk som ble brukt allerede på 1800-tallet, selv om de ulike grenene av vekkelsen har sine egne vektlegginger. Men uttrykket “i Jesu navn og blod” er nok det som i størst grad forener alle, selv om praksisen i forbindelse med tilsigelsen av syndenes forlatelse varierer mye innen de ulike retningene. Så langt jeg kjenner til, er det ikke noen retninger som benytter like stor variasjon av ord og uttrykk som man gjorde i vekkelsens begynnelse, eller slik ve her merker oss som ble bruk i den såkalte “Alta-retningen” på 1930- og 1940-tallet. Og heller bruker noen av de mange læstadianske retninger å forkynne syndenes forlatelse så fritt og så variert som Jesu apostler gjorde, og som er skrevet om i det Nye Testamente. Det er faktisk tilfelle, så langt jeg kjenner til!
- s. 170: “Ja vær frimodig. Syndene er forlatt i Lammets blod som rant på Golgata”.
- Og s. 204 trøster han en annen av Sions Blads lesere: “Hold dere nær offerstedet Golgata. Bordet der er dekket med den beste vin, Brudgommens side er åpnet. Åpne er Sions kilder, hvor vandringsmannen får tvette sine klær rene i Lammets blod og ta forfriskning til sin sjel under vandringens møie og trengsel.
- s. 227: “Vær frimodig, alle vandringens feil og mangler er evig forlatt i lammets blod, som taler bedre enn Abels blod”.
- s. 363: “Kjære broder, lammets blod har gjort fyldest for alle våre synder. Tro og vær frimodig.
“I offerlammets blod”
- s. 176: “Vær frimodig, kjære bror og tro arbeider i Herrens vingård. Synder og mangler er evig forlatt i offerlammets blod. Vår Far ser oss ren og fullkommen i sin Sønns blodige fortjeneste”.
- s. 240: “Oppløft ditt blikk, du Sions datter, fra denne støvets hytte, på ham som led korsets død for våre synder. Tro alle vandringens feil, mangler og utålmodigheter forlatt i offerlammets blod som rant ned fra korset for mig og dig”.
- s. 249: “Vær frimodig kjæe broder; offerlammet er slaktet for oss, har gjort fyldest for alle våre synder”.
“Ved Jesu blodstrømmer”
- s. 200: “Når veien til himmelen ble oss vist igjennom syndenes forlatelses stav, delte vantroens bølger seg i to og alle synder ble ved Jesu blodstrømmer senket i forglemmelsens nådige hav.
“I Jesu navn”
- s. 267: “Syndene er forlatt i hans navn som hang på korset for våre synder”.
“Ved Jesu blod”
- s. 201: “Det er alene den Helligånds verk å forlate synder. Når et Guds barn eier den Helligånd som vitner om barneretten, så er det at den iboende Helligånd igjennom menneskets munn stadfester syndenes forlatelse i Jesu navn”.
- s. 299: “Han tok på seg skyldofferet og betalte hele vår store syndegjeld idet han med sitt eget liv brøt over den håndskrift som var oss imot. Nu har vi forløsning ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse”.
- s. 359: “Alle synder er evig forlatt ved forlikelsens alter. Hans blod har utslettet alle våre synder“.
- s. 418: “Jesus Kristus er en soning for våre synder. Ved hans blod har vi adgang til nådebordet. Tro og vær frimodig!“
“Tro alle synder forlatt”
-
-
s. 211: “Tro alle synder forlatt. Vårt navn er skrevet i himlene”.
- s. 350: “Kjære søster, vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd. Tro derfor alle skrøpeligheter forlatt“.
“I det blod som rant ned fra Golgata kors”
- s. 228: “Vær frimodig, søster og broder, syndene er forlatt i det blod som rant ned fra Golgatas midterste kors. Hold fast i kjeppen og staven som er syndenes forlatelse”.
“I paktens blod”
-
s. 232: “Tro og vær frimodig. Synder, feil og mangler er eder og oss forlatt i paktens blod som rant på Golgata kors“.
“På grunn av Lammet som er slaktet”
- s. 297: “Tro og vær frimodig, bror og søster. Lammet som er slaktet for våre synder, har gjort fyldest for oss alle“.
- “Jesus er en soning for våre synder”
- s. 374: “Tro og vær frimodig. Jesus er en soning for våre synder. Vi har samfunn med Faderen og sønnen”.
- s. 374: “Tro og vær frimodig. Jesus er en soning for våre synder. Vi har samfunn med Faderen og sønnen”.
- s. 297: “Tro og vær frimodig, bror og søster. Lammet som er slaktet for våre synder, har gjort fyldest for oss alle“.
-
- s. 228: “Vær frimodig, søster og broder, syndene er forlatt i det blod som rant ned fra Golgatas midterste kors. Hold fast i kjeppen og staven som er syndenes forlatelse”.
-
