av Profeten Malaki var den aller siste av alle profetene i GT. Han gjorde ingen vesen av seg selv. Egentlig vet man ikke om Malaki var et egennavn eller om det bare var en «tittel». På hebraisk er hans navn «mal’ach» og på gresk «angelos». Navnet betyr «min budbærer» og «engel».
Malaki hadde et dobbelt budskap til folket. Det bestod i å forkynne omvendelse og Guds nåde eller syndenes forlatelse. Han kan sammenlignes både med profeten Elias i GT og med døperen Johannes, han som var en «Malaki» eller en Guds budbærer og en veirydder for Jesus, og som virket i overgangen mellom GT og NT.
Kort historikk over profeten Malaki’s samtid
Da jødene fikk anledning til å vende tilbake til sitt land etter 70 år i Babels fangenskap, var det bare en liten rest som valgte å reise hjem. De hadde sterke ledere, slike som Serubabel, Nehemias og Esra. De var alle Guds menn som var preget av sterk gudstro og friskt pågangsmot. Dessuten var de dyktige ledere, hver på sine områder. De inspirerte jødene til å bygge Jerusalems murer, portene, tempelet og de ulike alter beregnet for gudstjenesten og for Herren. Og de satte gudstjenesten i rett skikk slik at det behaget Gud, så Guds folk kunne tjene Herren både i sine hjerter og med sine liv. Disse Guds menn lyktes å få folket til å gjøre en viktig omprioritering ved å få dem til å prioritere Herren først, og først deretter kom deres egne behov og ønsker. Og det førte velsignelse med seg, i alle fall så lenge som de ledende og trofaste Guds menn levde og folket tjente Herren av et udelt hjerte.
Etter hvert som de gamle Guds menn og Herrens trofaste tjenere døde, vokste det opp nye generasjoner. De hadde ikke opplevd Guds alvor og hans vrede da han på grunn av folkets synd sendte dem til 70 års fangenskap i et fremmed land. Og de hadde heller ikke levd under de vanskelige kår i Babels fangenskap, og hørte heller ikke med til dem som fikk vende tilbake for å gjenoppbygge Jerusalem fra dets ruiner. De hadde verken vært med på å bygge bymuren, byens porter, alteret eller Serubabels tempel. Og de hadde ingen minner fra gledeshøytiden da Herrens tempel ble innviet. Men de var et folk som manglet viktige livserfaringer og som ikke hadde lært seg å sette sin lit til Herren under alle livets omstendigheter.
Tempelet ble innviet år 515 f.Kr., mens Malaki virket i andre halvdel av 400-tallet.
Presteskapet på Malaki’s tid som dårlige forbilder for prestene i de kommende 400 år
Presteskapet ble i sin tid gitt til Levi stamme. Gud gjorde en pakt med dem, og om dem sier Herren:
- «Den pakten jeg hadde med ham, var liv og fred, det ga jeg ham for at han skulle frykte meg. Og han fryktet meg og hadde ærefrykt for mitt navn. Sannhets lov var i hans munn, urett ble ikke funnet på hans lepper. I fred og ærlighet vandret han med meg, og mange omvendte han fra misgjerning. For en prests lepper skal bevare kunnskap, lov skal hentes fra hans munn, for han er sendebud fra Herren, hærskarenes Gud», Mal 2:5-7.
Men når det gjelder presteskapet på Malaki’s tid og i tiden etter det, tegner profeten ett annet og meget dystert bilde av presteskapet. Deres gudstjeneste bestod bare i egen ytre fromhet. De kjente ikke sin egen og heller ikke folkets synder. Når Herren ved profeten oppmuntrer dem til å omvende seg, svare de: «Hva skal vi vende om fra?» (Mal 3:7). Og konsekvensen av det var at de derfor ikke selv verken kunne eller ville forkynte omvendelse til Herren. Og siden de ikke kjente eller innså sine egne synder, kunne de heller ikke lære Guds folk hvor farlig synden i virkeligheten er, og heller ikke oppmuntret de folket til å bekjenne sine synder i anger og bot, samt viktigheten med å søke Guds nåde.
Tidligere fryktet prestene Herren og hadde ærefrykt for ham (2:5). De kjente Gud som en hellig Gud, og respekterte de klare grensene Gud selv i sitt ord hadde satt. Og det gjorde at de kunne skille mellom rett og galt, hellig og urent, hva som behaget Herren og hva som forårsaket Guds vrede. Men slike «gode» prester var en svunnet historie på Malaki’s tid.
