av Kilde: Puhalla Jumalan tuuli
Innledning
Janne (Johan Henrik) Marttiini (1893-1970) var født i bygda Kierenki i Sodankylä. Siden de bodde 60 km fra skolestedet, ble det aldri til at han ble å gå på folkeskolen. Som 16-åring utdannet han seg til smed i Rovaniemi, og da han var 18 startet han sin egen smie i Kierenki. I 1928, da han var 35 år, etablerte han sin egen suksessrike knivfabrikk i Rovaniemi, J Marttiinin puukkotehdas.
Janne innsatt som predikant før 1920
Janne forteller selv at hans farfar, Juho Heikki Pekanpoika Martin (1841-1920), var predikant innen den læstadianske vekkelse, og ble invitert til et sted for å forkynne Guds Ord. Like før dette hadde det vært en stor vekkelse der. Og der ønsket de at også Janne skulle tale. På det møtet var det både gammellæstadianere og nyvakte. Selv forteller Janne at selv om han hørte til gammellæstadianere, brydde han seg aldri om disse menneskelige grensene, men talte Guds Ord der han ble tilkalt. På det stedet var de kristne særlig levende i sin kristendom. Etter at hans farfar hadde talt, roper han: «No Janne, kom du også å tale». Og slik begynte hans predikanttjeneste. Janne gikk opp, og tok til tekst Jes 12. Under talen tente Gud en stor, hellig ild i menigheten. Noen gikk rundt på gulvet og takket Gud, andre hoppet rundt i glede og andre igjen omvendte seg. Det som skjedde der, var noe sjeldent. Slik begynte det for meg som predikant!, forteller Janne selv. Kort tid etter dette begynt de kristne i de ulike menighetene å kalle Janne rundt for å tale Guds Ord for dem. Siden Jannes farfar døde i 1920, måtte han nødvendigvis ha begynt som predikant allerede før 1920. Janne Marttiini virket som predikant i Finland, i Sverige, i Amerika og delvis i Norge.
Ikke alle som bærer kristennavnet, er nødvendigvis rettferdiggjorte eller har den Hellig Ånd
Slik Janne hadde erfart det, var det forskjell på de kristne som hadde fattet Kristi forsoningsverk ved troen for egen del og som hadde del i Kristi rettferdighet, og på de som bare kunne defineres som «kristne», siden de hadde blitt en del av menigheten. Slik han tenkte, var alle som var døpte som barn i Jesu navn, «kristne», og det var også de som hadde omvendt seg og blitt en del av menigheten, uavhengig av om de hadde fått del «livet» eller ikke. For de som kun holdt seg til lovisk kristendom eller til diskusjoner om loven, mente han at det var galt å bruke kristennavnet på dem. Slik Janne så på det, ble alle som hadde mottatt syndenes forlatelse i menigheten, bærere av kristennavnet. Da er de «kristne». Men dersom den «kristne» ikke har fattet rettferdiggjørelsen av troen, som man får del i livet ved og også får den Hellige Ånd ved, så er personen bare en «kristen», og ikke en som er «rettferdiggjort». Først etter at Janne ble eldre, gikk dette opp for han, forteller han på en kassett hvor diakon Matti Salmela intervjuet han noen måneder før han døde 5. januar 1970.
Alt jeg skriver her, er bygget på slikt som Janne selv forteller i dette intervjuet, og som er gjengitt i boka Puhalla Jumalan tuuli, men dessuten noe fra Jannes bøker «Armo ja totuus» (Nåde og sannhet) og «Tie onneen» (Veien til lykke). Etter hvert skal jeg oversette de skrivene hvor han behandler dette med den Hellige Ånd, og også publisere dem. Jeg tror det vil kunne være nyttig lesning for mange av oss, også for oss som forkynner Guds Ord i dag, særlig oss innen vekkelsen.
Slik Janne selv forteller, var det allerede i fra 1920-tallet av en del innen den læstadianske vekkelse som var kritiske til hans syn på hvordan en kristen kan få del i den Hellige Ånd. Janne forstod det slik at det nødvendigvis ikke skjer likt for alle, eller at det går å sette opp en fast regel. Slik var det også på 1950-tallet at noen var litt skeptiske, og den samme innstillingen til Janne Marttiini – og særlig til hvordan han selv opplevde å få den Hellige Ånd – kan man faktisk møte på i vekkelsen også i våre dager. Det jeg har inntrykk av, er at dette skyldes dårlig kjennskap til saken, eller også misforståelse. Janne døde for over 50 år siden, og de som han har fortalt om det til, er også døde, og ingen ting er skrevet ned.
