av Fra jeg var 16-21 år kom jeg mer og mer bort fra den kristne tro. Som ung var det så mye spennende å utforske og å prøve på, og mye av det var ikke forenelig med den kristne tro. Det samme skjedde også med de aller fleste av vennene mine som jeg vokste opp med og som kom fra kristne hjem. På en måte var det et «massefrafall» fra troen, og nærmest ubemerket ble vi mer og mer knyttet til verdslige skikker og fast i alt «nytt og spennende» som fantes for ungdommene som ikke var kristne. I en kristen vekkelsessang er gleden i verden beskrevet slik:
Gleden i verden er ussel og kort,
Dårlig du lønnes for hva du har gjort.
Finner du fred der i verden, å nei,
Når Mesteren er her og kaller på deg?
Hjemmet jeg vokste opp i, var virkelig et kristent hjem. Far min hadde vært predikant helt fra 1940-tallet, og var godt innsatt i Skriften. Mamma var svært gjestfri, og ukentlig hadde de kristne venner på besøk. Kristen sang og musikk var en naturlig del av hverdagslivet, og også samtaler om den kristne tro var vanlige. Alltid når det var storforsamlinger eller større kristne møter i Alta, bodde det kristne hjemme hos oss, og flere av dem så lenge de levde. Så selv om jeg på den tiden i praksis hadde brutt med den kristne tro, fikk jeg regelmessig høre Guds Ord, kristne sanger og vitnespyrd om egen troserfaring i hjemmet vårt. Dessuten gikk jeg iblant på bedehuset, særlig i de større høytidene. Selv om jeg i prinsippet hadde forlatt Gud, forlot han aldri meg. Men i mitt hjerte påminte han meg hele tiden om hva galt jeg var i ferd med å gjøre ved å gå ut i verden. Gjennom åndelige sanger og de kristnes vitnespyrd ble jeg stadig påminnet om Jesu kjærlighet, også til meg. Det var nok denne ufortjente kjærligheten og Guds utrettelige kall som virket en lengsel etter Gud, noe som senere virket til omvendelse. Og når jeg var alene og i stillhet, påminte den Hellige Ånd meg ofte om dette, og kalte meg til omvendelse. Men dette måtte ingen andre få vite!
Enkelte kristne samtalte ofte med pappa om endetiden, om Gog-krigen og om Israels omvendelse
Enkelte kristne menn som besøkte oss, samtalte iblant om endetidshendelsene som skulle skje før Jesu andre komme og i Israel. Og de hadde mange spørsmål til far, siden han hadde vært predikant lenge, hadde lest mye og hadde god hukommelse. Han kjente godt til endetidsprofetiene som særlig gjaldt Israel, og hva som skal skje der før Jesus kommer tilbake. Og det samme inntrykk fikk jeg også av de andre som samtalte med pappa. Etter som jeg minnes, kjente de svært godt til hele GT, og til alle profetiene om Kristus og om Israel, trolig bedre enn hva som er vanlig i våre dager. De samtalte bl.a. om detaljer i Esek. 38 og 39, om profetier i Sakarias og hos andre profeter, og selvsagt om hva Åpenbaringsboken skriver om endetidshendelsene.
På den tiden opplevde jeg meg selv som en ikke-kristen, eller i beste fall som en som gikk på to veier samtidig. Jeg hadde dårlig samvittighet på grunn av de mange ubekjente syndene jeg hadde på min samvittighet, men mest på grunn av at jeg hadde kommet bort fra Gud og fra det kristne fellesskapet. Når de samtalte om hedningenes besøkelsestid som skal ta slutt før Jesus vender seg til Israel, og om den fylde eller det fulle antall av hedningene som skal bli frelst og komme innenfor før Gud skal vende seg til Israel og frelse dem (Rom 11:25), gikk det dypt inn på meg. Hva om jeg selv kommer til å måtte stå utenfor når Gud lukker døren for hedningene, og ikke rekker å komme inn før det blir for sent? I så fall ville det være helt unyttig at jeg som barn og ung hadde vært et Guds barn og hadde kjent barnevennen Jesus og hørt ham til. Og når de attpå til siterte til profeten Amos om hvordan det skal bli når hedningenes besøkelsestid et forbi, ble det absolutt ikke noe bedre for meg: «Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det», Amos 8:12. Nei sannelig, det var ikke lett å glede seg i verden og i verdslige og syndige lyster med en så dårlig samvittighet som jeg hadde, det fikk jeg erfare. Jeg opplevde det slik David forteller i Salme 139. Gud ransaket meg og kjente meg tvers i gjennom. Jeg kunne ikke lyve for ham eller skjule noe for ham. Alle forsøk på å flykte bort fra Guds Ånd og fra hans åsyn mislyktes totalt. Uansett hva jeg gjorde eller hvor jeg flyktet, var Gud der. Og han kalt meg tilbake, siden jeg med mitt liv – men ikke med ord – hadde brutt med ham og forlatt ham og det kristne fellesskapet. Alt dette var Guds godhet mot meg, men det skjønte jeg ikke da. Jeg gjorde bare slik Jona gjorde, jeg flyktet bare lengre bort fra Gud og hans kall, selv om ikke det heller lyktes.
