av Denne velsignelse var tredelt:
- Gud ville gjøre Abrahams folk til et stort folk
- Gud lovet å gi dem løftets land Kanaan til en evig eiendom
- I Abrahams sæd/ætt – som er Kristus – skulle alle folk på jorden bli velsignet
Bare den som Gud utvalgte, kunne motta og være bærer av Abrahamspakten. I tillegg til at Gud utvalgte Abraham, utvalgte han også hans sønn Isak. Og på samme måte som Gud helt konkret åpenbarte seg for Abraham og gav han løftet, så åpenbarte han seg også for Isak og fornyet samme løfte som han gav til Isaks far, Abraham.
Var Jakob utvalgt av Gud til å bli velsignet?
Både Esau og Jakob var Guds bønnesvar til Rebekka og Isak. Han ba til Herren for sin kone, for hun var barnløs. Og Herren bønnhørte ham. Hans kone Rebekka ble med barn. Men Rebekka hadde en meget urolig graviditetstid. Det viste seg at hun ventet tvillinger, og fostrene var urolige. Mest sannsynlig begynte tvillingene kampen seg imellom allerede i morslivet, det merket Rebekka. De støtte mot hverandre i hennes liv. Og hun tenkte: Hva skal det bety? Derfor gikk hun for å spørre Herren. Guds svar til henne var entydig. Av disse to var Jakob den som Gud hadde utvalgt til å motta og å føre videre Abrahams-velsignelsen. Det var av hans sæd/ætt som Gud lovet å velsigne med et stort folk, og også med å gi dem et eget spesielt land som de skulle få til evig eie, nemlig Israel. Dessuten var Guds løfte til Isak at Jesus Kristus skulle bli født av hans ætt, han som skulle bli til frelse og evig liv for alle som tror på han, og som tar imot ham som sin Frelser.
Førstefødselsretten
Normalt på den tiden var det slik at det var den eldste – eller den som ble født først – som arvet førstefødselsretten. Men slik var det nødvendigvis ikke alltid, selv om det var det mest vanlige. Førstefødselsretten innebar helt klare fordeler i forhold til sine søsken:
- Den førstefødte skulle arve en dobbel del i forhold til de andre. Dersom familien bare hadde to sønner, skulle den førstefødte arve 2/3, mens den andre bare skulle arve 1/3.
- Den som mottok førstefødselsretten ble gitt en maktposisjon i forhold til sin bror eller sine brødre. I forbindelse med at farsvelsignelsen ble gitt, ble dette bekreftet (Se for eksempel 1 Mos 27:29).
- Det var normalt den førstefødte som mottok farsvelsignelsen, men denne velsignelsen kunne i visse tilfeller gis til flere eller til alle av brødrene (1 Mos 49).
Guds svar til Rebekka: Jakob skal velsignes med Abrahams-velsignelsen, ikke Esau
Og Herren sa til henne: «I ditt liv er det to folk, og fra ditt morsliv skal to folkeslag skille seg at. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste», 1Mos 25:23.
Av Guds svar til Rebekka fikk hun et klart signal på hvordan maktforholdet mellom de to som skulle bli født skulle være. Esau skulle altså måtte tjene Jakob, selv om han var eldst. Og siden det var slik Herren hadde bestemt at det skulle være, var det også naturlig at det var Jakob som burde arve førstefødselsretten. Det er helt innlysende at hun fortalte Isak hva Herren hadde åpenbart for henne, og hvordan Herren ville at det skulle være, nemlig at Esau skulle tjene Jakob. Men når vi leser 1 Mos kapittel 27, er det ikke noe som tyder på at Isak la dette på minnet eller ønsket å handle i overensstemmelse med Herrens vilje. Tvert imot. Han hadde selv en helt annen plan som ikke var i samsvar med Herrens vilje, siden han bestemte seg for å gi førstefødselsretten til Esau. Det neste han planla å gjøre, var å gi sin velsignelse til Esau.
