av Gud kalte meg sterkt til omvendelse under Seksdagerskrigen
Da Seksdagerskrigen i Midtøsten brøt ut 5. juni 1967, var jeg 16 år gammel. Jeg var vokst opp i et kristent hjem, og hadde som barn og ung gått både på søndagsskole og på det lokale bedehuset. Men allerede da jeg var 16 år, hadde jeg i praksis kommet bort fra den kristne tro, og var klar over at min sak med Gud ikke var i orden. Allerede på den tiden kalte Gud meg sterkt tilbake, men nysgjerrigheten etter «livet i verden» og annen påvirkning dro meg bare lenger og lenger bort fra Gud og fra fellesskapet med de kristne. Men tross det glemte ikke Gud meg, men viste stor omsorg for meg. Da Seksdagerskrigen brøt ut, tenkte jeg: Hva om nådetiden tar slutt for oss hedningefolk, og Gud vil vende seg til Israel? For slik jeg minnes, hadde forsvaret mobilisering på Altagård, og det var for meg et signal om en spent verdenssituasjon. Og da var det et bibelvers som talte til meg:
- «For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dette mysteriet/denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn» (det fulle tall av alle ikke-jøder som skal bli frelst) , Rom 11:25.
Dessuten var det et annet bibelsted som Gud talte særlig sterkt til meg:
- «Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det«, Amos 8:11-12.
Hva om nådetiden tar slutt, og Herrens Ord ikke er å finne, tenkte jeg. Hva om de kristne blir tatt bort, eller at de ikke kan hjelpe meg med å bli en kristen, slik vi han lese om i Matt 25? Da er det for sent for meg å ange og for sent å søke Herren, siden han ikke lenger skal la seg finne av de ikke-kristne. For all søking ville da være helt unyttig, selv om jeg skulle søke fra hav til hav, fra nord til syd. Og dessuten anklaget min egen samvittighet meg! Og det gjorde også loven, selv om ingen spesifikt sa det til meg. Tenk at en 21-åring i beste alder og med topp helse, og som allerede hadde levd flere år i verden, kunne ha slike tanker. Men det var Gud som arbeidet i meg og som i sin kjærlighet ville dra meg til seg. Og det lyktes han med til sist, selv om det ennå tok fire år.
Gud søkte meg og fant meg, 2000 km borte fra mitt kristne hjem – «i det fremmede landet»
Da Seksdagerskrigen var slutt 10. juni 1967, glemte jeg Gud nesten totalt ennå i ca. tre år. Men da søkte han selv meg opp og talte vennlig til meg, for han ville nemlig mitt evige beste. Den gangen var det gjennom et brev fra en søster av meg som jeg fikk, mens jeg bodde sørpå. Med noen få kjærlige ord påminte hun meg om at jeg ikke måtte glemme barnevennen Jesus som jeg hadde mistet, men søke tilbake til ham. Og Gud kalte meg ofte gjennom dette brevet, men jeg prøvde å glemme det så godt jeg kunne. Det lyktes jeg med når jeg var på arbeid og når jeg var sammen med de andre ungdommene som jeg kjente. For da hadde vi hele tiden fullt program, og nesten hele tiden ikke-kristen musikk som opptok mine tanker og mitt sinn. Men tross det fant Gud strategiske øyeblikk når han nådde inn til mitt hjerte med sin kallelse på. Og det er jeg i ettertid svært glad for.
Gud kalte på meg ved tre ulike anledninger gjennom ikke-kristne – på bygdefester
Sammen med andre ungdommer fra Kongsberg dro vi nå og da på ulike bygdefester rundt omkring. Og tro det eller ikke. Men ved tre forskjellige anledninger var det ikke-kristne som la merke til at jeg var kalt av Gud, og som påminte meg om det, uten at vi hadde snakket noe som helst som var relatert til kristendommen. Første gangen var i Sigdal, dit en tidligere skolekamerat fra tiden da vi gikk på grunnskolen hadde flyttet. Han påminte meg på en måte om Guds kall, slik jeg i alle fall opplevde det. For han begynte å snakke om at både han og jeg hadde kristne foreldre som var gode venner og som gikk på bedehuset, og som brukte å besøke hverandre. Så det ville han gjerne snakke om. Jeg tror nok ikke at han var klar over at han på en måte var «et Guds redskap» som Gud brukte for å påminne meg om omvendelsens nødvendighet. Dette var i 1971. Den andre gangen var våren 1972 hjemme i Alta, da to ikke-kristne påminte meg helt direkte med klare og tydelige ord om at jeg burde bli en kristen. Men dessverre er de nå begge døde, og ingen av dem ble kristne.
Den tredje gangen var i Vestre-Jakobselv i begynnelsen av mai 1972. Også denne gangen var det i forbindelse med en bygdefest. Da var det også ikke-kristne som klart og tydelig oppmuntret meg til å bli en kristen, og de brukte samme ord som de to i Alta. Og det underlige er at ingen av dem visste hvem jeg var eller hva mitt navn var. Og de kjente heller ikke til min bakgrunn eller min indre lengsel etter å bli forlikt med Gud. Men kanskje «skinte det i gjennom», det vet jeg ikke.
