av Da jeg for en for en tid siden siden skrev innledningen til «Litt om læstadianismen i Norge fram til 1930», lovet jeg at jeg skulle forsøke å skrive litt om de ulike lærespørsmålene som livlig ble samtalt om i vekkelsen i Norge på den tiden, og som etter hvert førte til mange konflikter og til en varig splittelse. Stort sett var det de samme spørsmålene som vekkelsens folk på den tiden var opptatt av og som de drøftet i Norge, som de også gjorde på svensk og finsk side. Men det var særlig i ett lærespørsmål diskusjonene gikk livlig i Norge, og som avvek fra hva som var like aktuelt ellers i læstadianismen. Og det var – slik jeg ser på det – spørsmålet om arvesynden. Og som en følge av det, oppstod spørsmålet om dåpen var et absolutt vilkår for å bli frelst – også for kristnes barn som døde før foreldrene rakk å døpe dem – slik mange på gammellæstadianernes side hadde inntrykk av var Erik Johnsens syn. Og når et barn døde før de rakk å døpe det, oppstod frykten: Tro om det gikk fortapt? Men dette trodde stort sett ingen på gammellæstadiansk side, men engstelige kunne nok mange være. Men tross det, overlot de barnet i trygghet i den nådige Guds hender. Slik jeg oppfatter det, var det i hovedsak disse to spørsmålene som var kjernen til spenningene som oppstod f.o.m år 1900 mellom gammellæstadianere og Lyngen-retningen.
Uten tvil mente sikkert også gammellæstadianske kristne som ikke var enige med Erik Johnsen, at dåpen var meget viktig, siden Jesus hadde befalt å døpe. Derfor døpte de også sine barn så snart som de bare hadde anledning til. Og om det ikke var noen prest tilgjengelig, ble barnet hjemmedøpt.
De som har drevet litt med slektsforskning og som har lest litt i kirkebøkene, har sikkert lagt merke til at barna vanligvis ble døpt veldig kort tid etter at de ble født. Også dette bekrefter at det var vanlig å døpe barna så snart som mulig, og at de holdt dåpen for å være veldig viktig. Slik var det også for gammellæstadianske kristne. Også de holdt dåpen for å være både nyttig og viktig, og ønsket derfor ikke å utsette dåpen unødvendig lenge.
«De døpte hedningene» i vekkelsens begynnelse trengte primært omvendelsens preken
På og før Læstadius tid, hadde størstedelen av menneskene i læstadianismens virkeområde sannsynlig vis brutt dåpens pakt, og dermed var de falt ut av nåden. Derfor var dåpen ikke til noen nytte for «de døpte hedningene» – slik Læstadius så ofte uttrykker det – siden de levde sine liv uten Gud og uten håp, enten i åpenbare synder eller i sin egen fromhet og i egenrettferdighet. Dette var – slik jeg tror det – grunnen til at man i vekkelsens begynnelse hadde hovedfokuset på å forkynne lov og evangelium, omvendelse og syndenes forlatelse, og ikke hadde så stor fokus på dåpen og dens betydning.
Ikke et helt entydig dåpssyn i vekkelsens begynnelse heller – heller ikke for Læstadius
Synet på dåpen og dens nytte, virket å være stilt noe mer åpent i vekkelsens begynnelse enn det var i Erik Johnsens tid, siden det heller ikke for dem var et helt enkelt spørsmål. Det som Gud virker i hjertet når noen døpes på Jesu befaling i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn og mottar dåpen, kjenner vi ikke helt til, og har heller ikke full oversikt over. Det spørsmålet må vi derfor i ydmykhet overlater til Gud, og ikke være så alt for allvitende og selvsikre på! Men vår oppgave er å døpe, slik Jesus befaler. For den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror, skal bli fordømt (Mark 16:16), slik Jesus lærer. Derfor er troen et vilkår både for å ta imot dåpen (Apg 8:37) og for å bli frelst. For troen og dåpen hører helt uadskillelig sammen. Slik er det ifølge Skriften, og dette syn hadde også Luther. Så det får heller ikke vi glemme!
