av Søk fred og jag etter den!
Overskriften er et direkte sitat fra Salm. 34:15. Fred er et av de aller viktigste nøkkelord i den Hellige Skrift. Grunntekstens ord shalom er oversatt med ulike ord Bibelen. I blant er fred en betegnelse for motsetningen til krig og fiendskap. Ordet shalom kommer av salam, som betyr ”oppfylle plikter, krav og løfter som gjenoppretter en skade som er gjordt”. Dette fører våre tanker til Fredsfyrsten Jesus, han som er opphavet til og garantisten for den fred han alene kan gi, og som gjør at Gud ikke lenger er vred på de som angrer sine synder, de som ved troen tar imot Jesus som sin frelser og sin synds forsoner. Forut for dette var det fiendskap mellom oss mennesker og Gud pga syndefallet. Vi var fremmede for Gud og hans fiender i våre sinnelag, men Jesus gjorde fred ved sitt blod ved forsoningen på Golgata kors. Slik forlikte Jesus oss med Gud, se Kol. 1:20-21. Samme fredens budskap møter vi i Ef. 2:15-17. Der bruker Paulus et meget sterkt uttrykk: ”og ved det drepte han (Jesus) fiendskapet, og Han kom og forkynte evangeliet om fred…
Fred kan betegne en tilstand, der det ikke mangler noe, fordi Jesus har gjort alt. Fred kan dessuten være uttrykk for en situasjon, der man er utenom fare. Fredspakten er undertegnet og holdes av begge parter og det er ikke fare for at man på nytt blir angrepet av fienden. Fred betyr samtidig at fienden er overvunnet og seieren er en virkelighet. Denne Guds fred kan vi kun få del i i Fredsfyrstens rike, der fredens konge, Jesus får regjere. Han vil fortsatt hilse på sine fryktaktige barn med samme ord som han hilste på sine disipler med: Fred være med dere! og Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt! se bl.a. Joh. 14:27. Videre er fred eller shalom oversatt med indre fred i sinnet, fredelige forhold mellom land og folk, vennskap og vennlighet, frelse, lykke og ubekymret.
Temaet vårt er en av Bibelens meget viktige formaninger: Søk fred og jag etter den! Selv om vi også i det ytre legger vinn på å hilse på medkristne med Guds fred!, er dette i seg selv ingen garanti for eller et bevis på at vi alltid søker fred eller jager etter den, slik vi som kristne er forpliktet til, iflg. utallige steder i Skriften. Dersom ønsket om Guds fred ikke kommer av et oppriktig hjerte, vil kjødeligheten i form av fiendskap, egoisme, onde baktanker og urene motiver etter kort tids samtale skinne igjennom. Bibelen definerer slikt helt entydig som synd og kjødelighet, selv om det også utføres av de som bekjenner kristendommen. Og om man selv ikke merker slike dårlige sider ved seg selv, skal man være klar over at mange medkristne ser dette veldig tydelig, og er bekymret. Når kjærligheten mellom kristne kjølner, blir også kjødets gjerninger åpenbare, slikt som: hat, stridigheter, avindsyke, vrede, egoisme, selvhevdelse, misunneles, partier og lignende. De som gjør slikt (dvs de som aktivt lever ut slike synder), skal ikke arve Guds rike, Gal. 5:21. Om man lever i kontinuerlig kiv og fiendskap, og biter og eter hverandre, så er man bare munnkristne, uten troens og Åndens frukter. For Skriften formaner: Vik fra det som er ondt og gjør godt!, Salm. 34:15. Og i Sak. 8:19 leser vi: Elsk derfor sannheten og freden!
Det å bevare freden mellom brødre og søstre krever en aktiv handling, hvor Guds Ånd og troens lydighet må få virke både det å ville og det å gjøre. Jesus fremhever viktigheten av dette i bergprekenen, hvor han sier: Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn. Samme oppmuntring møter vi også hos Paulus: Hvis det er mulig, og så langt det står til dere, skal dere leve fredelig med alle mennesker!, Rom 12:18 og La oss derfor ivrig søke etter det som tjener til fred, og det som fører til oppbyggelse av hverandre, Rom 14:19.
Selv blant kristne kan det dessverre hende at freden alltid skjer kun på den enes premisser. Man anser ikke hverandre som likeverdige parter i ”fredsforhandlingen”, og dermed må den svakere part alltid gi etter. Men all erfaring viser at ingen blir lykkelig av en slik ensidig fred, den fører bare til undertrykkelse og utnyttelse, og er et bevis på kjødelighet og syndig maktmisbruk. Fred betyr ikke underkastelse, det å gi etter for fredens skyld eller at man gir motparten rett – selv når han tar feil – for at det ikke skal bli bråk. Fred i bibelsk betydning er alltid knyttet sammen med sannhet og rettferdighet. Har det oppstått uenighet og fiendskap, og feilen er på begge sider slik det som oftest er, er betingelsen for en varig fred alltid avhengig at begge parter i sann anger og syndserkjennelse, oppriktig og ærlig bekjenner sine egne synder og at begge parters hjerter smelter sammen i sann forsoning og i hjertets oppriktige tilgivelse. Hvor velsignet er det ikke når man i Jesu navn og i kraften av hans forsoningsblod får stadfeste, høre og tro at synder og feiler er tilgitt og nedsenket i nådens hav med en evig forglemmelse. Da er det godt å begynne på nytt. Og denne gjensidige fredpakt bygget på kjærlighet og forsoning i kraften av Jesu blod er så sterk, at den må tåle at man sammen i sjelesørgerisk samtale får snakke ut om veien videre, slik at man kan unngå å havne ut i samme problemer som sist. Når det tillates, lærer man bedre å forstå hverandre og hvordan den andre tenker og reagerer. Tar man lærdom av dette og viser respekt for den andres følelser, vil det også være mye større forutsetning for å bevares i felles fred og forsoning. Og da kan man sammen fotsette videre som søsken på vei mot fredens havn, mot hjemmet i himmelen hvor alt skal bli fullkomment.
Dertil må Gud hjelpe oss alle i Jesu navn!
Henry Baardsen