Tenk, Gud kan påminne gjennom ikke-kristne om omvendelsens nødvendighet, uten at de selv er klar over det. Og så kan han legge de samme ordene i deres munn, slik han gjorde for å tale til meg, bare for at jeg skulle skjønne at budskapet deres var fra Gud. Jeg er i alle fall ikke i tvil om det. For slik jeg ser på det, var dette ikke bare ved en tilfeldighet.
Men man kan ikke bli en kristen gjennom de som lever som ikke-kristne. Også dette spørsmålet samtalte de mye og vel om i læstadianismens første århundre, noe som man kan lese om ved å følge linkene under. En del lærte om Guds allmakt, slik jeg opplevde og har skrevet om. Andre derimot lærte at «Gud er «liten», og begrenser sitt virkefelt og sin «allmakt» kun til å gjelde det som han utretter gjennom de kristne, og kun gjennom dem. Dette har jeg skrevet litt om fra mitt møte med et slikt syn i SRK i 1973, men mye av denne tenkingen finner vi i større eller mindre grad også i andre grener av vekkelsen. Men det gjør man også i mange andre «trangsynte» menigheter.
Det er bl.a. dette de mente med uttrykket «tre alens læra». En en slik lære ble holdt for å være ubibelsk, både av vekkelsens leder Johan Raattamaa, av de fleste predikantene og av to predikant- og prestemøter i 1875 og 1885.
- Predikantmøtet i Tornio i 1909: Til kamp mot «intern sekteri»
- “Tre alens læra” drøftes på predikantmøtet i Alkkula i 1875, og avvises som ubibelsk av Raattamaa og av møtet
- Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875
- Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet – Prestemøte i Ii i Finland
Guds barn blir man ved å tro evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16; 1Kor 4:15; Jak 1:18). Det samme som skjedde med meg at Gud påminte meg om omvendelsens nødvendighet i et festlokale, har også skjedd med flere andre som jeg vet om, bl.a. med predikant Hans Pietilä fra Alta og med prost Pehr Brandell, han som ledet samepiken Maria til troen og som løste henne fra hennes tvil. Senere var det gjennom henne som Læstadius 1.1.1844 fant frelsesvisshet og fikk del i Kristi forsoning. Det fortelles at Gud talte så kraftig til Brandell mens han ennå var i festlokalet at han der og da forkynte omvendelse for de andre festdeltakerne på grunn av deres syndige liv, noe som førte til en stor vekkelse like etter.
- Prost og vekkelsespredikant Pehr Brandell
- Hvordan løste prosten Pehr Brandell fra hennes tvil? (kommer)
- Hva var «det nye» som samepiken Maria hadde fått gjennom Brandell, og som hun gav videre til Læstadius?
Evangelist Steinar Harila og Ungdomssenteret i Vestre Jakobselv
Våren 1972 gikk en annen søster av meg på skole i Hammerfest. Evangelist Steinar Harila (en fjern slektning, 8-mening gjennom slekten Mämmi Niemi) hadde møter der, og min søster var også på noen av møtene . Steinar spurte da om det var noen som visste av en ledig rørlegger som kunne montere varmeanlegget på Ungdomssenteret de holdt på å bygge. Så dermed tipset hun han om meg, jeg hadde nemlig egen rørleggerbedrift på den tiden. Derfor ringte Steinar til meg, og etter noen dager var jeg i full gang med å montere varmeanlegget i Vestre Jakobselv. Men jeg var ingen kristen da, selv om Gud kalte meg veldig sterkt i den perioden. Men på tross av det, gikk jeg på bygdefesten i Vestre Jakobselv, hvor noen ikke-kristne påminte meg om at jeg burde bli en kristen, slik jeg ovenfor har fortalt.
Steinar var da bare 31 år, men en typisk varm og kjærlig vekkelsespredikant med et godt og omsorgsfullt hjerte . Selv om jeg ikke hadde gått på kristne møter på flere år, var det naturlig for meg å være mye sammen med han og med de kristne ungdommene der når de møttes eller reiste rundt for å ha kristne møter. Han hadde virkelig stor omsorg også for meg og for min udødelige sjel, slik jeg opplevde i alle fall. Når han forkynte, gikk det rett til hjertet og Guds Ord ble talt på en måte som stilte meg til ansvar ovenfor Gud. Og han fokuserte også mye på Jesu gjenkomst og at det var viktig å være beredt når Jesus kommer tilbake. Ellers fikk man ikke bli med han til himmelen.
Dette er i alle fall det inntrykket jeg sitter tilbake med og det minnet jeg har. Samtidig vet jeg at de kristne i Jakobselv ba mye for meg om at jeg skulle bli en kristen. Men Steinar presset meg aldri på noen måte. Men samtidig vet jeg at også mine kristne foreldre og mine søsken også hadde samme omsorg for meg, og også de ba for meg mye.
