av Men først og fremst bør man gå til skriftemål med det alvor at man virkelig ønsker å slutte med det onde (som man ber om tilgivelse for), om Gud bare tilgir synden. For om man ikke engang ønsker det (å slutte med å gjøre den samme synd som man nylig har bekjent), vil man ikke ha noen nytte av skriftemålet (verken av at man har bekjent sine synder eller at man har fått høre ordet om syndenes forlatelse).
Det er jo ikke presten (eller han/hun som tilsier syndenes forlatelse på Kristi befaling) som tilgir synden. Men ”skriftefaren” bare bekrefter det som Gud allerede har befalt i sitt Ord (Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1Joh 1:9).
Når da noen, slik mange gjør, går til skriftemål og sier: ”Kjære Gud, jeg bekjenner at jeg har syndet”. Men så går samme person bort, og gjør bare ennå flere synder. Hvis man gjør det, misbruker man den Høyestes navn, og det vil kunne føre til skade og straff for seg selv.
Jeg (Luther) vil stille deg et spørsmål: Om et menneske som har gjort urett/syndet mot deg, og skulle komme til deg og si: ”Jeg skal ikke gjøre det mer”,men allikevel samtidig (gjør eller sier noe som) virkelig skuffer deg, vil du ikke da bare bli ennå mer sint på et slikt menneske. ”Du lovet jo så overbevisende at du ikke skulle gjøre det mer!”, ville du sannsynligvis si til han/henne. Se, på samme måte vil den kjære Gud også bli lei seg, når du prøver å bedra Han med slike tomme løfter (som du ikke engang ønsker eller prøver å holde).
Etter at du har forsont deg med din neste, så får du ikke lenger være det minste vred eller ha bitterhet i hjertet mot han/henne, men du skal tilgi han/henne av hele ditt hjerte. Men du skal ikke gjøre på samme måte som de som bare tilgir med munnen, og som på den måte bare synder ennå mer (ved at de fortsetter med å gjøre de samme synder som de ber om tilgivelse for, men som ikke vil slutte med å gjøre det onde, selv om de også lover å ikke gjøre det mer).