Som førstefødt skulle Esau normalt arvet førstefødselsretten, og hadde derfor i utgangspunktet retten til velsignelsen av sin far
Det var ikke mange minutters aldersforskjell på de to brødrene. Slik sett ville det kanskje ha vært naturlig at begge brødrene skulle ha like rettigheter. Men siden det tross alt var Esau som ble født først, valgte Isak muligens ham som sin favoritt. Det var derfor han som etter Isaks ønske skulle arve førstefødselsretten. For meg virker det vanskelig å skjønne Isaks prioritering. En forståelig sak var at han syntes om Esau siden han var en dyktig jeger, og kunne lage velsmakende matretter. Men Esau hadde allerede tatt seg to hedenske hustruer, noe som ble til stor hjertesorg for hans foreldre. På tross av det ville Isak velsigne Esau.
Om Esau hadde blitt velsignet, ville han ha fått en dobbel del av arven. Dessuten ville han ha fått en maktposisjon over sin yngre bror Jakob, og blitt et familieoverhode. Slik hadde det i allefall blitt dersom Isak hadde fått sin vilje i gjennom. Isak rådspurte ikke Herren, men tok selv avgjørelsen, helt i strid med det som Herren hadde åpenbart for Rebekka.
Esau var som nevnt en dyktig jeger som levde mye ute i naturen. Det var det som var selve livet for han. Ofte når han kom hjem etter jaktturen, var han både trøtt og sliten, og veldig sulten. Hans bror Jakob hadde en gang laget i stand en matrett som Esau likte veldig godt, og nå ba han om å få mat, og det så snart som mulig. Han klart ikke å vente.
Jakobs plan for å få førstefødselsretten fra Esau
Rebekka hadde sikkert mange ganger helt fra Jakob var liten fortalt Jakob hva Herren hadde åpenbart for henne, nemlig at det var han som Gud hadde utvalgt. Dessuten hadde garantert både hun og Jakobs far Isak fortalt til sin sønn Jakob om den fantastiske Abrahamsvelsignelsen som Gud hadde gitt han, men også hva den inneholdt. Denne velsignelse skulle gå i arv fra far til sønn, og nå var det Jakobs tur å bli velsignet, slik Herrens svar til Rebekka ble tolket. Slik tenkte nok Rebekka, og det håpet sikkert også Jakob veldig sterkt på. Når man leser hele Jakobs livshistorie i sammenheng, kan man lett legge merke til at Guds velsignelse var noe som betydde veldig mye for Jakob, så denne velsignelsen ville ikke han miste.
For patriarkene var Guds velsignelse A og O. Uten at Gud gav sin velsignelse, ville ikke marken kunne gi sin fulle grøde. Og da ville de heller ikke ha nok å leve av. Og uten at Gud velsignet og bevarte dem, ville deres fiender bli for sterke, og de ville ikke ha noen framtid. Men også den åndelige velsignelsen betydde mye for dem. De skulle få sitt eget fedreland til evig eiendom, og under Guds velsignelse kunne de trygt gå framtiden i møte, siden Herren hadde lovet å vandre sammen med dem og aldri svikte dem.
Dette ønsket også Jakob skulle bli virkelighet for ham, og det håpet han også på så sterkt at det virkelig opptok både hans tid og hans liv. Og senere skal vi høre at Jakob ble velsignet hele fire ganger.
For å kunne bli velsignet av sin far, måtte Jakob først skaffe seg førstefødselsretten, men den hadde jo Esau allerede fått. Hvordan kunne dette løses?
Esau selger sin førstefødselsrett til Jakob, og frasier seg dermed velsignelsen
«Da guttene vokste opp, ble Esau en dyktig jeger, en mann som levde ute i marken. Men Jakob var en stillferdig mann som holdt seg ved teltene. Isak holdt mest av Esau, for han likte vilt. Men Rebekka holdt mest av Jakob. En dag da Jakob holdt på å koke en matrett, kom Esau hjem fra marken, rent utkjørt. Og Esau sa til Jakob: Vær så snill, la meg få sette til livs noe av det røde – dette røde du har der. For jeg er rent utkjørt. Derfor kalte de ham Edom«, 1Mos 25:27-30.