Fram til 14. mai 1972 var jeg utrolig sterkt kalt av Gud. Natt til 14. mai gråt jeg mye, og ble på en måte konfrontert med Gud og hans krav der jeg lå helt alene på min seng. Ingen behøvde å dømme meg eller å anklage meg for mitt liv i vantro og synd. Men jeg var fullt klar over at dersom jeg hadde dødd i den sjelstilstanden jeg da var i, hadde jeg absolutt ikke vært klar til å møte Gud og ville heller ikke bestått i dommen. Men der jeg lå på min seng, lovde jeg Gud at jeg ikke verken våget eller ønsket å fortsette å leve videre stadig på flukt fra Gud. Men på morgenen stod jeg opp i vanlig tid, og gikk jeg på arbeid som før. Jeg prøvde å jobbe mest mulig i rom som det ikke var noen andre arbeidere, og skjulte så godt jeg kunne for de andre arbeiderne at de ikke skulle oppdage at Gud kalte så sterkt på meg, for det ville de nok ha oppdaget.
På kvelden skulle Steinar og ungdommene møtes hjemme hos hans bror Kåre, og jeg ble også invitert med dit. I løpet av kvelden sang og ba de, og så oppmuntret de også meg til å be. Det som jeg sa – og det var min korte bønn – var: «Jeg er ikke et Guds barn, men jeg håper så gjerne at jeg skal få bli det».
Steinar og en annen kristen inviterte meg da inn på kjøkkenet, der vi samtalte litt og de ba for meg. Han leste flere bibelsteder for meg hvor det ble fortalt om personer som hadde kommet til tro. Og så forkynte han syndenes forlatelse til meg med ordene fra Matt 9: «Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!» Og så lyste han Herrens velsignelsen over meg. Og jeg trodde det som han forkynte, at jeg da var blitt ett Guds barn, og at alle mine synder var meg forlatt. For meg var det som han forkynte, likeverdig med Jesu ord, og hans munn var som Jesu munn som forkynte for meg syndenes forlatelse, slik Luther også lærer.
Dagen etter ringte jeg hjem til min mor og fortalte at jeg hadde blitt et Guds barn. Og det ble hun veldig glad over å få høre. Og før vi avsluttet telefonsamtalen, forkynte også hun meg syndenes forlatelse i Jesu navn og blod. Steinars far, Osvald, hans søster Solveig og hennes mann Sigvald Nilsen fra Børselv, var mine gode venner de to månedene mitt arbeidsoppdrag varte. Osvald var født i 1896, men var høyst oppegående og kjørte sin egen bil. Jeg likte han veldig godt.
En dag tok han meg med til Paddeby utenfor Vadsø for å besøke Hilja Hasti, en like gammel dame som hadde vært gift med en bror til min bestemor. Hun var mor til Theodor, Oluf og Jakob Olsen fra Alta, men flyttet til Vadsø og giftet seg der etter at hennes første mann døde. Hilja var også en varm og kristen kvinne, og hun ble veldig glad for å høre at jeg hadde blitt et Guds barn. Så midt på kjøkkengulvet omfavnet hun meg varmt, og vitnet for meg at alle mine synder var forlatt i Jesu navn og blod. Og det trodde jeg! Da jeg kom hjem til Alta, ble alle hennes tre sønner Theodor, Oluf og Jakob mine gode venner. Og særlig Theodor som var menighetsforstander i vår hjemmemenighet, ble til god støtte for meg helt til han døde.
- «Menighetsforstander Theodor Olsen. En helhjertet læstadianer, men som hadde dyp respekt for andres tro og overbevisning
- Menighetsforstander Theodor Olsen
- Menighetsforstander Theodor Olsen som venn, sjelesørger og skriftefar
- Theodor sa ofte: Vi må slå ring rundt predikantene!
Ifølge Bibelen er omvendelse et tosidig sak. Det største og viktigste er at Gud gir et nytt hjerte og et nytt sinn. Han gir sin egen Hellige Ånd. Dette kalles for gjenfødelse. Når Gud gir en levende tro, gir han samtidig del i Kristi rettferdighet. Da får man del i hele den seier som Jesus vant på Golgata. Da blir man et Guds barn med arverettighet til himmel og salighet. Da får man del i det som iblant kalles for den salige byttehandel. Jesus tar på seg hele vår synd, og vi får del i hans syndfrihet og hellighet. Så når Gud ser et slikt nyfødt Guds barn, så kan han ikke se noen synder, derfor at han ser på den som har blitt et Guds barn gjennom sin egen Sønns fullkommenhet. Dette kaller Bibelen for rettferdiggjørelse. Og alt dette er Guds verk, fra begynnelsen til slutt. Det er han som søker de som har forlatt han og lever på syndens vei. Det er han som finner sine bortkomne får, og som forbarmer seg over det. Og da legger han det i sin favn eller på sine skuldre til faderhjemmet, og som pleier sårene ved evangeliet og får dem til å gro. Det er han som gjør en synder til sitt barn, og som gir det til arving. Alt er Guds verk! Og det får vi takke Gud for. Vår bønn får derfor være at han fortsatt i sin kjærlighet skulle oppsøke alle bortkomne lam og får, og gi dem omvendelse til livet!
