av Innledning
Utdraget som jeg her har oversatt og gjengir, var publisert i Sanomia Siionista, No. 6B, 1896. Jeg gjør oppmerksom på at det som han skrev, er en del forkortet, men jeg har tatt med det som jeg syntes var det vesentligste.
Abram eller Aapo Hietainen (1833-1896) – en firmenning til min oldemor – ble født i Muonio, og hans foreldre var Olav Örn Hietanen og Maria Helena Rekia. De hadde fem døtre og tre gutter. Aapo var eldst av guttene. Hans far var gudfryktig og snakket ofte til sine barn om himmelens glede. De ble lært at de skulle leve fromt, lese Guds Ord og be til Gud, for da får man komme til himmelen. Far deres leste alltid kveldsbønn med barna når han var hjemme. Men samtidig var han litt svak for alkohol, og det mislikte lille Aapo. Aapos far snakket ofte om himmelen, og han advarte dem for synder som bannskap, tyveri og lignende. Og han sa: Gud vil ikke ha til himmelen slike som lever i synd. Men lille Aapo lyktes ikke alltid: Han stjal en leke fra nabojenta og tok den hjem, og det gjorde at han fikk dårlig samvittighet. Han ikke våget å gå til naboen på mange dager, og skjulte gjenstanden så godt han kunne, også for sine foreldre. Og det verste av alt: Året etter døde nabojenta, men samvittigheta hans ble ikke bedre av det. Etter hvert fikk han flere synder på sin samvittighet som plaget ham. Man må vel kunne si om Aapo som om de flest unge som har har hørt Guds Ord fra barn av: Man dras i to retninger. Verden og de ungdommelige lystene drar i den ene retningen, og lengselen etter Gud og hans kall i den andre retningen. Men til sist var det de gode kreftene som vant Aapos hjerte.
Aapo ble predikant en gang mellom 1860 og 1870, og reiste også rundt som predikant mange steder, bl.a. i Sodankylä hvor han bodde, til Muonio, et par ganger til Finnmark og til Alta, og til sist flyttet han til Amerika. I 1862 giftet han seg med Karoliina Onnela fra Sodankylä, og han flyttet dit etter at de giftet seg. Han skrev også en god del kristne artikler som ble publisert i vekkelsens egne tidsskrifter.
Aapo/Abrams far druknet i Muonioelva
Da Aapo var ti år gammel, druknet hans far påvirket av alkohol, noe som skjedde like ved deres hjem. Dette gikk dypt inn på den lille gutten, og han bestemte seg for at han aldri skulle begynne å drikke alkohol. Men i sin ungdom da han var sammen med sine kamerater som drakk, ville også han være en mann slik som de andre, og slik brøt han sitt løfte avholdsløfte som han hadde lovet til seg selv.
Den læstadianske vekkelse bryter ut
Da Aapo var 13 år, i 1846, brøt vekkelsen ut i Karesuando. Ved sankthanstiden kom noen av Læstadius sine første utsendinger til Muonio, og de forkynte omvendelse for alle som levde et ugudelig liv. Følgende vinter ble det en stor vekkelse i Muonio hvor Aapo ble født. Men selv stolte han på at det for hans egen del var godt nok å leve et fromt liv og å be til Gud, slik hans far hadde lært dem.
I konfirmasjonsskole som 17-åring, men Aapo utsatte konfirmasjonen på grunn av egen uverdighet
Som 17-åring begynte Aapo i konfirmasjonsskole hos den lokale presten som hadde blitt vakt av Læstadius forkynnelse. Allerede den første uka da presten forklarte de ti bud og lovens åndelige betydning, virket dette syndserkjennelse i Aapo. Han kjente at han hadde syndet mot alle de ti Guds bud, at han ikke eide noen rettferdighet eller trygghet, og at Guds hellige og rettferdige lov dømte han til helvete. Da han var for seg selv, gråt han, og han ba til Gud at han skulle vekke syndserkjennelse i ham. Og iblant ba han Gud om tilgivelse. Presten hadde ikke nok opplysning, slik at han skulle kunne ha forkynt evangeliet eller forkynne tro til Aapo. Men han lærte dem bare å be til Gud. Etter to uker sa presten at de skulle dra til kirka for å fornye dåpspakten. Men Aapo bestemte meg for ikke å gå, siden han kjente seg uverdig til å gå fram til Herrens bord for å ta i mot nattverden.