Men heldigvis forteller Janne selv hele historien detaljert i sitt intervjue like før sin død, og han skriver også om sitt syn på denne saken i både i sine bøker «Tie onneen» (Veien til lykke) og «Armo ja totuus» (Nåde og sannhet). Så langt jeg kan forstå, hadde Janne et bibelsk og apostolisk syn som samstemmer med hva som fortelles i Apostlenes gjerninger, og som også var i overensstemmelse med hva som var en vanlig forståelse og praksis i den læstadianske vekkelses begynnelse.
Janne Marttiini argumenterer for sitt syn ved å henvise til aposteltiden
Innledningsvis henviser Janne til Apg 8 og 19, hvor det fortelles om to store vekkelser som hadde skjedd i Samaria og i Efesus. Evangelisten Filip som selv var full av tro og den Hellige Ånd (Apg 6:5), var den som forkynte Kristus i Samaria, der hvor det ble en stor vekkelse:
- «De ga alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegnene han gjorde.
For det var mange som hadde urene ånder, og de for ut av dem med høye skrik. Og mange vanføre og lamme ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen», Apg 8:6-8.
Slik Janne forteller, lyktes alt der, bortsett fra at det ikke var noen der som fikk Den Hellige Ånd! Dette mener Janne at også vi har noe å lære av. For da de på den apostoliske tid skjønte hva som hadde skjedd i Samaria, så sendte de eldste i Jerusalem Peter og Johannes dit for å ta greie på hvordan vekkelsen i Samaria skred fram. Da ble det klart at ingen av de som under denne vekkelsen hadde blitt vakt, hadde fått den Hellige Ånd. Og det hadde de ikke fått, selv om de bar frukter som var verdige for omvendelsen. Og de hadde ikke mottatt den Hellige Ånd, selv om urene ånder hadde blitt drevet ut av dem, og på tross av at de for ut av dem med høye skrik. Og selv om Filip selv hadde den Hellige Ånd, så fikk ikke noen av de som omvendte seg i Samaria den Hellige Ånd, selv om det var Fillip som forkynte.
På denne måte hadde de eldste på den apostoliske tid omsorg for og fulgte opp vekkelsene som skjedde. Og nøyaktig på samme måte var det også i den læstadianske vekkelses begynnelse, forteller Janne. Og slik var det også i lange tider, sier han. Etter hans vurdering, fulgte vekkelsen helt fra begynnelsen av i apostlenes forspor.
Mange har spurt av meg. forteller Janne: «Hva var årsaken til at de ikke fikk den Hellige Ånd, selv om alt allerede var gjort ferdig?» Årsaken var, svarer Janne, at det var en trollmann der med navn Simon. Han ble høyt ansett der i byen. De sa: «Det er nok sant at Herren Jesus Kristus er stor, men vår Simon, han er også stor! Han er virkelig stor!»
Men Jesus er slik at dersom det blir igjen i hjertet noen annen storhet, og som man vil skal få være der ved siden av Jesus, så vil ikke Jesus bli boende i et slikt hjerte. Og dette var grunnen til at de i Samaria ikke fikk den Hellige Ånd. Det var ikke feil med deres omvendelse, og det var heller ikke feil i deres tro. Men årsaken var den at trollmannen Simon var for stor for dem i deres hjerter.
Samme omsorg for de vakte hadde de også i den læstadianske vekkelses begynnelse: Har de fått den Hellige Ånd?
Også i vår vekkelse har man hatt den samme omsorg som på aposteltiden når det noen steder har brutt ut vekkelse. De eldste kristne har hatt en slik omsorg: «Er det helt sikkert at de som har blitt vakt, har fått den Hellige Ånd?»
Janne forteller om den blinde diakon og predikanten Moses Kankkoinen. Han hadde også samme omsorg, ikke bare for andre, men først og fremst for seg selv. Ledet av sin hustru dro han av gårde for å ta greie på sin egen åndelige tilstand. De reiste for å møte Johan Raattamaa for at han skulle granske om Moses fortsatt hadde den Hellige Ånd. Da de kom til gårdsplassen, kom Raattamaa i møte med dem. Da Moses fikk hilse på Raattamaa, ble han så rørt at han helt glemte å spørre om det han egentlig hadde vært så bekymret for, og at han ville at Raattamaa skulle granske han om han hadde den Hellige Ånd. For der på gårdsplassen ble både predikanten Moses Kankkoinen og hans hustru fylt med den Hellige Ånd.