Selv hos Læstadius kan man underlig nok finne to ulike syn og to forklaringer på dåpen og dens nytte. Ved å følge linken under, kan du lese Læstadius egen forklaring om dåpen fra hans 3. postille.
- Læstadius om dåpens sakrament (Her lærer Læstadius helt i samsvar med Luther.)
Hva var Antin Pieti’s dåpssyn?
Når det gjelder predikantene Antin Pieti og Matti Naimakka, skriver Miettinen at de i Norge talte mye om barnedåpen, og han legger til: «De var av den sikre overbevisning at barna blir gjenfødt i dåpen». Jeg gjør oppmerksom på at disse opplysningene var noe Erik Johnsen ga til Martti E. Miettinen i 1931-1932. De to reiste jo mye sammen, slik at man skulle tro at det Johnsen fortalte, stemmer med virkeligheten.
Men læstadianismeforskeren Dagmar Sivertsen skriver helt motsatt av det som Erik Johnsen fortalte til Miettinen. Hun skriver:
«Sitt dåpssyn kom nok Johnsen stort sett til i O. S. Hansens prestetid. Men han opptrådte ikke med det som lærekrav så lenge som Antin Pieti levde. Intet peker mot at Antin Pieti på noen måte hadde avveket fra Johan Raattamaas lære om dåpen som et ikke-gjenfødende bad 48). Johnsen kan da ikke ha blitt så avklaret i sitt syn at han kunne eller turde i sette det (sitt dåpssyn) avgjørende opp mot sine egne, slik som han tidlig må ha gjort det mot gjendøperne».
Vi blir ikke frelst av å forstå, men ved å tro. Men om vi fordømmer andre, skal vi selv bli fordømt
For de tilhørte øst-/gammellæstadianismen, var Erik Johnsens dåpssyn veldig uvanlig. Men på tross av at en del av prestene og predikantene også hadde det synet at det var gjenfødelse i dåpen, ble det ikke splittelse på grunn av at noen forstod det litt forskjellig når det gjaldt dåpsspørsmålet. De lagde ikke så mye vesen eller oppstyr av det, og tenkte ofte mer enn de sa.
Ingen av oss blir frelst av å forstå! For vi forstår alle stykkevis, slik Paulus uttrykker det (1Kor 13). Selv om vi som kristne ikke alltid tolker og forstår alle detaljene i Bibelens lærespørsmål helt likt, vil det ikke hindre oss fra å bli frelst. Men dersom vi begynner å fordømme og å forkaste andre kristne brødre og søstre som har forstått noe annerledes enn oss, da skal vi ifølge Jesu ord selv bli fordømt (Luk 6:37). Og dette gjelder selvsagt også både i spørsmålet om arvesynden og om dåpen.
Arvesyndens konsekvenser
Når det gjaldt spørsmålet om arvesynden, så hadde de nok i læstadianismens begynnelse rikelig med erfaringer av dens store skadevirkninger, og også når det gjaldt alle gjerningssyndene som ble gjort som en følge at de alle var underlagt arvesynden. Dette var kanskje grunnen til at Læstadius hadde så stort fokus nettopp på arvesynden og på forsoningen i Dårhushjonet.
Kildehenvisninger til sitatene i denne artikkel
Jeg gjør oppmerksom på at det som jeg her skriver om arvesynden – og litt om dåpen – i hovedsak bygger på den 190 siders intervjue-samlingen fra 1931-1932 som den anerkjente finske læstadianerforskeren og historieskriveren Martti E. Miettinen har skrevet. Dette gir nødvendigvis ikke det hele og fulle bilde av alle forholdene, og av hva hver enkelt predikant og menighet tenkte og lærte når det gjaldt disse spørsmålene. Men det gir i alle fall en god pekepinn på forholdene som rådet i læstadianismen i Norge i tiden 1870-1932.