Aapo ville bruke ett år for å gjøre seg selv verdig til å gå til Herrens nattverd. Men det ble bare en ny, stor besvikelse for han
Aapo bestemte seg for å utsette konfirmasjonen med ett år. Målet hans var å forbedre sitt liv («göra» bättring), slik at han kunne bli en verdig nattverdsgjest. Året gikk, og Aapo begynte på nytt i konfirmasjonsskolen. Han hadde nok gitt løfte om å forbedre sitt liv innfor Gud, men han lovet også at han skulle leve bedre i forhold til andre mennesker. Og nå – i forbindelse med sin egen konfirmasjonstid – skulle det prøves hvordan han hadde lyktes. Men ifølge Aapo selv hadde han lyktes meget dårlig i året som hadde gått. For hele den tiden hadde han levd et liv uten Gud, og i alle slags synder.
På tross av det, gikk Aapo til konfirmasjonsskolen for at han der skulle fornye dåpens pakt. Men selv kjente han seg helt uverdig. Han gikk også til nattverd, og det ble til stor trøst for han (der og da). Og ifølge han selv, trodde han faktisk, når presten stadfestet at hans synder var forlatt. Hans søster – som var en av de som hadde blitt «oppvakt» (gjennom utsendingene til Læstadius) – mente at han ikke hadde blitt en rett kristen, og dømte derfor Aapo til helvete. Og det igjen førte på nytt til at hans samvittighet fordømte ham. Så derfor begynte han på nytt å leve et sorgløst liv, slik han selv forteller.
Læstadianismens «nådens orden» i 1852: 1. Offentlig syndsbekjennelse, 2. Har du Jesus i ditt hjerte?, 3. Ja!, 4. Nå er du et Guds barn!
Etter ytterlig et år – i 1852 – skulle kateket Johan Raattamaa holde «Misjonsskole» på svensk side – sannsynligvis i Ruosteranta – vis a vis Yli-Muonio. På den tiden var det forbudt å holde kristne møter for alle andre enn for prestene (pga. konventikkelplakaten). Men Johan Raattamaa var godkjent til å undervise barna i (svensk) Lappland, men undervisningen fikk bare foregå på svensk side av grensa. Til Raattamaas undervisning kom det barn og ungdommer fra åtte forskjellige menigheter.
Og Aapo forteller: «Også jeg dro dit sammen med mange andre, og det ble det en stor vekkelse der». På den skolen underviste de (Raattamaa og muligens noen av hans medhjelpere) de vakte, og de oppmuntret alle som opplevde samvittighetsbesvær til å bekjenne sine synder. Det hadde ikke Aapo gjort tidligere. Alle sammen (1) bekjente alle sine synder åpent og offentlig (innfor alle son var til stede). Etter at syndene var bekjent, spurte de: (2) «Har du Jesus i ditt hjerte?» Og til (3) alle som svarte bekreftende på det spørsmålet, sa de: (4) «Ja, nå er du et Guds barn».
Og Aapo forteller videre: «Jeg bekjente også mine synder, og på nytt opplevde jeg å bli trøstet av det».
- Kommentar:
Ifølge Abram/Aapo Hietanen’s selvbiografi publisert i Sanomia Siionista leser vi at det var Johan Raattamaa selv som skulle holde «misjonsskole». Men om det var han personlig som underviste og som oppmuntret dem til (1) offentlig syndsbekjennelse, etterfulgt av spørsmålet: (2) «Har du Jesus i ditt hjerte?», eller om det muligens kunne være noen av hans medhjelpere, er ikke helt sikkert. Men det som er klart, er at denne undervisningen alene var Raattamaas ansvar og etter hans tillatelse. Så at han godtok framgangsmåten, må man kunne gå ut fra. For meg kan det virke som om det like godt kunne ha vært en av Læstadius’ kateketer – eventuelt en av de som besøkte Kautokeino før tragedien der – og ikke Raattamaa personlig som underviste i Misjonsskolen, hvor Hietanen var. Hadde Raattamaa selv vært der – skulle man kunne tro – hvorfor forkynte han ikke da evangeliet for Hietanen som var i syndenød, er mitt spørsmål? For Hietanen skriver: «Den gamle Raattamaa kunne ikke holde forsamling annet enn under navn av at det var han som underviste skolebarna. Men på finsk side fikk han absolutt ikke holde møter» (siden loven forbød det faktisk helt fram til 1869) . Og det fantes heller ikke på den tiden andre predikanter enn Johan Raattamaa og Erkki Antti, selv om Læstadius hadde ganske mange andre medarbeidere som han brukte å sende ut).