På tross av prestenes og folkets åndelige forfall kaller Gud dem til å vende om til Herren. Men om de vender Gud ryggen, taler Herren meget sterkt til presteskapet:
- «Dersom dere ikke vil høre og ikke legge dere det på hjertet, så dere gir mitt navn ære, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg sende forbannelsen mot dere. Og jeg vil forbanne deres velsignelser. Ja, jeg har alt forbannet dem, fordi dere ikke legger dere dette på hjertet. Se, jeg truer deres ætt. Jeg kaster møkk i ansiktet på dere, møkk av deres høytidsofre, og dere skal selv bli kastet opp i den», Mal 2:2-3.
Profeten Malaki, den siste Herrens profet på 400 år, og før det levende Guds Ord ble borte fra folket
Etter at profeten Malaki avsluttet sin profettjeneste på 400-tallet f.Kr., opphørte all profeti. Ingen profet-røst hørtes i løpet av de neste 400 år, før døperen Johannes som den aller siste av GT’s profeter stod fram i ørkenen og ropte omvendelsens budskap til folket. Det var ingen bibelske bøker som ble skrevet, men kun de apokryfiske bøkene som dog ikke ble tatt med i de kanoniske skriftene.
Tenk! Det levende Guds Ord forsvant helt for 400 år, og det samme gjaldt sann gudsfrykt. Men religionen derimot, den levde og blomstret under gode vilkår. Prestene og folket tjente Gud, men ikke av et helt hjerte. De elsket ikke lenger Herren slik Moses hadde pålagt: «Og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt», 5Mos 6:5.
Prestenes ofringer behaget ikke Herren
På tross at prestenes og folkets gudstjeneste ikke behaget Herren, hadde de fortsatt sine regelmessige ofringer og sin faste tempelgudstjeneste. Men offerdyrene deres hadde ofte ulike lyter, og oppfylte ikke de krav til feilfrie offerdyr som Gud krevde. Derfor var deres offer urene offer, og hele deres gudstjeneste unyttig. Derfor sier Herren:
- «Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren«, Mal 1:13.
Alle lyteløse offer i GT pekte fram mot Jesu fullkomne offer på Golgata
Vi bør merke oss at alle de rene lyteløse offerdyr som Herren hadde påbudt å ofre på alteret, pekte på Bibelens hovedperson, på Guds Lam Jesus Kristus. Intet annet offer duger for Gud! Og dette skjedde ved Kristi fullkomne offer da Jesus gav sitt eget liv som et fullkomment synd- og skyldoffer for våre og for hele verdens synder, og sonet dem fullkomment, slik at det behaget Gud.
Intet annet enn Kristi dyrebare blod, blodet av et feilfritt og lyteløst lam, kunne kjøpe oss fri (1Pet 1:19) eller gi oss barne- og arverett hos Gud sammen med vår Frelser Jesus Kristus. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom (Ef 1:7). Denne forløsning kalles for «en evig forløsning» (Heb 9:12), og dette Kristi offer ble gitt «en gang for alle».
La oss derfor minnes: Dette offer duger for Gud! Vi bør derfor be Gud om nåde, slik at dette Gud-velbehagelige offer skulle være vårt eneste håp og vår trøst i liv og død.
Ofring av dyr med ulike svakheter slik prestene gjorde, var synd innfor Herren
Prestene på Malaki’s tid gjorde ikke forskjell på offerdyr med lyter, d.v.s. med ulike feiler og mangler og på offerdyr uten lyter, slik Gud krevde. For disse troløse prestene var alt like bra. Det var spesielt når noen hadde syndet, eller for synd i sin alminnelighet, som de ofret til Herren. Og håpet var at Gud skulle ta imot disse ofrene og ha behag i dem, og heller ikke tilregne dem deres syder. Men dette var innfor Herren, og også for profeten Malaki, bare et tomt selvbedrag som ikke hadde noen som helst åndelig betydning eller verdi. Derfor sier Herren:
- «Men dere vanhelliger mitt navn ved å si: Herrens bord er urent, og maten som gis til det, er lite verd. Og dere sier: Å for et strev! – Dere blåser foraktelig av det, sier Herren, hærskarenes Gud. Og dere bærer fram slikt som er røvet, og dyr som er halte eller syke. Slikt bærer dere fram som offergave! Skulle slike gaver fra dere behage meg? sier Herren. Forbannet være den som farer med svik, den som har hanndyr i sin buskap og gjør et løfte, men likevel ofrer et dyr som har lyte. For jeg er en stor konge, sier Herren, hærskarenes Gud, og mitt navn er fryktet blant folkeslagene», Mal 1:12-14.
Ikke noe annet enn Krist offer og hans forsoningsblod duger innfor Gud. Derfor burde heller ikke noe annet enn Kristi fullkomne offer duge for oss!