Videre foreller Marttiini at i vår vekkelses begynnelse hadde de kristne stor omsorg for denne saken. Derfor gransket også seg selv for å forsikre seg om at de virkelig hadde den Hellige Ånd.
Predikant Junnu Rautio (1849-1931) – Raattamaas skysskar – forteller om hvordan det var med denne sak i vekkelsens begynnelse
Janne Marttiini forteller: Junnu Rautio var en god venn av meg. Han var en av de troende fra Raattamaas tid. Han var dessuten predikant, en dyrebar forkynner av Herrens Ord. En gang når han var hos oss, så gikk han sammen med meg gjennom hendelser fra Apostlenes gjerninger: Vekkelsen i Samaria, vekkelsen i Efesus, men også andre steder hvor de (som hadde omvendt seg) ikke hadde mottatt den Hellige Ånd. Da Apollos var i Efesus og forkynte Guds Ord der, ble det vekkelse, og mange omvendte seg. Apollos hadde ennå ikke kommet lengere enn til barnelærdommen om Kristus, til omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom», (Heb 6:1-2). Derfor kunne han heller ikke tale slik at efeserne kunne ta imot den Hellige Ånd ved å lytte til hans forkynnelse. Men så kommer Paulus dit, og han spurte dem: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen? De svarte ham: Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd», Apg 19:2. Og da underviste Paulus dem om denne sak. Etter at Paulus hadde lagt sine hender på dem, bedt for dem og velsignet dem», kom Den Hellige Ånd over dem (Apg 19:4-7).
Også mange andre hendelser (fra Bibelen) gikk Junnu Rautio i gjennom, sammen med meg. Og det fikk meg til å forstå at slik var kristendommen på apostlenes tid. På samme måte var det også i begynnelsen av denne vekkelse da kristendommen ennå hadde sin opprinnelige styrke. Og så lenge som den første og opprinnelige kristendommen får være virksom i oss, så lenge vil vi også la denne sak være viktig for oss.
Jannes lære om hvordan man får den Hellige Ånd, ble ikke alltid så godt tatt i mot i den læstadianske vekkelsen
Og Janne forteller videre: Da Junnu Rautio talte til meg om disse hendelsene, virket det slik i meg at jeg fikk en iver i mitt hjerte at også jeg selv for min egen del, burde begynne å granske Apostlenes gjerninger grundigere for å finne ut hvordan det var med denne sak. Og fra da av (fra før 1920) har jeg litt etter litt begynt å forkynne om dette. Men denne undervisningen har man ikke så gjerne ville høre blant våre egne. For blant oss har en slik oppfatning blitt vanlig at selvfølgelig har alle den Hellige Ånd som har omvendt seg til den rette lære/menighet, og som også har bekjent sine synder. Men Junnu Rautio ville gjøre denne saken så klar for meg – jeg som nylig hadde blitt predikant – slik at jeg skulle forstå hvordan dette var etter Guds vilje.
Jeg måtte faktisk vente i 30 år før man blant våre egne (i den læstadianske vekkelse) begynte å tåle at det ble lært om hvor viktig det er at man (også som kristne) skulle få den Hellige Ånd. Mange av våre egne predikanter godkjente dette, men det fantes også slike som mente at dette var bare «noe som Janne tuller med». Vel, jeg har ventet. Den andre gangen jeg talte om dette, var i Vähäkangas i Ylivieska. Grunnen til at jeg ville tale over dette, var at det var så mye overfladiskhet der. Dagen etter at jeg hadde talt, var det tre predikanter som kom til meg. De hadde våket hele natten. Og de spurte: «Tror ikke du Janne at den Hellige Ånd er i alle kristne? Så hvorfor taler du da på den måten om det?» Jeg talte jo, svarte Janne, om at når den urene ånd har forlatt et mennesket – etter at hjertet har blitt renset – og senere kommer tilbake og finner det ledig, feid og pyntet osv. (Matt 12:43-45)… «Nå vel, svarte de, vi lar dette være. Og så snakker vi ikke mer om denne saken, vi skal ikke si noe mer om dette».