Jeg har også tatt med noe fra Læstadianismen i Norge, skrevet av Dagmar Sivertsen og også fra en del andre skriftlige kilder.
Slik jeg vurderer det, var Miettinen – som selv tilhørte den læstadianske retningen «de nyvakte» – ikke partisk, og virker heller ikke å ha noe spesielt ønske om å favorisere synet til den ene eller til den andre part. Men for meg virker det som om han var kanskje vel ukritisk til å la enkelte informanter få vel mye spalteplass, og at han lot dem få frihet til å omtale en del av predikantene på motsatt side vel ufordelaktig – til og med om slikt som som hadde blitt fortalt i det private skriftemålet – uten engang å stille kontrollspørsmål til om det som ble fortalt, virkelig stemte med virkeligheten. Men jeg tror Miettinen noterte ned alt dette for å vise de store og reelle spenningene og motsetningene som fantes på den tiden, så derfor lot han alle fortelle det som de hadde på hjertet.
Stridighetene i Norge eskalerte i 1907-1908
Det som etter hvert førte til den varige splittelsen mellom gammellæstadianerne og de som senere ble kaldt Lyngen-retningen, var hovedsakelig læren om arvesynden, og som følge av det, læren om barnedåpen og dens virkninger. Erik Johnsen hadde tidligere hatt mange gode venner i Finnmark generelt, og i Hammerfest. Men etter at han sannsynligvis besøkte menigheten der siste gang i 1908, skar det seg totalt.
Forut for dette, hadde fire gammellæstadianer-predikanter besøkt Skibotn og Kvænangen, hvor de ifølge Erik Johnsen hadde forkynt vranglære, særlig i forhold til arvesynden og læren om dåpen. Og dette så ikke Erik Johnsen med blide øyne på. Derfor refset han dem for vranglære, og prøvde også å overbevise dem ut fra Skriften om hva de lærte feil i spørsmålet om arvesynden og dåpen, uten at det hjalp noe, ifølge han selv. Jeg skal senere fortelle hva denne påståtte vranglæren gikk ut på – slik Erik Johnsen selv forteller det – og hvem disse fire predikantene var.
Sett med Erik Johnsens øyne og slik han forteller det, fikk han under sitt møte i Hammerfest erfare hvor langt splittelsen hadde kommet fra gammellæstadianernes side. Tidligere hadde han blitt mottatt i Hammerfest nesten som en engel, men nå ville de ikke la han tale – og dessuten hadde han problemer med å få nattlogi hos en tidligere god venn – dersom han ikke var villig til å be om tilgivelse for at han hadde forsøkt å hindre de fire ovennevnte predikantene i deres virke. Men dette så han ingen grunn til, siden de etter hans syn virkelig hadde forkynt vranglære. Men etter oppmuntring fra predikant Petter Posti fra Alta fikk Erik Johnsen «holde sin siste tale» i Hammerfest, noe han også gjorde. Etter talen beklaget noen av hans tidligere venner at det hadde gått så langt at det hadde blitt splittelse. Men tross det, valgte de å bli på gammellæstadianernes side. Og etter hvert – sannsynligvis i 1909-1910 – stoppet samarbeidet mellom Vest-Finnmark og Lyngen opp, slik det også gjorte mellom Huru-tilhengerne i Vadsø og Lyngen-gruppen, ifølge Dagmar Sivertsen.
Slik Erik Johnsen så på det, var det gammellæstadianerne (de som nå kalles Alta-retningen) som først begynte å baktalte han, og som sendte brev til menighetene for å advare for det som de definerte som Erik Johnsens vranglære. Og på den måte begynte de å bygge en partimenighet, slik Erik Johnsen så på det. Altså merker vi at beskyldingene om vranglære var gjensidig fra begge de to stridende parters side.
