av Gjennom budskapet i adventstekstene vil Gud vekke oss, slik at vi skal kunne ta i mot Bibelens kjernebudskap, den gode nyheten om Frelseren Jesus som skulle komme hit til jord for å gjenopprette syndefallets skade. Adventstekstene har to primære siktemål. Det første er å peke på Gud selv som i sin Sønn Jesus Kristus skulle stige ned (2Mos 3:8; Joh 3:13; Ef 4:9-10) til jorden for å frelse oss mennesker, vi som var fanget i syndens mørke. For å kunne frelse oss, måtte Gud bli et menneske, det som kalles for inkarnasjon. For vår fornuft er dette et stort mysterium. Men i praksis skjedde dette ved at Gud selv utvalgte jomfruen (Jes 7:14) Maria, og gjorde henne gravid ved den Hellige Ånd (Matt 1:18, 20; Luk 1:35). Han som var en sann Gud, ble også et sant menneske.
Men at Jesus var «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene» (Heb 7:26), at han oppfylte Guds strenge og krevende lov fullkomment, at han led og døde for hele menneskhetens synders skyld, hjelper ingen mennesker i seg selv og det frelser heller ikke noen, dersom vi mennesker ikke tror på Guds Sønn Jesus Kristus og tar imot den fullkomne frelse som han vant for oss på Golgata, og som han tilbyr oss alle ved evangeliets forkynnelse. For uten tro (Heb 11:6) blir Guds «gavepakke» til oss bare bli som et «forseglet frelsestilbud» som vi ikke vil få noen nytte av. Men først når Gud gir omvendelse til livet, når han gir en frelsende tro i hjertet og gir den Hellige Ånd til innsegl (Ef 1:13), blir «gavepakken» åpnet. Da først kan vi av hjertet glede oss i Herren over frelsens åndelige og rike velsignelse både for tid og evighet.
Så lenge hjertet er fullt av synd og verdslighet, og vi aktivt stenger Jesus ute gjennom vantro, kan han heller ikke slippe inn i våre hjerter for å rense det ren fra synd og for å gjøre det til en bolig for seg selv. Derfor er det alvorlig å stenge Frelseren ute, slik Jesus selv advarer for: «For dersom dere ikke tror at JEG ER den jeg er, skal dere dø i deres synder», Joh 8:24. Dette skjedde faktisk helt konkret for menigheten i Laodikea. De hadde ikke plass til Jesus i sine hjerter og i sin menighets fellesskap. Men siden Jesu elsket dem så høyt, forlot han dem ikke, men ble stående på utsiden av døren for å banke på, i håp om at de skulle slippe han inn. Han sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg», Åp 3:20.
Vantroens store stein må ryddes bort før Jesus kan få komme inn for å frelse
Egentlig er det mye som kan stenge veien inn til våre hjerter og som må ryddes bort, før Jesus kan få mulighet til å komme inn. Vantroens stein er nok kanskje det aller største hinderet. Den steinen er både stor og tung, og umulig å flytte bort verken med hjelp av egne krefter eller med noen andre menneskers hjelp (Mark 16:3). Vantro er egentlig en aktiv avvisning av frelsessannhetene. Den fornekter Guds åpenbarelse, og stoler heller på sin egen fornuft.
Gjennom den historisk-kritiske bibelkritikken som skjøt fart på slutten av 1800-tallet, fornekter den alt som Gud har åpenbart ved sitt Ord og sin Ånd. Liberalteologien fornekter bl.a. jomfrufødselen, den fornekter alle tegn og under som er omtalt i Bibelen dersom de ikke kan bekreftes vitenskapelig, også de mange tegnene og undrene som Jesus gjorde i egenskap av at han selv både var Guds Sønn og at han også var Gud, og som særlig er omtalt i Johannes-evangeliet. Liberalteologien fornekter at det er to utganger av livet – nemlig enten frelse eller fortapelse, selv om Jesus og apostlene forkynte det med aller største tydelighet. Den fornekter at Jesus er den eneste veien til frelse og evig liv, og mye, mye mer. Kort fortalt: Den fornekter at Bibelen er Guds Ord, og den fornekter hele Guds åpenbarelse som han har gitt oss gjennom Skriften.
