Patriarkenes åndelige arv til sine etterkommere – og også til oss

Abraham måtte bryte med avgudsdyrkelsen i Ur i Kaldea

Opprinnelig var patriarkene «hedninger», selv om de var etterkommere av Adams sønn Set. De bodde i Ur i Kaldea, der de dyrket mange og fremmede guder (Josva 24:2).

Allerede da Abraham bodde sammen med sin far Tarah og sin familie i Ut i Kaldea – et sted hvor de dyrket andre guder  – sa Herren til han: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet jeg vil vise deg!» Og Abraham var lydig til Guds kall og dro, selv om han ikke ante hvor han skulle dra eller hvordan hans liv skulle bli. Men det viktigste for han var at Herren selv skulle lede han og vise veien til det herlige landet Herren skulle gi han og hans sæd/ætt.

Kallet fra Herren betydde helt konkret at han måtte bryte med et liv omgitt av mennesker som levde et syndig liv, og hvor de dyrket fremmede guder. Livet i dette syndige miljøet måtte brytes, og legges bak hans rygg. For fra nå av skulle hans liv få et helt annet og nytt innhold. Nå var det Guds kall som ble det viktigste, og å følge Herren, det var det som Abraham fra da av prioriterte aller høyest. For ingen kan tjene to herrer. Helt konkret måtte han gjøre et valg og en prioritering, altså velge bort noe, siden noe annet ble så mye mer viktig for han i livet.

På samme måte som det var i GT, er det også nå. Det som gjaldt patriarkene og alle Guds hellige, gjelder også oss. Gud stiller fram for oss kun to alternativer: Livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Han tvinger ingen, men anbefaler oss å velge livet og velsignelsen (5Mos 30:19). Det er den gode del som Maria valgte (Luk 10:42). Velger vi dette, betyr det i praksis at vi må følge Abraham, og bryte totalt med et liv i synden (Rom 6:2). Å bli og å leve som en kristen, betyr i praksis at det nye livet blir å leve vårt liv for Kristus, han som døde og oppstod for oss (2Kor 5:15).

Abrahams trosvandring begynner, og hovedmålet ble lagt foran hans øyne

Slik jeg tenker, var det allerede da Gud kalte han i Ur i Kaldea at troen og tilliten til Gud ble tent og nedlagt i Abrahams hjerte. Og allerede da ble hovedmålet satt foran hans troens øyne, nemlig «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper». Og dette fokuset bevarte både Abraham og de andre patriarkene i hele sin livstid. Det var det som var den sterke og  bærende kraften som hjalp dem til å bevare det rette fokuset mot Guds klippefaste løfter så lenge de levde.  Det var det som var hovedmålet for dem og som betydde mest for patriarkene og for alle Guds hellige.

Også vi bør ha fokuset mot målet for vår tro, sjelens frelse
Slik bør det være også for oss. Enhver av oss som er Guds barn og som er født på ny, har fått tent håpet om et evig liv, og det er nedlagt i våre hjerter slik det også var for patriarkene. Og dette håpet skal slett ikke bli gjort til skamme (1Pet 2:6). Slik dette håpet om om «byen med de faste grunnvoller» og om «byen – det nye Jerusalem – som Herren har gjort ferdig for alle som følger og tjener Herren» (Hebr 11:16), på samme måte er også dette håpet den bærende kraft i våre liv. Han som begynte en god gjerning i oss, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag (Fil 1:6). Det er også mitt håp og min trygghet!

Herrens kall til Abraham og hans ætt kan kanskje beskrives slik:

