av Svakheten med organisasjonsmodellen vi har i vår gren av vekkelsen, er at det muligens lettere vil kunne oppstå underkulturer internt i samme menighet. Men også menigheter seg i mellom kan oppleve gruppedannelser, selv om man til og med ligger i samme nærområde.
I seg selv kan dette føre til interne spenninger og motsetninger, men kanskje mest misforståelser og feiltolkninger, siden man i praksis mister den gode kontakten med hverandre. Og da vil man lett kunne komme i skade til å mistenke hverandres motiver, og på den måte bli skeptiske til hverandre.
I slike systemer med mange grupperinger er det også større rom for at sterke personer kan bli for styrende på en usunn måte, noe som igjen kan føre til ytterlig flere interne gruppedannelser hvor gruppene i verste fall kan stå i skarp motsetningsforhold til hverandre. Så i stedet for å snakke vel om hverandre, og å tolke det som de andre sier og gjør til deres beste, tolker man det heller i verste mening, og begynner å baksnakke.
Bibelen er tydelig på at slikt er synd, både ovenfor hverandre men også innfor den altseende Gud. Men det kan virke slik at dette ikke blir tatt nok hensyn til, siden det samme bare fortsetter på begge sider. Og siden miljøet er lite og gjennomsiktig, blir dette fort kjent for de fleste. Og dette igjen fører på nytt igjen at ondt blir verre. Ordtaket sier: “Kast ikke stein, for den kommer tilbake”. Dette kan synes å være en naturlov.
Men de aller verste konsekvensene slikt kan få, er om det på den ene siden eller på begge sidene er usunne og sterke ledere.
Eksempel på slike streke personer kan være predikanter, forstandere, medlemmer i menighetens styre og utvalg, leder og personer i Utsendingskomiteen, eller noen ganger en innflytelsesrik og meget avholdt person uten noe spesielt tillitsverv.