Å komme fram for Herren med urene offer, er ensbetydende med å ringeakte Herren og å trampe Kristi verk under sine føtter. For oss er det ensbetydende med å søke Guds nåde og syndenes forlatelse i noe annet enn gjennom det fullkomne offer som Jesus Guds Lam ofret for våre synder på Golgata. For kun Kristi rensende blod kan utslette våre synder. Og det er bare det offeret som duger innfor den hellige og rettferdige Gud. Vår anger, vår oppriktighet, vårt alvor og vår syndsbekjennelse duger ikke innfor Gud som noen delbetaling for våre synder. Men det gjør bare Kristi frelsesverk på Golgata.
Vi bør minnes at vår rettferdighet er personen Jesus Kristus, og han alene. Og når vi tar imot ham og alt som han eier ved troen – som også er en Guds gave – lyder Guds Ord:
- «Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens», 1Joh 2:2. Dessuten vitner skriften:
- «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43.
Hvor er da vår ros og vår fortjeneste. Det er utesluttet! For vi bør minnes hva Skriften vitner om våre gjerninger:
- «Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg. Som løvet visnet vi alle sammen, og som vinden førte våre misgjerninger oss bort», Jes 64:5.
Grov misbruk av nøkkelmakten, og farlig begrensning av den Hellige Ånds virkefelt
Også som kristne kan vi ta feil! Selv om anger, syndsbekjennelse og ordet om syndenes forlatelse – eller nøkkelmakten – er svært nyttig og viktig, kan også vi som kristne gjøre det til «den trange port» som vi i vår uforstand prøver å kontrollere. Nøkkelmakten – hvor bibelsk og viktig den enn er – kan dessverre misbrukes, har blitt misbrukt og kommer mest sannsynlig til å bli misbrukt på noen måte. Slikt skjer dessverre også innen bibeltro og konservative menigheter. I verste fall kan vi legge inn ulike minstekrav og vilkår som var helt fremmede for Jesus og for apostlene, før vi velger «å slippe inn noen gjennom den trange port» og før vi lar dem fullverdig bli integrert i det kristne fellesskapet. Blant slike «tilleggskrav» kan nevnes a) hvilke personer som forvalter løsenøklene, b) hvilke kristne menighet det skjer i, c) hvilke gren av for eksempel en vekkelse det skjer i osv. Slike konkrete eksempler kunne jeg nevne flere på. Alle disse «egne tillegg» beviser bare at de som stiller slike tilleggsvilkår, ikke helt har fattet dypheten i Guds suverenitet og i hans nåde. Men i stedet fokuserer på egne snevre tradisjoner og sedvaner. Slik er kristendommen for dem, og slik må det også være for alle andre!
Gud har for dem blitt til en relativ Gud, en som kan plasseres inn i sitt eget tankesett, og som virker å måtte begrense seg innen de rammene som de som begrensede mennesker setter. Det virker som om man ønsker å plassere den allmektige Gud i et bur for lettere å kunne ha oversikt og kontroll.
Men dessverre, en slik gud er ikke «den høyeste Gud (1Mos 14:8), «den allmektige Gud» ( 1Mos 17:1), «den veldige Gud» (Jes 9:6) og «hærskarenes Gud» (1Sam 1:3). For himmelens Gud kan absolutt ingen mennesker begrense eller kontrollere etter hva vi mener oss å forstå og å tenke.
Et argument som jeg ved flere konkrete tilfeller har støtt på, og som for meg virker å være noe av det aller farligste og mest skadelige, er når noen kristen påstår eller tenker følgende: «Den eller de som noen personer har blitt kristen gjennom, og som har stadfestet for dem evangeliets løfter og syndenes forlatelse, har ikke den Hellige Ånd». Så dermed har de heller ikke fullmakt til å løse noen fra deres synder.
Ja dessverre, slik tenker og sier også noen. Og deres logiske argumentasjon går ut på følgende: Der hvor den Hellige Ånd ikke er nærværende, der er heller ikke den treenige Gud nærværende. Og da gjelder ikke syndsforlatelsen og løsenøklene innfor Gud. Etter en slik tenkning blir evangeliets løfter og nøkkelmaktens bruk bare til tomme kraftløse ord, uten noe reelt innhold. Så dermed har de som har trodd seg å ha blitt kristne ved å høre og å tro evangeliet, tross det ikke blitt rette Guds barn og er dermed ikke født av Ånden. Men de står fortsatt utenfor porten uten virkelig å ha del i det evige livet.
For meg, som selv personlig har opplevd dette helt konkret slik som jeg ovenfor beskriver, er slikt det absolutt farligste argumentet som vi kristne han ta i vår munn, og er en av de mest skadelige tankene vi kan tenke i vårt hjerte. For når vi gjør det, plasserer vi oss selv i Guds sted, og tror oss å kunne kontrollere den Hellige Ånds virkninger.