I boka «Lestadiolainen herätysliike» drøfter også Martti E. Miettinen dette spørsmålet, bl.a. s 260. Han er rimelig sikker på at Hietanens historie er helt pålitelig, og at hendelsen skjedde i 1852, altså 5-6 år etter vekkelsen begynte. Og han argumenterer også for – slik Hietanen selv forteller – at det var Raattamaa som underviste, og at stedet var Ruosteranta på svensk side av Yli-Muonio. Ifølge Miettinen ble nøkkelmakten tatt i bruk først i 1853. Så det kan kanskje være forklaringen på at de ennå i 1852 fulgte ordningen for hvordan man blir et Guds barn: 1. Offentlig syndsbekjennelse innfor hele menigheten, 2. Har du Jesus i ditt hjerte?, 3. Ja!, 4. Nå er du et Guds barn!
Denne uvanlige framgangsmåten som Hietanen selv fikk være med på og som han beskriver, finnes det også flere andre eksempler på, blant annet under møtene til Læstadius sine utsendinger til Kautokeino på begynnelsen av 1850-tallet, men særlig i forbindelse med Narva-vekkelsen i Estland helt på slutten av 1800-tallet – hvor de på en kunstig måte prøvde å «kopiere» læstadianismen og særlig de nyvakte – og følge samme «nådens orden» som i vekkelsens begynnelse.
Miettinen (s. 242) er av den oppfatning at spørsmålet: «Har du Jesus i ditt hjerte?» også kan være nyttig om kristne på en slik direkte måte, i kristelig kjærlighet, stiller et slikt spørsmål, slik at man selv kan prøve sitt eget hjerte innfor dette spørsmålet. For noe av det samme gjør også Paulus: «Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Eller kjenner dere ikke dere selv at Kristus Jesus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven», 2Kor 13:5. Og i Rom 8:16 sier han: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn».
For Læstadius selv var offentlig syndsbekjennelse et klart krav, og det holdt han fast ved helt til sin død. Etter den tid ble syndsbekjennelse vanligvis gjort til noen læstadianske kristne de hadde tillit til – oftest en predikant eller menighetsleder. Og kravet om offentlig syndsbekjennelse var det sjelden krav om i tillegg til det private, annet enn i helt spesielle tilfeller om de ikke fikk fred, eller de hadde gjort synder som var kjent av alle. I de tilfellene er det derfor nyttig å bekjenne vedkommende synd offentlig og at en samlet menighet kan stadfeste at også denne konkrete synden er tilgitt (Matt 16:19; 18:18; Joh 20:23 og Jak 5:16). Men som et absolutt krav om offentlig syndsbekjennelse for alle gikk de bort fra etter det store predikantmøtet i 1875 i Alkkula, selv om det var åpning for det om de ellers ikke fikk fred.
Synet på hvordan man ble et Guds barn så sent som i 1852 – hele 6 år etter vekkelsens start – slik den læstadianske predikanten Aapo Hietanen skriver om i Sanomia Siionista No. 6B, 1896, virker for oss i dag totalt fremmed. Slik vi har blitt lært og lærer, bekjenner man ikke syndene for å bli et Guds barn, men som en frukt ev en levende tro, siden man allerede har blitt et Guds barn. Men når det er sagt: Den som ikke innser sin synd og sin fortapte tilstand, har heller ikke behov for frelse eller å få sine synder tilgitt. For Jesus kom nemlig ikke for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. På den måte er selvsagt både syndserkjennelse og syndsbekjennelse viktig, og får absolutt ikke utelates!
Men siden Hietanen selv var til stede og bekrefter dette også på sin alderdom, stemmer det helt sikkert at praksisen var slik han forteller. For meg forteller dette at alt nødvendigvis ikke var så klart, heller ikke i vekkelsens begynnelse. Gud måtte fostre og lære dem, slik han også må gjøre det med oss. Det er nok gjerne slik en sa til meg en gang: «Vi blir ikke frelst ved å forså, men ved å tro». Evangeliets lys klarnet nok ikke alltid for alle eller for vekkelsen som en helhet som når lysbryteren slås på, nemlig at de etter Læstadius’ møte med Maria så alt så klart som ved en høylys dag. Oftest er det nok slik at det skjer som ved en naturlig soloppgang, litt etter litt. Slik var det også for Herrens apostel Paulus som hadde fått åpenbart evangeliets hemmelig i større grad enn de fleste av oss. Også han måtte bekjenne: «For vi forstår stykkevis»… og han legger til «og vi taler profetisk stykkevis» (1Kor 13:8). Slik var det nok også for de første arbeiderne i vår vekkelse, og slik er det for absolutt alle av oss! Men det viktigste er tross alt at Guds lys – Jesus Kristus og Guds Hellige Ord – får skinne inn i våre hjerter (2Kor 4:6), og at vi får vandre gjennom livet, ledet av hans lys.
