Rett bibelsk kall til tjeneste i Guds rike

Kilde: Troslæra, av Øyvind Andersen, tidligere bibelskolelærer ved Fjellhaug Bibelskole (NML) i over 50 år.
Samlet og tilrettelagt av: Henry Baardsen

• Se også: «Nådegaver i Bibelen»

Et rett kall til å tjene i Guds menighet består av to hovedfaktorer:

• 1. Guds personlige kall
• 2. Menighetens kall

Bare der hvor begge disse to kall er til stede, er det en rett og Gudvillet kallelse.

1. Guds personlige kall får vi på forskjellig måte:

• a) i tilknytning til våre evner, anlegg og nådegaver, eller
• b) fullstendig på tvers av evner og anlegg, alt etter som Gud ser Han vil bruke oss.

Det som konstituerer Guds kall er det samme som konstituerer nådegaven. Den som har fått en nådegave, har i og med selve nådegaven en anvisning fra Herren selv på hvordan Han har tenkt å bruke ham. Derfor får vi lys over hvordan Guds kall virkeliggjøres for en kristen ved å se på hva det er som konstituerer nådegaven i en kristen.
Det er særlig to ord som er grunnleggende for å forstå hva det er som danner en nådegave. (Det som danner en nådegave må vi ikke forveksle med hva som kan ha betydning for nådegavens utøvelse). Det første av disse ord lyder slik:

• «Vi har ulike nådegaver, alt etter den nåde som er oss gitt», Rom 12:6. Det andre ordet er:
• «Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig», 1 Kor. 12:7. (Gagnlig betyr det samme som det en er i stand til å utføre som er nyttig i tjenesten for Herren).

Før vi ser nøyere på det som konstituerer nådegaven, kan det ha betydning å se på den rent språklig. «Nådegave» brukes både om frelsen – og da som et generelt uttrykk for å betegne frelsen som sådan Rom. 6:23. Og det brukes i forbindelse med de forskjellige tjenestegjerninger i Guds menighet. Se Rom. 5:15, Rom. 12, 1. Kor. 12 og Ef. 4. I begge tilfeller er den rent språklige betydning den samme:

• Nådegave er en gave som vi ikke har fortjent, en gave som vi får nettopp som gave, uten spørsmål om vederlag fra vår side eller forutsetninger som på forhånd har gjort oss kvalifisert for den.

Det første vi altså skal være oppmerksom på når vi taler om det som konstituerer nådegaven, er at gavene til tjeneste gis av nåde, for intet, uten vederlag, uforskyldt, det er gaver vi ikke har fortjent. Og nådegaven konstitueres av «den nåde som er oss gitt», «Åndens åpenbarelse», og den utøves ved tro. På samme måten som vi uforskyldt får alt for intet i det som vi skal tjene Herren med som kristne i vårt liv.

Kall til å bruke og utvikle sin nådegave

Man kan ikke lese seg til, eller arbeide seg frem til en nådegave. Den kan bare mottas, og siden brukes med troskap. Dette oppleves på den måten at Herren gir en kristen syn for en bestemt tjeneste, forståelse av en oppgave og hvordan den skal utføres, et bestemt budskap gjennom Ordet som gjør at han har trang til å meddele det til andre på samme tid som han vet det trenges blant de troende eller for å evangelisere blant verden. Uten at en kan forstå det selv er det noe som kaller på ens interesser og arbeidskraft, og fremfor alt: en får ikke fred ved å la det være.

1. Forkynnernådegave

for eksempel består ikke i naturlige evner til å tale; men i at erkjennelsen skapes av Ordet i Bibelen ved Guds Ånd slik at en har noe å meddele andre. Like visst som en har det, får en også trang til å meddele det, og en fyller et behov blant de kristne. På samme måte:

2. Styrer- og leder-evne

er ikke identisk med administrasjonsbegavelse eller forretningstalent. Det er å ha syn for det som trengs i Guds Rike gjennom Ordet ved Guds Ånd.

3. Nådegave til å tjene og hjelpe

er det samme som gjennom Ordet å få se og forstå andres nød og hva de trenger for å bli hjulpet.

Om våre evner, naturlige anlegg, utdannelse ikke konstituerer nådegaven,

har de allikevel stor betydning for utøvelsen av dem. Og en kristens troskap i å bruke sine evner har den største betydning for utviklingen av hans nådegave. Og den som har anledning til å skaffe seg kunnskap, bør gjøre det. Vi må alltid skjelne mellom det som konstituerer nådegaven og det som har betydning for dens bruk og anvendelse i menigheten.

Menighetens kall

kan også gis på forskjellige måter. Således ved at:

• 1. Menigheten selv velger sine tjenere og tillitsmenn. Apostlene ga et eksempel på det i Jerusalem ved å la menigheten velge.
  • Ap. 6:2-6: «Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem».

Videre kan det skje ved at:

• De som har tatt tjenesten (Ordets tjeneste) og ansvaret med å grunnlegge menigheten selv innsetter tjenere i menigheten, enten
  • a) dette skjer i samråd med menigheten, eller
  • b) det skjer på eget ansvar.

Også dette har apostlene gitt eksempler på. Således heter det om Paulus og Barnabas:

• Apg. 14:23: «Og de (Paulus og Barnabas) valgte eldste for dem i hver menighet. Og etter bønn og faste overga de dem til Herren, som de var kommet til tro på».

Videre ga Paulus i oppdrag til Titus «å innsette eldste i hver by»:

• Tit. 1:5: «Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg».

(Merk: Titus var ikke en av de tolv apostlene. Men han var en Ordets tjener og en nær medarbeider av Paulus.)

En nådegave kjennes alltid på at den fyller et behov blant de kristne.

Derfor er det naturlig at menigheten blir oppmerksom på nådegavene. Rent umiddelbart blir det spørsmål etter den som har en nådegave. Og på det grunnlag er det da også menighetens kall kommer, enten det nå skjer:

• a) gjennom menighetsmøte eller
• b) gjennom en ansvarlig person i menigheten (Ordets tjenere).

Et menighetskall er altså et rett bibelsk kall uansett om det skjer i den form at:

• 1. Menigheten selv velger, eller i den form at slike
• 2. Ordets tjenere som har omsorg og ansvar for menigheten
  • a) i samråd med den (menigheten) eller
  • b) på eget ansvar innsetter menighetstjenerne.

Merk: Menighetstjenere må ikke nødvendigvis være innsatt av menigheten selv, de kan også innsettes/være innsatt av Ordets tjenere i menigheten.

Jevnfør 2. Kor. 11:28. Det er derfor slett ikke sant, når det har vært hevdet at ved en såkalt bibelsk menighetsorden skal alle menighetstjenere være valgt av menigheten selv.

Vi har ingen forskrifter om parlamentarisk ordning av dette i Bibelen.

Det avgjørende er hvordan Guds Rikes behov blir fylt ved menn som har forutsetninger for å fylle det.

De forskjellige apostoliske forbilder i denne sak har dannet utgangspunkt for forskjellige «kirkelige» praksis i disse ting, dels en «episkopal», dels en «synodal-valgmessig» linje. Ingen av disse linjer har noen enerett til å kalles «bibelsk». Begge er like «apostoliske». Enhver annen påstand er i uoverensstemmelse med Skriftens ord.