Men Gud er tross alt Den Allmektige (1Mos 35:11), og han er underets Gud. Og for han er ingen ting umulig (Luk 1:37; 18:27). En av de fremste av liberalteologiens representanter var tyske Eta Lindemann, professor i teologi – en ivrig «disippel» til liberalteologiens far, den tysk lutherske teologen og professoren Rudolf Bultmann. Hun var en av de mest ivrige til å spre liberalteologiens tanker, og samtidig sådde hun mistillit til Bibelen som Guds pålitelige Ord, særlig blant de teologiske studentene. Men i møte med to av hennes kristne studenter, ble hennes hjerte vunnet for Kristus.
Og for Gud Den Allmektige var det ingen problemer å velte vekk den store vantroens steinen som stengte veien inn til hennes hjerte. Og Gud gav henne troen på Kristus og på hans frelsesverk. Dette skjedde i 1977. Etter dette gav hun helt avkall på den historisk-kritiske metoden, og hun ba alle som hadde lyttet til hennes forelesninger og lest hennes tidligere publikasjoner om å ødelegg dem. Og så reiste hun rundt til alle steder hvor hun tidligere hadde spredd sin tidligere liberal-teologiske propaganda, samtidig som hun dementerte alt det hun tidligere hadde undervist og argumentert for. Men nå forkynte hun troen på Kristus, og på hans frelsesverk alene. Og så forkynte hun Guds Ord som sannhet og som Guds åpenbarelse, noe hun også selv trodde på.
Det samme skjedde for apostelen Paulus (1Tim 1:13). Han hadde ingen tanker om å bli en kristen, men heller tvert i mot. Han forfulgte både Jesus (Apg 9:4-5; 22:7-8; 26:14-15) og de kristne. Og alle som bekjente Jesu navn ville han faktisk utrydde, hvor skremmende dette enn høres ut (Apg 9:21). Men Gud stanset han på Damaskusveien, slo han ned, og ryddet vekk alle hindringer som stengte veien, slik at Jesus kunne få slippe inn i hjertet til Paulus. Gud forbarmet seg over han og gjorde han til kanskje det aller største redskapet i Guds rike, for at han skulle forkynne evangeliet, særlig for hedningene.
Og det samme har også skjedd med mange ivrige ateister og gudsfornektere, også i vår tid. En av dem ble faktisk predikant i den læstadianske vekkelse – etter at Gud hadde sønderknust hans hjerte, født han på ny og gjort han til sitt barn. Og kortversjonen av hans livshistorie fortalte han personlig til meg hjemme hos predikant Aarne Filppa tidlig på 1970-tallelt.
Egenrettferdigheten må ryddes bort før at Jesus kan få slippe til
Når vi leser om Jesu og apostlenes liv og virksomhet, er det ikke tvil om at det var de skriftlærde og fariseerne som var deres aller største fiender. De hadde nok studert grundig det Gamle Testamente, både Moses, profetene og salmene. Men deres hovedproblem var at de ikke kjente Jesus eller trodde på ham (Joh 5:39). Og de hadde heller ikke åndsopplyste øyne (Matt 23:24; Joh 9:39), slik at de kunne se Kristus i Skriftene. De fornektet at Jesus var Guds Sønn, en slik tanke var for dem en direkte gudsbespottelse (Matt 9:3; Joh 10:33, 36).
Selv om Jesus var fra evighet av og hadde vært hos Faderen (1Joh 1:2) før han ble et menneske, fornektet de det. Og på tross av at Jesus var Ordet (Joh 1:1) og ett med Guds Ord, innbilte de seg at de i Tradisjonens lys og i lys av fedrenes forskrifter kjente Skriften og dens budskap bedre enn han. Så derfor våget de også å motsi han og å gå i nytteløse diskusjoner med Mesteren selv. Men på tross av det, gav Jesus dem aldri rett, men motsa dem alltid åpent og rimelig konfronterende. Dette mislikte de sterkt, og derfor ville de steine ham (Joh 10:35) og de stod ham også etter livet (Joh 5:18-19, 25; 7:1; 8:37, 40; 11:35; 19:7). Og til sist fikk de Jesus korsfestet gjennom løgn og falske vitner ved hjelp av romerne.