• Hør og adlyd mitt kall og tjen Herren alene! Så vil jeg velsigne deg storlig.
• Vend om fra å tjene fremmede guder! Bryt med livet i synden! Tjen Herren, du og ditt hus! Så skal dere få være mitt utvalgte eiendomsfolk.
• Forlat landet ditt, far din og slekten din – for de dyrker mange og fremmede guder, og leder folket bort fra å tjene Herren! 
• Dra av gårde til det landet som Jeg vil vise deg – Jeg skal gi dere landet som flyter av melk og honning. Det landet er løftes land, Kanaan, landet Israel – til evig eiendom. Men det er ikke bare det jeg vil gi dere. For om dere tror på meg, om dere følger meg og adlyder min røst i Ordet og i mine forskrifter og tror på den kommende verdens Frelser som jeg skal sende, så skal dere få evig liv og få arve et evig rike som ikke er bygd med hender, i himmelens herlighet, hjemme hos Gud sammen med alle frelste.
• Tjen og adlyd Herren, så vil Jeg velsigne deg og din ætt i tusen slektsledd. Gjør dere det, vil Jeg velsigne dere og gi dere:
  • Timelig velsignelse når det gjelder livet her på jord
  • Åndelig velsignelse i Jesus Kristus med alt som det innebærer
  • Evig velsignelse hjemme hos Gud i himmelen, etter at livet her på jorden er slutt. La det alltid få være deres hovedmålsetning og det aller viktigste i deres liv!
• Ha som mål «byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper» (Hebr. 11:10)!

Patriarkenes tro og gudsdyrkelse var kjent for alle i deres samtid, og har også blitt kjent for oss gjennom Bibelen, Guds Ord

For både Abraham og Isak var det utrolig viktig å formidle Guds løfter og gudstroen videre til sine etterkommere, men også til alle andre som levde i deres samtid. Dette  kan vi tydelig legge merke til når vi leser patriarkenes historie:

• Med hele sitt liv vitnet de at de trodde på Gud og på hans trofaste løfter.
• De var lydige til Guds kall, og gikk den vei som Herren ledet dem på, selv om også de hadde sine svakheter og menneskelige feiler, de hadde sine tvil og sine egne anfektelser.
• Patriarkene var ikke redde for å vise for alle mennesker –  også for dem som ikke trodde på Herren eller tjente ham – at de var Guds utvalgte folk, og at de tjente Herren med sine liv, og ham alene. De kastet ikke bort sin frimodighet (Hebr 10:35):
  • Hver gang de flyttet til et nytt sted eller når Gud åpenbarte seg for dem, bekjente de sin tro på Gud ved at de bygde alter for Herren, ofret brennoffer og blodoffer og påkalte Guds Hellige navn – offentlig, synlig og hørbart for alle. Og der åpenbarte også Herren seg for dem:
    • I Sikem i Kaanans land, der de hedenske kana´anerne bodde (1Mos 12:7).
    • I Betel (1Mos 12:7; 1Mos 28:19; 1Mos 35:3-7).
    • Mellom Betel og Ai.
    • På Moria berg (1Mos 22).
    • På Gileal-fjellet (1Mos 31:54).

      Patriarkene og alle Guds troshelter (Hebr 11) avstod konsekvent men frivillig fra å blande seg med de hedenske folk som bodde i deres omgivelser, for de var bevisste på at de som Guds utvalgte folk skulle være «annerledes-folket» med en strek gudstro og med en identitet som gjorde dem til ett med Herren og med hans utvalgte folk. Dette gjaldt særlig Abraham, Isak og Jakob, men like mye Josef, Moses og David. Det å tilhøre «storfamilien» – Guds folk – og å ville være en integrert del av den, var særlig viktig for dem. Dette gav dem tilhørighet og en trygg identitet i livet. Slik ble de beskyttet av hverandre og de beskyttet hverandre. Og ved at de bevartes i dette fellesskap som Herren også var en viktig del av, ble også de bevart fra mye vondt. Det var der de følte seg hjemme, og det var der de ville være og bo. På samme måte var det særlig viktig for alle patriarkene å tilhøre Guds utvalgte folk, å dele gudstroen, å tjene den sanne levende Gud og å tilhøre ham, og å ha det samme mål for sine troens øyne. Vi leser i Hebreerbrevet:

    • «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.  For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en by ferdig til dem», Heb 11:1-16.

La oss lære frimodighet av patriarkene
Patriarkene er regnet med blant trosheltene i Heb 11. Gjennom historien om deres liv og gjennom deres bekjennelse, tenker jeg at også de på en måte er våre åndelige veiledere. Derfor kan også ordene i Heb 13:7 knyttes til dem: «Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro».

