av Kilde: “Huutavan äänen maassa”, av Carl Edquist
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen
En dag ble Raattamaa å lese i Luthers kirkepostille følgende ord, som står skrevet i talen over første søndag etter påske:
“For at syndsforlatelsen skal kunne være rett og kraftig, må den være grunnet på Kristi befaling og må inneholdet (noe av det) følgende”:
“Jeg løser deg fra alle dine synder. Ikke i mitt eget navn, og heller ikke i noen helgners navn. Og heller ikke på grunn av noen menneskelig fortjeneste. Men jeg gjør det i Kristi navn og ved hans kraft.
Jeg gjør det på hans befaling, han som ga meg befaling om å forkynne for deg at dine synder er deg forlatt. Derfor er det ikke jeg som gjør det. Men det er han (Kristus) som ved min munn tilgir deg dine synder. Og så er du skyldig til å ta imot dette i en fast tro. Ikke som et menneskelig ord, men som om du skulle ha hørt dette av Herren Kristi egen munn!“
Til å begynne med var Raattamaa redd for å følge denne veiledningen som Luther gav. Men siden innen ting annet hadde hjulpet, og siden han så hvilke trengsel de vakte levde måtte leve under, så tok han en dag frimodighet, og forkynte dem syndenes forlatelse helt vilkårsløst.
Dette hadde en utrolig stor virkning. De som tidligere hadde kastet seg rundt på gulvet på grunn av at de opplevde en så utrolig stor trengsel, de ble nå grepet av en så ufattelig stor glede. Derfor begynte de å hoppe rundt på gulvet, og de frydet seg. Denne gledesfryd som de opplevde, var så ufattelig stor. Først hadde de kjent det slik at de var trykket ned så dypt som til dødsrikets dypeste kløft. Men nå derimot, oppleve de at de var blitt løftet opp, helt inn i den syvende himmel.
Læstadius kommer nå på nytt til Lainio. Han vil gjøre seg kjent med det arbeidet som Raattamaa gjorde, men også med den vekkelse som de hadde fått oppleve der. Raattamaa gjør rede for hvordan de hadde gått fram, og det gjør at Læstadius blir dypt betenkt på grunn av det skritt som han medhjelper hadde gått til. Men til sist kunne han medgi at bruk av betingelsesløs forkynnelse av syndenes forlatelse var i overensstemmelse både med Bibelen og med Luthers lære, og at det helt klart viser seg å bære gode frukter. For de som hadde angret sine synder, hadde ved dette fattet troen og Guds nåde, og den Hellige Ånd hadde blitt gitt i deres hjerter…
