av Da spurte (Johan) Raattamaa av henne: «Tror du at vi er Guds mennesker»? Tjeneren svarte: «Ja, det tror jeg!»
Raattamaa: «Tror du også at Gud vil være nådig mot deg, dersom vi på Guds vegne – i Jesu navn og blod vitner at alle dine synder er deg tilgitt?»
Tjeneren lovet å tro dette også.
Deretter la Raattamaa sin hånd på henne og vitnet for denne sorgfulle sjel det aller dyrebareste vitnesbyrd som man kan uttale her på jorden. Og virkningen av dette ble synlig i samme øyeblikk. Tjeneren ble straks kjempeglad og begynte å fryde seg. Så takket hun Gud for dette, og dro hjem med glede, slik det også skjedde med kammerssvennen for den Etiopiske konge i sin tid».
Fra den stund av sa han (Raattamaa) at han hadde blitt overbevist om at det er viktig at man i Guds menighet tar i bruk himmelrikets nøkler, slik at mennesker kan bli frelst. Men det er også viktig at man frimodig forkynner både omvendelse og syndenes forlatelse for alle folk. Og fordi omvendelse betyr «hjertets og sinnets forandring», noe som virker slik at mennesket begynner å angre sine synder, så trenger også disse sorgfulle menneskene både å få høre og å få ta imot syndenes forlatelse, slik at de ved troen kan ta i mot og tilegne seg vår Gjenløser, Jesus».
Merk:
I forbindelse med denne fortellingen nevnes det ikke noe om når dette skjedde, og heller ikke hvor det skjedde. Dette skal jeg skal komme tilbake til i senere innlegg.