- Johan Raattamaas kommentar etter predikantmøtet i Alkkula i 1875
- Påbudet om offentlig skriftemål for alle ble erklært ubibelsk
Aapo drar på nytt for å bekjenne sin synd, men denne gang til presten i Muonio
Etter at Aapo kom hjem til Muonio etter «skolegangen» hos Raattamaa, drar han på nytt til presten. Han hadde nemlig en gang stjålet noe, og dette lå på hans samvittighet. Det var sikkert noe han glemte å bekjenne da han var i Ruosteranta i skolen til Raattamaa. Derfor dro han til presten for å bekjente det for han. Presten forkynte syndenes forlatelse for Aapo, men lærte han også om muligheten til å bekjenne sine synder innfor Gud. Aapo ble på nytt glad over at han ikke hadde noen ubekjent synd på sin samvittighet. Han trodde at de som var levende Guds barn og som en gang hadde bekjent sine synder slik han gjorde i møtet med Raattamaas skole, aldri mer kjenner noe av noen synd. Og det hadde jo han gjort, siden han på nytt måtte dra til presten. Og at synden bodde i han og var virksom gjennom de syndige lystene, fikk han sikkert kjenne på mange ganger. Årsaken til at han håpet på å bli kvitt synden og dens fristelser, var nok mangel på troserfaring, slik Aapo selv sier:
«Jeg hadde aldri hørt noen som hadde fortalt om slikt tidligere. Så derfor gikk jeg ut i verden. Synden seiret over meg, det var ikke jeg som seiret over synden gjennom bønn. Men synden var den som var sterkest. Og slik gikk tiden: Jeg gjorde nok min egen form for «forbedring» og jeg ba til Gud – men samtidig levde jeg i synd».
Erkki Antti fikk tillatelse av presten til å holde forsamling i Muonio
Aapo Hietanen forteller at Erkki Antti kom til Muonio for å holde samlinger, for han hadde fått tillatelse til det av presten. Selv deltok Aapo to dager på møtet. Og ifølge han selv, forkynte Erkki Antti virkelig evangeliet. Men selv vågde han ikke å tro det. For han tenkte at man først må få høre Guds røst, før man kan tro. Men nå kom jo røsten gjennom et menneskes munn, og Aapo kunne derfor ikke skjønne at det samtidig var Guds røst som talte.
Aapo flykter inn i skogen midt under forsamlinga, og der i skogen møter han fullt av djevler
På grunn av de store anfektelsene Aapo kjente i sin samvittighet, flyktet han bort fra forsamlinga i kirka og inn i skogen. Aapo skriver:
«Og der så jeg så mange djevler at det ikke gikk å telle dem. Og alla disse djevlene så jeg framfor mine øyne. Jeg skalv og fryktet i min samvittighet, og var redd for at disse fiendene skulle ta meg med seg. Og Aapo fortsetter:
«Da jeg på kvelden kom hjem, kunne de fortelle meg at det var mange som hadde blitt kristne på møtet. Og de ønsket gjerne at også jeg skulle komme med dit. Jeg tenkte for meg selv: «Hvilke nytte skulle vel jeg ha av å dra dit? For om Gud virkelig har utvalgt meg, så vil han selvsagt tilgi meg mine synder. Og om ikke det skjer, vil jeg ikke tro».
Vekkelsen i Muonio fortsetter under Erkki Anttis møtedager – og også Aapo blir med dit på nytt
Men jeg dro dit, tross alt. Da jeg kom inn i inngangen til møtelokalet, hørte jeg at det var stor glede der inne. Da jeg gikk inn, kom noen unge mot meg. De grep tak i meg. Og rørt som de var, snakket de til meg om omvendelsens nødvendighet og om syndenes forlatelse som Frelseren kan gi. Da jeg hørte hva de sa, tenkte jeg: «Om mitt hjerte hadde vært slik at jeg skulle kunne gråte, så skulle det ha vært lettere å omvende seg. Men siden mitt hjerte virker å være så uberørt og er hardere enn stein, så hvordan skal jeg da kunne tro med et slikt hjerte?»