Da våre gjester samtalte med pappa om Gog-krigen. kom de inn på hvem de ulike partene i den krigen som står omtalt i Esek 38-39 var, og om hvorfor og hvordan de skulle angripe Israel. Og særlig under og etter 6-dagers krigen i 1967 var det høyaktuelt for dem å drøfte dette temaet. Like etter at denne krigen brøt ut, var verdenssituasjonen svært spent. Og selvsagt fryktet mange for at denne krigen skulle spre seg også til oss og kanskje til hele verden. Jeg tror at årsaken til at alt dette brente seg så fast i mitt minne, var at jeg allerede før dette skjedde, hadde opplevd meg sterkt kalt av Gud. Dessuten hadde jeg dårlig samvittighet og sikkert en skjult lengsel etter Gud. Slik jeg oppfattet det, tenkte de at 6-dagers krigen skulle føre til en intensiv og blodig krig, og at den skulle ende med Gog-krigen. Og i slutten av den krigen skulle Jesus komme tilbake for å gjøre ende på alle Kristi og Israels fiender. Og slik skulle hele Israel bli frelst (Rom 11:26). Men da skulle også hendingenes besøkelsestid definitivt være slutt!
Etter 6 dager tok denne krigen slutt. Og etter den tid var det ikke like aktuelt å trekke fram Gog-krigen som en like nært forestående hendelse! Eller var det kanskje slik at jeg på den tiden var mer borte hjemmefra, og derfor ikke hørte alt de samtalte om? Etter dette gikk det ennå fire år før jeg ble en kristen, det skjedde den 14. mai 1972, for ganske nøyaktig 50 år siden. For mitt vedkommende var det nyttig å bli påminnet om at nådetiden kunne ta slutt, og at jeg derfor burde omvende meg. Og det kan den faktisk gjøre for oss alle. Derfor er det så viktig å søke Gud når han finnes, og å påkalle ham når han er nær – og helst i sin ungdom. Det vil ingen angre på!
Når det gjald spørsmålet om når Jesus skulle komme tilbake, tok de feil. Han kom ikke tilbake i 1967, og har ikke gjort det til nå heller. Men profetiene hadde de skjønt og kunne tyde, og dem tok de på alvor. Om endetidsprofetiene får hjelpe ikke-kristne til å søke Gud, og de kristne til å våke i troen i påvente av Jesu komme, blir Guds Ord virkelig til nytte. For da kan mennesker bli frelst og de kristne bli bevart i troen. Og det er jo det viktigste! Ingen mennesker kan tidfeste når Jesus kommer tilbake. Slikt vil alltid mislykkes. For Jesus sier jo selv: «Men den dagen og timen kjenner ingen, ikke engang himmelens engler, men bare min Far«, Matt 24:36. Og siden Jesus skal komme tilbake i forbindelse med Gog-krigen og at den muligens kan bli kort og svært intensiv, kan heller ikke noen mennesker med sikkerhet fastslå når Gog-krigen skal begynne.
Det har nå gått 55 år siden Gog-krigen var et høyt aktuelt samtaleemne blant en del kristne i våre trakter, og muligens også andre steder. Og nå, like etter at krigen i Ukraina brøt ut, har dette temaet på nytt blitt høyaktuelt samtaleemne.
Russefrykt før og nå?
Vi som vokste opp i etterkrigskriga hadde alle foreldre, slektninger og kjente som hadde opplevd 2. verdenskrig, tvangsevakueringa og nedbrenning av alle hus og bygninger, bortsett fra kirka. Slik var det stort sett i hele Finnmark. Så det er ikke så få historier vi i vår oppvekst fikk høre om ulike opplevelser som de selv hadde i løpet av de fem årene krigen varte. Og det kan nok heller ikke nektes for at en del av vår foreldregenerasjon levde med litt krigsfrykt rimelig lenge. Slik jeg minnes, var det en del som fryktet for russerne, at de i verste fall kunne komme til å invadere Finnmark. 28.12.2021 kunne vi lese en artikkel i Finnmarkshilsen som nok muligens kunne være kjent for noen, selv om saken offisielt var hemmeligstemplet. Artikkelen forteller om en hendelse fra 1968 hvor det fortelles om at Norge da ble utsatt for det som er blitt kalt den største sovjetiske aggresjonen overfor kongeriket Norge siden andre verdenskrig. En nær bekjent av meg tjenestegjorde på Grense Jakobselv i perioden da denne hendelsen inntraff, og i ettertid har jeg fått høre at han sannsynligvis kjente til de 60–70 sovjetiske stridsvogner som hadde rullet inn mot Norge, men som stanset bare 30 meter fra grensa. Så det er ikke usannsynlig at denne hendelsen kan ha lekket ut og rykter om det kan spredd seg. Men om russefrykten skyltes dette eller noe annet, er umulig å fastslå. Personlig har ikke jeg levd med frykt for russisk invasjon, heldigvis! Ønsker du å lese om hva som skjedde 7. juni 1968 på grensestasjonen ved Grense Jakobselv, kan du gjøre det i artikkelen nedenfor.
