av Slik jeg tenker, er det noe viktig som vi bør ta lærdom av når det gjelder saken som Paulus tar opp i Gal 2. Selv om Peter syndet ved å hykle både mot Gud og mennesker – mot bedre vitende (konf. Apg 10) – , og Peters synd ble tilgitt, hadde den tross alt skjedd. Og selv om Peter hadde fått tilgivelse for denne synd og forholdet mellom han og Paulus virker å ha blitt godt siden han senere omtaler ham som «min kjære bror Paulus», velger Paulus på tross av det å skrive detaljert om denne Peters synd i Gal 2.
Syndstilgivelse betyr nemlig ikke at synden ikke har skjedd, eller at andre kristne i ettertid ikke skal få lære av denne hendelse. For at kristne senere skal kunne lære av slikt og at det skal kunne være til advarende eksempler (1Kor 10:6), har Gud latt mange av Guds menns og kvinners synder og svakheter bli nedskrevet i Bibelen. Som eksempel kan nevnes Peters to fall, de menneskelige svakhetene som ble synlige i tordensønnenes trosliv, stridighetene, kjødelighetene og partidannelsen i Korint, Davids fall, Moses og Abrahams svakheter, synder som patriarkene falt i og mye mer. I sin visdom har Herren ved sin Ånd tatt disse historiene med i Skriften. Og dette har blitt til lærdom, hjelp og nytte for mange.
Tenk om Herren hadde gjort slik som noen kristne feilaktig tenker og handler: At alle synder som er bekjent, er tilgitt synd, at det som er tilgitt, aldri i virkeligheten har skjedd, og at tilgivelsen i Jesu navn og blod så totalt utsletter synd som om den aldri har forekommet. Da hadde Bibelen bare vært til hjelp for de fullkomne, og ikke for oss svake og feilende syndere som faller, men som trenger lærdom og fostring til å leve rett kristelig.
Dessverre erfarer vi at man senere i kristenheten – og også i vårt miljø og i våre sammenhenger – i alt for stor grad har valgt å legge og fortsatt legger et lokk over alvorlige og skammelige synder som blir begått, et lokk som skjuler konkrete synder som har skjedd og som skjer i kristne miljøer, men som senere muligens er tilgitt. Dette gjelder kanskje særlig når det har skjedd psykiske- og seksuelle overgrep. Og hvis den som har utført denne synden har bedt om tilgivelse, får det nærmest ikke nevnes at et slikt overgrep har skjedd. Den som har bekjent denne synd, tenker man, får ikke belastes med at dette nevnes i noen sammenhenger, siden synden er tilgitt, påstås det, kanskje med henvisning til Mika 7:19 om ikke å fiske i glemselens hav med skiltet: «Fiske forbudt!», Ord 11:13 eller andre bibelsteder. Og med henvisning til disse eller tilsvarende bibelord blir overgrepsofferet mer eller mindre tvunget til å tilgi og glemme, kanskje med trussel om at dersom de senere tar opp saken, så kommer den begåtte synd på deres egen samvittighet, mens den som har begått denne synd går fri, og de må selv svare for denne synd innfor Gud. Og slike «trusler» kan bli til en utrolig stor tilleggsbelastning og et nytt overgrep mot offeret.
Eller så bagatelliserer eller nekter man helt for at et slikt overgrep har skjedd eller fortsatt pågår, selv om de som gjør det, ikke har godt nok innsyn i saken til å kunne uttale seg. Og slik noen feilaktig tolker det, har heller ikke noe overgrep i virkeligheten skjedd dersom den er tilgitt. Så fullkomment tenker de syndenes forlatelse er.
Slik jeg tenker, kan kristne miljøer og menigheter, dersom en slik usunn tenking får råde, bli til en «fristad» eller en «tilfluktsby» (4Mos 35:28-32; Jos 21) som for synd Bibelen absolutt ikke åpner for gjelder de som kan søke tilflukt i «tilfluktsbyene», i stedet for at ansvarlige kristne tar et alvorlig oppgjør med synden i alle dens former, og heller tar offerets historie på alvor og gir all den hjelp og kristen omsorg og sjelesorg som er nødvendig.
Men den som må bære den tunge byrden av å bli tvunget til å tie og fornekte alt det vonde som personen har blitt utsatt for – og som også må bære skammen – er det uskyldige offeret. Våger de å nevne om hva som har skjedd, å være åpen og å fortelle hvordan overgrepet varig har skadet dem innvendig, får de snart høre at det er noe feil med dem, med deres kristendom og med deres hjertelag, siden de ikke klarer å tilgi og å glemme totalt men nå og da tar det opp. Eller så får de høre at det er dem selv det er noe feil med, at de er skyld i alle problemene, at de er psykisk syk eller tilsvarende. Og slik opplever offeret at de blir utsatt for nye og nye overgrep. Og har overgrepet skjedd i hjemmets krets, i familiens vennekrets eller i det kristne miljøet, får dette absolutt ikke bli kjent, siden deres navn og ære da vil bli sterkt skadelidende. Også dette blir en tilleggsbelastning for offeret.
Slik kan dessverre også kristne miljøer totalt misforstå tilgivelsen og hva som er sunn og god kristen sjelesorg. Men det som bekymrer meg mest, er at slikt fortsatt forekommer, også i våre miljøer og i våre kretser. Men et slikt syn på synd, syndsbekjennelse, syndenes forlatelse og kristen sjelesorg finner i alle fall ikke jeg støtte for i Bibelen!
Henry Baardsen,
Alta