Femten år etter dette talte jeg om det samme for tredje gang, forteller Janne. Det var da 30 år siden Junnu Rautio var hjemme hos oss og snakket om denne saken med meg, og da jeg lyttet på hva han ville lære meg (Siden Junnu døde i 1920, må dette ha vært før 1950). Jeg talte da på på storforsamlinga i Jakobstad over samme tekst, nemlig fra Matt 12:43-45. Etter min tale kom alle de finskspråklige predikantene som hadde hørt på talen min for å tilrettevise meg: «Når skal du, Janne, slutte å tale om denne saken!» Og jeg har vært stille om denne saken, og har ikke talt om dette mer enn disse tre gangene.
Mange forstår seg ikke på annet enn på omvendelses dåp, eller at de må omvende seg og bekjenne sine synder. Og der stopper det for dem.
Janne forteller om en hendelse fra Apg 18, der en jøde ved navn Apollos forkynte Guds ord i Efesus slik at det ble en stor vekkelse der. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei. Og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes’ dåp. Men på tross av det, fikk ingen av de som omvendte seg den Hellige Ånd. Slik Janne forstod det, betydde det når det sies at Apollos bare kjente Johannes’ dåp, at man da kun kan forkynne slik at menneskene blir vakt og at de omvender seg, men at man ikke kan lede dem lengere (altså til troens rettferdighet, fred og frelsesvisshet). Og så fortsetter Janne: Det samme virker også å være tilfelle med mange av kristendommens predikanter i dag (fortalt i 1969). En stor del av dem har kun den samme innsikt som Apollos hadde…
Han fortsetter: Det er mange som omvender seg også nå for tiden. De bekjenner sine synder og de ber om tilgivelse. De godtgjør den urett de har gjort. Og alt dette er rett! Men så skjer det at de forblir med det som de selv har gjort, og så sier de: Jeg har allerede gjort alt! Men på tross av det, har det ikke gått opp for dem hvorfor Guds Sønn egentlig måtte lide og dø på korset!
Janne forteller at han møtte på en slik person som lå på dødssengen. Han var en gammel kristen. Noen kristne som hadde besøkt han tidligere, sa til meg: Det er sant at han har bekjent sine synder, han har virkelig bekjent sine synder! Ja, det var jo rett alt det han hadde gjort. Men det var jo nettopp dette som var det gale at de (som han hadde kommet til tro gjennom og som hadde vært hans sjelesørgere, de som den døende hadde bekjent sine synder for) ikke hadde poengtert for han grundig nok hvorfor Jesus måtte oppfylle hele loven? Og hvorfor Jesus måtte dø på korset for våre synders skyld, ifølge Skriften? Og hvorfor stod han opp? Derfor, at Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham (Jes 53:6).
Dersom den som omvender seg ikke får gripe fast i det som Herren Jesus gjorde, så er det nok sant at mennesket kan bli en kristen. Men han blir dermed ikke rettferdiggjort! Men om Gud har fått begynne verket, så kan saken på tross av dette gå opp for den det gjelder, i alle fall i noen tilfeller. Og når denne saken blir klar (at Jesu måtte lide og dø nettopp for å frelse meg), så går det også opp for denne personen hva den Herre Jesus virkelig har gjort. Egne gjerninger innfor Gud er så totalt mangelfulle at de ikke duger (innfor Gud), ikke en gang det beste vi kan gjøre (Jes 64:5) …
Selv om omvendelse, skriftemål, syndsavløsning og alt dette er helt nødvendig og bra, så får troen kun bygge på Herren Jesu forsoningsverk. Og bare på det! Og selv om det er nødvendig å streve etter å rense seg (ved å bekjenne sine synder og å få dem tilgitt), så får troen aldri bygge på noe annet enn det som Jesus har gjort. Og gjør man det, sa gjør man rett.
Men om noen også har omvendt seg, men ikke har forstått denne sak rett, så kan de nok gjøre alt de kan for å leve etter Guds Ord, men de får allikevel ingen fred. Freden blir borte! Selv om de har gjort alt (som kan gjøres og som forventes av en nyomvendt), så er og blir freden borte. Men heldigvis skjer det for noen at det under Ordets hørelse går opp for dem hva Guds Sønn har gjort for dem. Og da kan de si: «Herre Gud, jeg har jo bygget på en helt feil grunnvoll. Jeg har jo forsøkt å bygge på mine egne gjerninger, på tross av at den Herre Jesus selv ved sine gjerninger har lagt frelsens grunnvoll helt og fullt fra begynnelsen til slutt».