Det vi først og fremst får lære av dem, er å ha  våre troens blikk rettet mot «byen med de faste grunnvollene», den som har Gud til byggmester og skaper». Det andre er at «tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser» (Heb 11:1). Videre får vi lære oss frimodighet til å bekjenne Herrens navn ved å være en motkultur, og uten å skamme oss over å tilhøre «annerledes-folket» som følger Herren på vei mot troens mål, sjelens frelse.

Patriarkene som gode bibelske forbilder også for oss

På denne måte var patriarkene – og særlig troens far Abraham – virkelig gode forbilder for deres etterkommere i GT, men også for oss kristne i NT som lever i dag. De vandret i tro, de var målbevisste, og de var visse på at det som Gud hadde lovet, det var han også mektig til å gi dem. Ikke på grunn av dem selv og hva de selv kunne utrette. Men på grunn av Guds egen utvelgelse, hans trofaste løfter som ikke kan svikte, hans høye  kall og Guds eget Hellige navn. Ham alene kan vi stole på, slik han selv sier i sitt ord:

«Og han som er Israels ære lyver ikke og angrer ikke. For han er ikke et menneske så han skulle angre«, 1Sam 15:29. «For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall«, Rom 11:29.

Som kristne bør også vi streve etter å være gode kristne rollemodeller for våre etterkommere og for hverandre

Slik patriarkene var gode og tydelige «kristne» forbilder og eksempler for sine etterkommere og for alle mennesker i deres omgivelse, bør også vi som kristne foreldre og besteforeldre streve etter å være som gode rollemodeller for våre barn, våre barnebarn og våre etterkommere, med sjelens frelse som det absolutt viktigste for vår tro (1 Pet 1:9). 

Patriarkene skjulte ikke sin gudstro og sitt gudsliv mens de levde her i verden. Men de aksepterte at de var satt av Gud som en motkultur i et «ikke-kristent» samfunn og som et «annerledes-folk» som hadde helt andre vurderinger og som gjorde helt andre valg enn det  majoriteten gjorde. Derimot var de «Guds eiendomsfolk» som vandret på Herrens vei, i hans etterfølgelse og under hans ledelse. Dette på tross av at de var bare som en liten minoritet i samfunnet.

Livet som størstedelen av folket på den tiden levde – de som ikke kjente eller fulgte Herren – var så totalt annerledes enn slik Guds folk levde, og disse to måtene å leve på, skapte sterke kontraster. Derfor bekjente patriarkene og Guds folk at «de var fremmede og utlendinger på jorden», og lengtet etter ett bedre land som Gud selv hadde lovet dem, hjemme hos Gud i himmelen (Heb 11:13). Det at de dyrket Gud var velkjent både for deres barn og deres etterkommere, men også for alle mennesker der hvor de bodde og levde. For de trodde på Herren, bygde altere for han, tilba ham og bekjente hans store og hellige navn.

En slik frimodighet bør også vi som i dag tilhører Guds folk og som tjener og følger ham, streve etter, slik at også vi skal få lede mennesker til en levende tro på Jesus Kristus, så også de kan bli frelst.

Ingen av oss kan leve et så nøytralt liv at vi ikke vil etterlate oss «spor» som klart forteller hvem vi er, hva vi tror, hvilke prioriteringer vi gjør i våre liv, hvordan vi lever og hva som er det viktigst for oss. Alt dette er «lesbart» for vår omgivelser, både for de som lever nå og for de som kommer etter oss. For som Kristi sendebud er vi satt til å veilede våre medmennesker i håp om at også de skal bli frelst. Ikke ut fra det som vi selv tenker og mener, men ut fra Guds Ord. Og Guds håp er at vi som hans utvalgte folk skal kunne leve verdig det høye kall vi er kalt med (Ef 41) og skal kunne vise vår tro på den treenige Gud av våre troens, Åndens og kjærlighetens gjerninger (Jak 2:18).

«Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro».

Gud gi at våre liv og vårt vitnesbyrd som kristne skulle kunne lede andre mennesker, slik at det kunne bli til nytte og velsignelse for dem og Guds Hellige navn til ære. Dette får vi alle be Gud om, hver og en av oss for vår egen del!

Henry Baardsen,
Alta