Det er ikke tvil om at en meget sterk polarisering allerede i 1907-1908 hadde kommet veldig langt, selv om Erik Johnsen og Lyngen-læstadianerne hadde en viss form for samarbeid med gammellæstadianerne, særlig med August Lundberg, faktisk helt fram til 1923-1924, før det også der skar seg totalt etter et forsoningsmøte på Fjelldal.
Ifølge Dagmar Sivertsen skjedde det et totalt brudd mellom Lyngen-retningen og gammellæstadianerne i Norge allerede i 1910.
Tross ulike syn i spørsmålet om arvesynden og dåpen, ønsket ikke gammellæstadianerne (senere Alta-retningen) i Norge å skille lag med Erik Johnsen og Lyngen-retningen
Siste gang Erik Johnsen talte i Hammerfest – sannsynligvis i 1908 eller litt senere – ble det foreslått at man i forbindelsen med en planlagt storforsamling i Alta like etter, burde komme sammen for å undersøke uenigheten i dåpsspørsmålet, noe Erik Johnsen også var enig i. Etter det ble han også per brev invitert til storforsamlingen i Alta for å komme for å delta i en felles læresamtale om dåpsspørsmålet. Men på tross av invitasjonen, svarte ikke Erik Johnsen på henvendelsen, og han kom heller ikke til den nevnte storforsamlingen i Alta for å drøfte den oppståtte uenigheten i dåpssaken. Også senere ble Erik Johnsen skriftlig invitert for å delta på storforsamlingene, men også da unnlot han å svare. Og han reiste heller ikke til disse storforsamlingene.
Videre skriver Miettinen: «På det hold (gammellæstadianerne i Norge) mente man at man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen.
Men slik gikk det dessverre ikke!
Hva kunne årsaken være til at Erik Johansen ikke ønsket drøftinger om dåpen?
Egentlig tror jeg at det kan være flere grunner til det. En sak kan være at det etter hans syn var alt for stort sprik i mellom det som han og de andre predikantene som støttet han lærte, og det som de fleste av predikantene blant gammellæstadianerne/Øst-retningen/Alta-retningen lærte. Kanskje han vurderte det slik at det derfor ikke var mulig til å få til en forsoning, og at det av den grunn ikke ville være noen hensikt å møtes?
En annen grunn kunne være at Erik Johnsen gjennom flere tiår personlig hadde kjent og hatt samarbeid med flere av de gamle predikantene på svensk side, helt fra Johan Raattamaas dager av. Her kan man spesielt nevne de gammellæstadianske predikantene Antin Pieti og August Lundberg, men også mange andre. I løpet av flere år var han i tjeneste for Svenska kyrkan som predikant for svenske samer på norskekysten , og da kom han i nærkontakt med mange læstadianske predikanter og prester som virket blant øst-læstadianerne/gammellæstadianerne, og hadde sannsynlig samtalt med dem om mange lærespørsmål og lyttet til deres forklaringer. Muligens var også spørsmålet om arvesynden og om dåpen noe av det som de samtalte om. Og dessuten hadde han også lyttet til mange andre finske, svenske og norske predikanter når de hadde sine faste større forsamlinger i Lannavaara. Men han var ikke alltid like begeistrer for alt som han hørte, så en gang bestemte han seg for at han ikke ville dra dit flere ganger. Dette er også noe han selv forteller om i Intervjue-samlingen. Så Erik Johnsen var nok klar over at dersom han skulle søke støtte for sitt syn fra predikantene som virket blant øst-læstadianerne, ville det derfor ikke være så mye støtte å få fra det holdet. Av predikanter som ikke delte hans syn, kan nevnes bl.a. Pauli Rantala, Andreas Brune, Karl Huru, Petter Posti m.fl. Derimot hadde de nok et mer sammenfallende syn med gammellæstadianerne i Norge, noe som nok ikke favoriserte Erik Johnsen og hans krets.