I begynnelsen av vår kristendom (den læstadianske vekkelse) var det veldig viktig å forstå denne sak. Det var helt avgjørende viktig for dem. Og dette er en helt avgjørende lærdom også i Bibelen, forteller Janne… Men etter hans erfaring, var mange av predikantene selv årsaken til at mange av de som omvendte seg, ikke kom seg lengere enn til barnelærdommen (Heb 6:1-2 og slik det først var tilfelle med Apollos i Apg 18:24-26), men at de var fornøyde med at de hadde bekjent sine synder og fått høre at deres synde var tilgitt i Jesu navn og blod – slik de som oftest forkynte syndsavløsningen. Flere av predikantene hadde ikke selv forstått rettferdiggjørelsen av tro for Kristi skyld, og at absolutt hele vår frelse er helt avgjørende av hva Jesus en gang for alle gjorde på Golgata. Og siden flere av predikantene selv ikke hadde erfart dette i sitt eget trosliv, kunne de derfor ikke rett veilede de nyomvendte, slik Janne selv forteller. Betoningen i forkynnelsen ble derfor i for stor grad hva vi mennesker bør gjøre og hva vi må gjøre, og derfor kom Jesu frelsesverk og alt hva Gud har gjort for å frelse oss i Kristus i skyggen av det vi bør gjøre, og derfor fikk Jesu Kristi frelsesverk for liten vektlegging. Dette var i alle fall Janne Marttiinis vurdering.
Han begrunner dette bl.a. med hvordan han selv hadde blitt veiledet feil, også av enkelte navngitte predikanter, slik at også han som en ung kristen først kom til å bygge alt for mye på sine egne gjerninger. Selv om han bare var 17 år gammel og ikke hadde fornektet sin tro eller vært i verden, annet enn at han en gang så vidt hadde vært innom et festlokale. Enkelte krevde full omvendelse av han. Dessuten mente de at han måtte begynne å ta kristendommen mer på alvor, og å begynne sørge mer sammen med de sørgende og å glede seg mer med de glade. Dette prøvde Janne faktisk å leve opp til i den grad at han la rørelsene som betingelse for om hans tro var rett eller ikke. Eller sagt med andre ord: Siden han ikke selv fikk oppleve slik glede at han begynte å hoppe og takke Gud, eller kom i rørelse, så kunne hans tro ikke være rett innfor Gud. For han hadde jo et kaldt og tørt hjerte, uten å kjenne stor glede eller visshet om at han hadde en rettferdiggjørende tro. På den tiden var Janne allerede innsatt som predikant, på tross av han følte det slik han gjorde. Andre kristne ble rørt og takket Gud under hans forkynnelse, men selv var han helt kald. Og dette, sammen med alle forventningene til han, førte etter hvert til store tvil og anfektelser i hans trosliv. Også predikantene veiledet han feil, nærmest til egenrettferdighet. Men til sist fikk også Janne komme til troens hvile i Jesu fullkomne frelsesverk på Golgata. Han fikk frelsesvisshet og visshet om at også hans sjel var bundet til de levendes knippe, og at også han en gang skal bli løftet opp til den til den himmelske herlighet en gang når Jesus kommer for å hente sine egne hjem(1Sam 25:29, finsk oversettelse 1876) . Men dette skal jeg fortelle om litt senere i et annet innlegg.
Gamle predikant Seppälä om samme sak: «Hør Janne, dette bør man skrive om og tale mer om. Dette er en så viktig sak!«
Etter det reiste jeg til Amerika for å forkynne. Der var det en predikant som hette Seppälä som hørte når jeg talte over den samme tekst (Matt 12:43-45) og om samme sak. Jeg fortalte om hva Junnu Rautio hadde vist til meg , ut fra Apostlenes gjerninger. Denne gamle predikant Seppälä ble skikkelig inspirert at det som jeg underviste at han ropte: «Hør Janne, dette bør man skrive om og tale mer om. Dette er en så viktig sak!»
Janne talte helt frimodig om viktigheten av å motta den Hellige Ånd
Og Janne fortsetter: Etter dette har jeg frimodig forkynt helt fritt om den Hellige Ånds betydelse. En sommer talte jeg om dette på alle storforsamlingene. Og kanskje tenkte noen at Janne sikkert ikke kan tale om noe annet. Men jeg hadde en klar målsetning: Jeg må tale ut budskapet fra Junnu Rautio – dette budskapet som også hadde blitt åpenbart for meg – i hele kristendommens område, helt fra Norges kyster til Stillehavet. Denne undervisningen fra vekkelses begynnelse var blitt lagt på mitt hjerte. Dette må formidles, slik at det kan bli til velsignelse for den yngre generasjons predikanter i vår vekkelse.