Fariseerne og de skriftlærde på Jesu tid hadde stålkontroll på hverandre. Ingen kunne bryte ut av deres indre sirkel uten at det fikk alvorlige konsekvenser for dem, tilsvarende som det er for noen i dag som bryter ut av en kristen eller religiøs sekt. Slikt sees nemlig ikke på med blide øyne, og skal derfor straffes på noen måte (Joh 7:13; 9:22; 12:42; 16:2). Dessuten ble de ekskludert fra sine familier og fra andre sosiale sammenhenger, i tillegg til at de ble økonomisk straffet i forhold til retten til å selge og å kjøpe.
Faktisk var det «mange som trodde på ham, også av rådsherrene. Men for fariseernes skyld bekjente de det ikke, for at de ikke skulle bli utstøtt av synagogen», Joh 12:42, se også Joh 9:22. Men det var nok heller svært få av dem som våget å følge Jesus åpent eller å gi til kjenne at de trodde på han, slik også en av fariseerne sa: «Har vel noen av rådsherrene trodd på ham, eller noen av fariseerne?», Joh 7:48. Mest sannsynlig var det nok derfor rådsherren Nikodemus gikk for å samtale med Jesus om natta.
Det er nok riktig å kalle disse for egenrettferdige. For de stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre (Luk 18:9). Også dette våget Jesus å konfrontere dem med direkte når han sa til dem: «Dere er slike som rettferdiggjør seg selv i menneskenes øyne, men Gud kjenner hjertene deres. For det som mennesker akter høyt, er en styggedom i Guds øyne», Luk 16:15. Også i Luk 10 møter vi en slik person som ville rettferdiggjøre seg selv.
Ja, faktisk i det ytre kan man nok lykkes i å se rettferdige ut i andre menneskers øyne, helt inntil man før eller senere blir avslørt. Men også slikt avslørte Jesus, og påpekte også deres falskhet og teatervisning, siden han så hva som bodde i deres hjerter. Derfor sier han: «… men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet». Og han fortsetter: «Ve dere, skriftlærde og fariseere…» (Matt 23:28-29.
Kanskje var det nettopp disse egenrettferdige Jesus hadde i tankene i sin takkebønn: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige», Matt 11:25.
Og mest sannsynlig var det samme type selvgode egenrettferdige også Paulus hadde i tankene da han skrev til de kristne i Korint: «Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe – for at intet kjød skal rose seg for Gud …», 1Kor 1:26-29.
Tro om ikke også disse selvkloke og egenrettferdige som Jesus ovenfor taler om, representerer de nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse, som vi kan lese om i Luk 15:7?
Jeg har her kort kun skrevet om noen saker som må ryddes bort, og som hindrer veien, slik at Jesus ikke får slippe inn i menneskenes hjerter. Det første var vantroen, det neste var «frafallet fra Guds Ord», eller liberalteologien. Dessuten har jeg skrevet noen ord om egenrettferdigheten og selvgodheten. Men i virkeligheten er det langt flere hinder enn disse. En virkelig veirydder var Herrens sendebud, døperen Johannes som ryddet vei i ørkenen. Han var særlig en representant for lovens embete. Men selv om han tok dette sitt kall på alvor, var han ikke tilfreds med å løfte øksen ved foten av treet og med å forvente omvendelsens verdige frukter. Han samlet ikke tilhørerne rundt seg selv, og ville ikke selv bli stor. For han så sin egen uverdighet, særlig sammenlignet med Frelseren selv. Derfor sendte han sine disipler bort fra seg selv til Jesus, ved at han pekte på Jesus og sa: «Se der Guds Lam!» Og dermed begynte Johannes’ disipler å følge Jesus. Like etter sa Jesus til dem: «Følg meg!»
Gud gi at også du og jeg skal kunne følge Jesus, Guds Lam, selv om det også iblant kan koste både kors og trengsel. Men velsignelsen som det vil gi oss dersom vi holder ut, er så rik og stor at det virkelig lønner seg, særlig med tanke på evigheten.
Alta 4.12.2021,
Henry Baardsen