Erik Johnsens dåpsyn, og særlig hans uttalelser om de udøpte barna – og det at han erklærte kristne med et annet dåpssyn enn han selv for vranglærende – var han nok alene om innen læstadianismen. Slik jeg tror det, ville han nok ikke fått støtte for dette synet og for sin framgangsmåte verken fra de førstefødte, fra de nyvakte eller fra noen andre læstadianske retninger. Dette skjønte nok Erik Johnsen. Ifølge Store norske leksikon var det Erik Johnsen selv som tok avstand fra gammellæstadianerne i Finnmark og fra lundbergianernne i Nord-Troms.
Kanskje det var grunnen til at han heller vendte seg til et samarbeid med den norske kirke, særlig siden hans syn på arvesynden og på dåpen var mer i overensstemmelse med hva kirken på den tiden lærte.
Hvilke syn hadde egentlig Erik Johnsen i spørsmålet om arvesynden og dåpen?
Siden jeg ikke har Erik Johnsens prekensamlinger eller særlig mye av andre av hans skrifter – og for øvrig ikke har lest mer om hans syn på arvesynden og på dåpen – vet jeg ikke annet enn det som jeg har lest i «Brever og sanger under vandringen», det som jeg har funnet på nettet og Intervjue-samlingen til Martti E. Miettinen hvor bl.a. Erik Johnsen ble intervjuet og grundig og mangesidig omtalt av de som levde i hans samtid.
I Brever og sanger under vandringen» s. 108-109 leser vi om bl.a. Erik Johnsens lære:
«»Om arvesynden tror, lærer og bekjender vi, at efter Adams fald er alle mennesker som fødes på naturlig måte, født med synd – det er: uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond begjærlighet, samt at denne sykdom eller arvelige brøst er virkelig synd, som fordømmer og påfører også nu dem den evige død som ikke gjenfødes ved dåpen og den Helligånd.
Vi forkaster alle der nækte at den arvelige brøst er synd og for at røve Kristi fortjeneste og velgjerning æren, påstå at mennesket ved fornuften kan blive rettferdig for Gud».
Samsvar mellom Erik Johnsens syn og Augustana, Artikkel II
Det som var det spesielle med Erik Johnsens syn – også sammenlignet med de mange lutherske prestene som knyttet seg til læstadianismen – var at han utelukkende bygget sitt syn på Konkordieformelen og på Kirkens bekjennelsesskrifter, og særlig på Artikkel 2 i den Augsburgske bekjennelse, som lyder:
- Art. II — Om arvesynden
Like ens lærer de at alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd.
De fordømmer pelagianerne og andre, som nekter at den arvelige brist er synd, og som for å gjøre herligheten i Kristi fortjeneste og velgjerninger mindre påstår at mennesket kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved de krefter som ligger i fornuften selv.
Melanchton eller Luther?
Slik vi kan legge merke til, er det stor overensstemmelse mellom Augsburgske bekjennelse og det som Erik Johnsen stod for. Men når det gjelder den Augsburgske bekjennelse, er det greit å kjenne til at den ikke skrevet av Luther selv, men av Philipp Melanchton i 1530.
-
Luther-linker om dåpen:
- Dåpen, frafall fra dåpspakten og omvendelse, Luther
- Den Hellige Ånd og vanndåpen, Luther
- Luthers lille katekismus: Om dåpen
- Dåpens sakrament, Luthers store katekisme
- Luthers dåpssyn, og hans lære om gjenfødelsen
- Dåpen og nattverden som nådemidler – Guds verk for oss
- Gud utfører sitt verk ved nådemidlene, Luther
- Hva sier Bibelen om gjenfødelse, Luther
- Den store katekisme: Dåpens sakrament
- Barndomskristne og dåpen, bl.a. av Wäinö Havas
- Troen og dåpen. En tale av Henry Baardsen (28 min.)