Dessverre har vi i flere omganger måtte kjempe mot en slik åndelig villfarelse i vår vekkelse. På 1800-talles andre halvdel fantes det flere nidkjære personer, og også noen predikanter, som spredde en slik ubibelsk lære innen læstadianismen. Johan Raattamaa og de aller fleste predikantene på den tiden tok på nytt og på nytt opp kampen mot denne surdeigen, og de erklærte den som ubibelsk. De trodde at de hadde klart å sette en endelig stopper for denne villfarelsen, men dessverre. På tross av deres iherdige kamp mot denne villfarelse, har denne vranglære vist seg å ha en utrolig stor overlevelsesevne, og har dukket opp i ulike varianter med jevne mellomrom helt inntil våre dager og til våre områder.
På 1800-tallet kalte de denne spesielle lære for «tre-alens læra». De som framsnakker denne spesielle lære, forsøker på en måte å begrense Guds suverenitet. Og de tenker begrensninger a) i forhold til det skrevne og b) det leste Guds Ord, c) til Guds mulighet til å virke utenom det forkynte Guds Ord og til sist og det mest ytterliggående: d) Den Hellige Ånds virkefelt er begrenset til å gjelde bare gjennom den læstadianske menighet. Og de tenker at det kun er der man kan bli rette Guds barn og få del i den Hellige Ånd og i frelsen. Ja, dessverre! Slikt finnes fortsatt, men heldigvis i svært begrenset grad.
Ved å følge lenkene nedenfor, kan du lese mer om den kamp som den læstadianske vekkelses første ledere kjempet mot denne villfarelse allerede på 1800-tallet og i 1909, men også om mine personlige erfaringer i mitt konkrete møte med slikt.
- Tre-alens læra drøftes på et større predikantmøte i 1875
- Predikantmøtet i 1909: Til kamp mot intern sekteri
- Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875
- Mitt første men brutale møte med et fordømmende og et eksklusivt menighetssyn, og med en menighet som påstod at den Hellige Ånd bare er virksom gjennom dem
Argument for ikke å søke forsoning: «To ånder kan ikke forenes»
Når man tar i bruk et argument mot at kristne som av ulike grunner har vokst fra hverandre ikke kan forsones siden de ikke har samme ånd – eller i verste fall: de andre har ikke den Hellige Ånd – virker det som om de onde kreftene har overtaket. Da er likesom alle forsøk på forsoning nytteløst, uansett hvor sammenfallende det kristne læregrunnlaget er. Da rekker det ikke med at man lærer likt om hvordan Gud rettferdiggjør en synder, lærer likt om omvendelsen og syndenes forlatelse og lærer likt om det kristne livet ledet av den Hellige Ånd. Bruker noen av partene argumentet om at man ikke har samme ånd og derfor ikke kan forenes, vil alt på en gang blokkere seg og all håp for forsoning dør ut.
Det virker for meg noen ganger som om det er en ulempe at man hører til samme vekkelse. Utrolig, men sant! Og det verste av alt: Da tenker man lett at den Hellige Ånd kollektivt er knyttet opp mot bare den ene gruppen, og at den ikke er virksom i den andre. Heldigvis er det svært få som våger å gi uttrykk for slike tanker, men tross det skinner det iblant i gjennom at noen tenker slik. Viljen til å søke forsoning er i alle fall ikke sterkt nok tilstede til at det kan bli forsoning. Denne usunne tenkingen kan vi dessverre møte på, og slike tanker om å begrense den Hellige Ånds virkeområde lever fortsatt, kanskje nærmere enn vi våger å innrømme.
La oss ta lærdom av Malaki’s bok
Etter å grundig har lest profeten Malaki’s bok, innser jeg at slikt som er nevnt ovenfor og som gjelder oss og vår tid, også bør regnes til de «urene offer» som ikke behager Herren, men som bør renses bort. Og slikt bør vi også våge å løfte fram og granske i Guds Ords lys.
Prestene og Guds folk på Malaki’s tid, valgte å fortsette med sine urene offer. De ville ikke omvende seg, for de våget til å med å spørre av Gud: «Hva skal vi vende oss om fra?» For dem var menneskebud, egenrettferdighet og gamle tradisjoner det viktigste å bevare. For det var nettopp i det som deres «kristendom» bestod i. Men konsekvensen av deres forherdelse var at Gud vendte dem ryggen. Så dermed fortsatte de med sin døde religionsutøvelse i 400 år, men til ingen nytte. Og til slutt utviklet det seg til den ytterliggående form for fariseisme og egenrettferdighet som Jesus måtte ta opp kampen mot. Og de var og ble Jesu aller bitreste fiender. Slikt bør også vi ta lærdom av, og å gjøre alt som står i vår makt for å unngå!
13.12.2020
Henry Baardsen
Alta