Sluttord:
Slik man kan få inntrykk av fra det som Janne Marttiini forteller, er at det ikke virker som at denne sak hadde gått opp for alle predikantene i vekkelsen på den tiden. Ellers skulle neppe så mange av dem gått for i irettesette han og for å forby han å tale mer om viktigheten av at alle, også de kristne, skulle ransake seg selv om deres kristendom var rett, og om de hadde den Hellige Ånd. Mange tenkte, slik han forteller, at om man har bekjent sine synder innfor en kristen eller innfor menigheten og har blitt stadfestet syndene forlatt, så har de også mottatt den Hellige Ånd. Og slik bekrefter også Janne at det er, dersom de tror budskapet om Kristi lidelses og død for sine egne synders skyld, og at Jesus stod opp fra de døde til deres egen rettfettferdighet, slik at de ved troen på Kristus for egen del får del å forsoningen. Gjør man det, blir man et levende Guds barn. Og dersom Gud gir troen i hjertet, gir han også den Hellige Ånd som innsegl, slik han har lovt (Ef 1:13).
Men slik flere av oss har erfart, og slik Janne Marttiini også hadde opplevd, så er det mange som knytter seg til en kristen menighet og som blir en del av den, som nødvendigvis ikke får del i en frelsende tro, eller som virkelig har forstått hva en bibelsk og apostolisk kristendom egentlig går ut på. Og det har heller ikke blitt så viktig for dem. For de har blitt fornøyd med hvordan de selv har forstått kristendommen, eller med hvordan de har fått sin åndelige veiledning, selv om den ikke stemmer med den Hellige Skrift. Derimot har de større omsorg for at alt av ytre skikker og tradisjoner blir fulgt, og de forventer også at dette bør være like viktig for alle andre kristne som det er for dem. Slik var det også med fariseerne på Jesu tid. Eller så har alt som kan kalles loviskhet, blitt så viktig for dem, det som de kan gjøre og la være å gjøre. Det anser de som det aller vesentligste i troslivet. Slik har det vært for mange i hele vår vekkelses historie, noe mange har erfart. Riktignok tar også slike som kun har en ytre kristendom, sine troens lamper for å gå mot brudgommen, slik Jesus lærer om i en av sine lignelser. Men de har ikke olje i sine kar. De er tomme (Matt 25:1-12). Og de har heller ikke den Hellige Ånd, som oljen er et symbol på. Derfor er det heller ikke Ånden som leder dem på himmelveien. Og hvordan det skal komme til å gå med slike i evigheten, forteller Jesus selv om i Matt 25. Det er trist lesning!
Jeg har også møtt enkelte slike personer som har blitt kristne. På spørsmål om deres kristendom kan de svare at de har bekjent sine synder for en pålitelig kristne, det er stort sett det de har å fortelle. Tross det forstår de seg på kristendommen bedre enn de fleste. Vel kan de få del av en ytre kristendom ved en slik omvendelse. Men det betyr ikke automatisk at de er gjenfødte Guds barn eller at de er ledet av den Hellige Ånd (Rom 8:13). Apostelen Paulus sier: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til» (Rom 8:9). Videre lærer den samme Paulus: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv!» (2 Kor 13:5). Spørsmålet var viktig for Herrens apostler, slik Junnu Rautio (1844-1920) kunne fortelle at dette var viktig i den læstadianske vekkelses begynnelse. Og det var også viktig for Paulus, derfor spurte han de nyomvendte i Efesus: «Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?» (Apg 19:2). Og av samme grunn var denne sak viktig for Janne Marttiini, først og fremst for hans egen del – noe han selv forteller i intervjuet og som jeg senere skal skrive om. Men saken var viktig for han også på grunn av hans omsorg både for de som kom til troen og for de som var kristne, at de alle skulle bli frelst. Og slik er samme sak viktig for en og hver av oss.
Vi får la Paulus selv avslutte ved å poengtere hvor viktig det er å ha den Hellige Ånd for å kunne bli frelst. Det burde være helt avgjørende for oss alle:
- «I ham har også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja, i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt, han som er pantet på vår arv, inntil eiendomsfolkets forløsning, til pris for Guds herlighet», Ef 1:13-14.
Alta 27.09.2022
Henry Baardsen