Ulike dåpssyn var ikke selve årsaken til splittelsen, men sannsynligvis gjensidig fordømmelse av hverandre
Slik jeg tenker, var det ikke det at Erik Johnsen hadde samme syn på arvesynden og på dåpen som den Augsburgske bekjennelse som var selve årsaken til at vekkelsen på norsk side ble delt. For slik jeg skrev ovenfor, mente de som senere ble kalt for Alta-retningen, at «man til tross for ulike meninger i dåpsspørsmålet, likevel ikke burde skille lag med hverandre, men prøve å holde sammen».
Men det som gjorde at saken særlig ble satt på spissen, var sannsynligvis tillegget fra Augustana «Vi forkaster alle som …» og «Vi fordømmer».
Det jeg tenker, er at dersom Erik Johnsen kun hadde gransket Luthers dåpssyn og ikke hadde fokusert på ordene i Augustana «Vi forkaster alle som …» og «Vi fordømmer», så hadde han mest sannsynlig ikke kommet til samme resultat. For slik jeg ovenfor nevnte at Læstadius hadde to syn på dåpen, så kan det samme også sies om Luther. Dagmar Sivertsen skriver i boka «Læstadianismen i Norge: «Deres (gjendøpernes) dåpssyn drev Erik Johnsen til et alvorlig studium av dåpen og av Luthers lære om dåpen. Og hun fortsetter:
Nu er Luthers lære om dåpen såvidt upoengtert at det ikke er vanskelig å fortolke ham mot at udøpte barn blir salige, slik alle de øvrige fraksjoner innen læstadianismen lærer det 47).
Samme konklusjon kom også den finske teologen og Luther-forskeren Uuras Saarnivaara til. Saarnivaara hadde selv langvarig bakgrunn fra læstadianismen. Noe av det kan leses ved å følge Luther-linkene ovenfor.
To grøfter og to skyttergraver
Jeg tror at dersom Erik Johnsen kun hadde holdt seg til Luther og til hans dåpssyn, så hadde tonen hans sannsynligvis vært mildere og mer ydmyk. Men siden han overfokuserte på arvesynden, dro han sin egen og helt spesielle konklusjon, nemlig at «udøpte barn grunnet arvesynden gikk fortapt» slik Dagmar Sivertsen skriver det.
Slik jeg tenker, var det nettopp denne og tilsvarende uttalelser som gammellæstadianerpredikant Vilhelm Tuune i 1907 – han som i 1918 overtok ledelsen i Alta etter Petter Posti – som gjorde at han og en del av predikantene samt noen av menighetslederne på gammellæstadianernes side overreagerte, og praktisk talt gikk i den andre grøfta. Da gikk begge parter i hver sine skyttergraver. og agerte derfra. Og på grunn av gjensidige fordømmelser og gjensidig forkastelse av hverandre over tid, var skilsmissen helt uunngåelig. Så dermed tok begge parter avstand fra hverandre, noe som ikke bidro til at de stridende parter fant sammen igjen.
Noen uttalelser av gammellæstadianerne om arvesynden
Ovenfor har jeg nevnt om fire predikanter som tilhørte gammellæstadianerne og om deres besøk i Skibotn. De fire var Vilhelm Tuune, Kristian Olausen (1860-1931), Karl Berg og Anton Holmgren (1849-1925). Ifølge Intervjue-samlingen lærte de:
- Barna trenger ikke å bli gjenfødt før de gjør synd med vilje. I praksis betydde det trolig at først måtte barna falle ut av dåpspakten, og falle bort fra Guds nåde.
- De skilte mellom sjel og ånd på den ene side, og legemet på den andre side. De lærte at alle menneskebarn fødes rene og uskyldige til ånd og sjel, og at de således av naturen er Guds barn. Dette gjaldt ikke bare barn av kristne, men også hedningebarna. Barna var rene så lenge som de ikke gjorde forsettlige synder. Men på den andre side lærte de at barna ikke var rene fra legemets side, men at arvesynden bor i dem. Av dette kan man trekke den konklusjonen at de holdt gjerningssyndene som større synd enn arvesynden, selv om alle gjerningsyndene er en konsekvens av arvesynden.