Men de fortsatte bare med å snakke videre til meg. Og siden de ikke ville slippe meg fri, så bestemte jeg meg for å si til dem at jeg tror. For jeg tenkte: «Gjør jeg ikke det, vil jeg aldri slippe løs fra disse menneskene». Så derfor sa jeg til dem: «Jeg tror!» Da jeg bekjente det, ble det til en stor glede i forsamlingen. Men for meg selv ble det til en stor sorg, siden jeg med det på nytt hadde gjort en stor synd. For jeg kunne ikke selv finne noen rett syndserkjennelse i min samvittighet. Og jeg opplevde heller ikke at jeg virkelig hadde tatt i mot Guds nåde.
Aapo Hietanen får se et helt spesielt syn – Jesus på korset, hans sår og hans blod – og dette synet forandret hans trosliv for resten av livet
Aapo forteller: «Da jeg var på vei hjem fra forsamlinga – samtidig som jeg opplevde en stor sorg – åpenbarte Jesus seg fram for mine øyne. Han hang blodig på korset med åpne sår. Og samtidig fikk jeg se en stor skare med mennesker som spottet ham. Blodet som fløt ut av Jesus sår, gikk som en varm strøm gjennom mitt hjerte. Det gjorde at min store sorg ble forvandlet til en usigelig stor glede, og jeg fikk virkelig nyte av frelsen. Og dette førte også til at jeg opplevde at jeg fikk del i troslivet. Men det ble meg også til hjelp til å bekjenne dette for andre». Det har jeg også i all svakhet forsøkt .
NB: Denne hendelsen skjedde i Aapos ungdom, bare noe over 20 år gammel. I 1888 emigrerte han til Amerika, og virket som en predikant ca. fra 1870, og helt til han i 1896 døde på grunn av en gassforgiftning bare 63 år gammel.
Og slik har Gud av sin store nåde og kjærlighet dradd meg til seg , og lært meg å kjenne sin Sønn. Og inntil denne dag har han bevart meg. Jeg har vært som en av hans bortkomne sønner, og jeg har vært på alle de reisene som han gjorde og som Jesus taler om. Dessuten har jeg vært som den tvilende Tomas. Men jeg vil si som apostelen sier: «Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og Hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves» (1Kor 15:10). «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, Han som etter sin rike miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1Pet 1:3). Han har bevart oss ved sannhetens kraft med sine sterke og blodige hender. Og for alt dette får vi med hjertets ydmykhet gi all lovprisning til Lammet , han som til lønn for sine store plager alene er verdig til å motta all pris og ære.
Det er nok sant av vi er alt for trege og udugelige til å gi Gud og Lammet all ære mens vi lever her. Men vi vet at når vi får slippe bort fra den stridende menighet her, så skal vi hjemme i den frydende menighet i fullkommenhetens land, sammen med alle frelste, lovprise Gud og Lammet.
Deres bror Abram Hietanen
Noen ord helt til slutt
1888 flyttet Aapo Hietanen med sin familie til Michigan. Sammen med en annen predikant, Johan Roanpää, var de i 1896 på taletur. Man antar at de på kvelden skulle slukke en gasslampe før de skulle legge seg, og sannsynligvis forstod de ikke å stenge gasskrana. Det førte til gasslekkasje, og at de derfor begge to døde av gassforgiftning 7.3.1896. Dette skjedde i Boston.
Som minneord etter predikantene Abram/Aapo Hietanen og Johan Roanpää ble det skrevet:
«La oss trøste vårt hjerter, kjære brødre og søstre, med dette håp om at vi får leve i denne tro på den levende veien som har blitt satt under våre føtter. For snart vil denne vei lede oss også til den store forsamlingen hvor vi skal få sitte ved nattverdbordet sammen med Abraham, Isak og Jakob. Vi minnes at våre avdøde brødre ofte forkynte for oss om denne fullkomne forsamlingen. Og da hjemlandskysten til tider ble åpenbart for dem, spilte også de på Guds harper og sa: «Herre Jesus! Hvor store er ikke den tjeneste som også vi ved troen får ha del i allerede her.»
Og bror Roanpää sa ofte: «Herre Jesus! Brødre, se! Jesus står i sin blodige skikkelse blant oss!» På samme måte så også Stefanus himmelen åpne seg for ham, og Jesus stå ved Guds høyre hånd.
For øvrig var Abram/Aapo en fjern slektning av min oldemor, hennes firemenning. Hans hustru Karolina Onninen fra Sodankylä var også en av våre fjerne slektninger.
Alta 20.1.2023,
Henry Baardsen