- Dåpen er hovedsakelig et utvortes tegn.
Det var på bakgrunn av disse uttalelsene Erik Johnsen konkluderte med at de var vranglærende.
Pauli Rantala om arvesynden og om gjenfødelsen
I et møte i Vadsø ble Rantala konfrontert med at han fornektet arvesynden. Da sa Rantala forundret at han kunne ikke fornekte arvesynden som han stadig kjempet med hver dag. Straks la han til: «Men det har jeg lært, er at barnet trenger ikke til gjenfødelsen før det gjør fortsettlige synder.»
Samme syn hadde de fire ovennevnte predikantene, Andreas Brune og Isak Raattamaa. Ifølge Erik Johnsen sa lærer og predikant Andreas Brune (1853-1942) at han kunne ikke godta den Ausburgske bekjennelses lære om arvesynden.
Noen gammellæstadianske predikanters syn på arvesynden ifølge Intervjue-samlingen
De gammellestadianske predikantene har ikke ansett arvesynden for å være en synd som fører til fortapelse. Først den forsettlige synd besmitter hjertet og gjør omvendelse og gjenfødelse nødvendig. Mennesket blir av naturen født rent til sjel og ånd, mens legemet er besmittet av arvesynden helt fra fødselen av. «Således som Gud blåste en ren og ubesmittet sjel og ånd i Adam og Eva, således har han blåst i alle menneskebarn, som derfor er rene til sjel og ånd og av naturen Guds barn.»
Menighetsforstander Morten Mathisen fra Alta uttalte seg slik:
- Arvesynden er mindre synd enn gjerningssyndene.
- Barna er helliget ved Kristi unnfangelse og fødsel, og følgelig Guds barn før dåpen.
- Arvesynden fører ikke barna i fortapelse.
- I dåpen skjer ingen gjenfødelse.
Andre uttalelser av kristne fra menigheten i Alta
Det er ikke blitt lært i Alta at alle mennesker fødes rene uten synd, og at vi av naturen er Guds barn. Man har forstått det slik at barnet trenger ikke gjenfødelsen før det blir større og gjør forsettlige synder. Spørsmålet om gjenfødelse i dåpen er blitt drøftet nærmere, men uten at man har gitt et sikkert svar. Man lar det spørsmålet stå åpent.
Min oldemor, Greta Kaisa Arnesens (født Aidantausta) syn
- Arvesynden er mye verre enn gjerningssynden
- I voksen alder av over 20 år fikk hun oppleve noe hun oppfattet som gjenfødelse. Synden åpnet seg da som virkelig synd for henne, mye viktigere enn før. Den hadde hun ikke før kjent som arvesynd (hun hadde menneskelig sett levd et ærbart, sedelig og rent liv som barn av kristne foreldre og oppvokst blant kristne), og fra da av erkjente hun arvesynden som en virkelig synd. Hun sier nå (i intervjuet i 1931-1934) at arvesynden er mye verre enn gjerningssynden).
Nå ble arvesynden og alle gjerningssyndene en levende erkjennelse i samvittigheten. Hun så hvilken svær møye hun hadde påført Jesus, og det senket seg en stund en sønderknusende sorg i hennes hjerte, men likevel opplevde hun ingen fordømmelse. Det var ikke fordømmelsens blod, men Jesu blod, tilgivelsens og forløsningens blod, som falt på samvittigheten.
Kommentar:
Etter 4-5 år i verden, fikk også jeg i 1972 oppleve omvendelsens og gjenfødelsens store under, da Jesus gav meg et nytt hjerte og et nytt sinn og tok meg til sitt barn. Han ga meg sin egen Hellige Ånd, som åpenbarte Kristus for mitt hjerte. Også jeg erfarte, slik oldemor gjorde, at arvesynden var modersynden, og kilden til alle gjerningssyndene. Derfor er arvesynden – slik jeg ser på det – en ennå større synd enn gjerningssyndene. Men dette kan vi ikke oppdage, dersom ikke Guds lov og Guds Ånd får åpenbare syndefordervet i oss, slik at vi ikke kan fly noe annet sted enn i Kristi nådige fang. Nettopp derfor har sann syndserkjennelse for meg vært ennå viktigere enn syndsbekjennelse, selv om begge deler er viktige.
Predikant Isak Raattamaa (1850-1934) om arvesynden og gjenfødelsen
Raattamaa hadde den mening om arvesynden at den besudler (gjør uren) legemet, men ikke sjelen, for Gud er den som innblåser livsånden i hvert barn i mors liv. Det som kommer fra Gud, kan ikke være urent og fordervet. Det er gjerningssynden som besudler sjelen, når den kommer under vantroens makt. Sjelen kommer til verden ren og feilfri, og derfor trenger barnet ingen gjenfødelse. Det kjød og blod som arvesynden har fordervet, arver ikke Guds rike.
Predikant Nikolai Nilsen i Nord-Troms om gjenfødelse og dåpen
Så langt Nikolai vet, har ikke læstadianere sagt nedsettende ord om dåpen (og heller ikke om nattverden). Man har trodd at dåpen virker gjenfødelse i barnet, men ansett barnet for å være et Guds barn også før dåpen, så barn som dør udøpt, er ikke dømt til helvetet. Man har ikke betraktet dem som Guds barn av naturen, men som besmittet av arvesynden og derfor trengt til gjenfødelsen. Likevel har man vært usikker på når gjenfødelsen skjer – i dåpen eller før den.
Derimot har den mening stått urokket, at den som er falt fra dåpens nåde, trenger gjenfødelse i Ånden, ved sann omvendelse og tro.
Noen utdrag fra analysen «Strukturelle splittelsesmekanismer i Den læstadianske bevegelse»
I analysen kommer artikkelforfatteren inn på noen tanker om hva som eventuelt kunne føre til splittelsen:
- «Hvordan kunne det ha seg at den rene lære alene havnet
hos lyngenlæstadianerne, og ikke i noen av de andre læstadianske retninger, som Erik
Johnsen i et skrift fra 1928 fordømte som vranglærende? » Og videre kan vi lese: - «I begynnelsen av 1920 begynner det å gå rykter at Lyngspredikantene
nå beskyldte Lundberg for å føre falsk lære, dette skulle særlig gå på arvesynden og dåpen (Brännström 1990: 171).
Gammellæstadiandene mente at Lyngen-retningens predikanter var falske lærere
- Lundberg hadde tenkt i 1917 å besøke Honningsvåg men fikk høre at det kanskje ikke var så lurt da også Erik Johnsen hadde «interesser» der. For å unngå strid skriver nå Lundberg til Johnsen og ber om hans syn på saken. Men Erik Johnsen svarer at han gjerne ser at Lundberg reiser dit og til Hammerfest. Johnsen forklarer at disse stedene hadde forkastet Lyngenretningen og anså disses (Lyngenretningens) predikanter som falske lærere. Kanskje ville de heller høre på Lundberg? skriver Erik Johnsen (Brännström 1990: 170).
Ifølge Erik Johnsen førte Altaretningen og gammellæstadianerne falsk lære
Da de fire predikantene fra «Alta-retningen»/gammellæstadianerne – Vilhelm Tuune, Karl Berg, Anton Holmgren og Kristian Olaussen – besøkte Lyngen, refset Erik Johnsen dem for å føre vrang lære når det gjaldt synet på arvesynden og på dåpen, og slettes ikke uten årsak, sett fra Erik Johnsens ståsted.
Konklusjon