Da tenkte Jakob: Nå har jeg mitt livs sjanse som jeg ikke vil la gå fra meg. Nå kan kanskje førstefødselsretten bli min, om jeg lykkes. Og det er særlig viktig for meg. For det er jo også en forutsetning for å kunne bli velsignet av min far Isak. Og dette er jo samtidig også Guds vilje og plan, for ifølge min mor Rebekka har jo Gud sagt: «Den eldste skal tjene den yngste» (1Mos 25:23). Slik tenkte kanskje Jakob.
Da sa Jakob: «Selg meg da i dag førstefødselsretten din. Og Esau svarte: Se, jeg holder på å dø. Hva verd har vel da førstefødselsretten for meg? Jakob sa: Gi meg din ed først! Og han gjorde sin ed på det. Han solgte førstefødselsretten sin til Jakob.
Jakob ga så Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk. Så reiste han seg og gikk sin vei. Slik foraktet Esau førstefødselsretten«, 1Mos 25:31-34.
Denne hendelse kommenter Hebreerbrevets forfatter slik: «Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat«, Heb 12:16.
Som førstefødt hadde jo Esau allerede fått førstefødselsretten. Dersom han hadde tatt vare på den, ville han også senere ha blitt velsignet. Men dessverre – for hans egen del – han verdsatte ikke det som han hadde fått. For han var det – ifølge Hebreerbrevet – ikke mer verd enn ett eneste måltid mat. Dessuten foraktet han begge deler, både førstefødselsretten, og Guds velsignelse med alle de privilegier dette kunne ha gitt ham i hans liv. Slik vi forstår det av hva den Hellige Ånd nedskriver i Hebreerbrevet, var dette Esau sitt personlige valg, for det var han selv som frivillig gav fra seg førstefødselsretten, og dermed også velsignelsen. For vi leser videre:
«Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«, Heb 12:17.
Hva betyr fortellingen om Esau for oss? Og hva kan fortellingen lære oss?
Når vi leser 12. kapittel i Hebreerbrevet, kan vi i alle fall lære to ting av Esau sin triste historie. I 12. vers tales det om Guds nåde. Den bys oss alle i Jesus Kristus. Men for å få del i nåden, må vi takke ja til tilbudet Gud invitere oss til å ta imot ved evangeliet. Frelsen er gjort ferdig for alle mennesker, uten unntak. Jesus står med åpne armer for å invitere alle inn i hans fellesskap, til å få del i den frelse som han har vunnet for oss alle. Han sier: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!«, Matt 11:28.
Men tross det velger de aller fleste mennesker også i vår tid å takke nei til nådestilbudet. De velger heller andre prioriteringer i sitt liv, slik Esau gjorde. De velger heller å leve sine liv i sus og dus, og bryr seg ikke noe om Guds invitasjon til livet og til velsignelsen, selv om Jesus kaller på dem gjennom sitt Ord og sin Ånd: «Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!», Matt 4:17.
Men så kan det skje, slik som det var for Esau: Det ble for sent, evig for sent. Han takket nei til Guds tilbud helt til Gud vendte ham ryggen, slik vi leser: «Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse«, Heb 12:17.
Esau forspilte eller kom bort fra Guds nåde (Hebr 12:15). Også han var utvalgt i Kristus, men Esau overstyrte Gud, han valgte Guds tilbud bort. Det samme kan også vi gjøre.
Men det er dessuten en annen ting vi kan lære av denne fortellingen: I stedet for at Esau valgte Gud og den gode del, viste han ulydighet mot Guds Ord og veiledning. Han brøt både mot sine foreldres ønske og mot Guds vilje. Hans hjerte var fullt av hat, og han hadde mordtanker mot sin egen bror Jakob. Han tok seg hedenske hustruer som ledet han i feil retning i forhold til Guds vilje. Vil leser om han at han levde som en horkarl og i utukt (Hebr 12:16), og levde et vanhellig og verdslig liv.
Hadde Esau skjønt at et slikt liv var synd og opprør mot Gud, og søkt Guds nåde så lenge Gud var nådig mot ham, hadde han garantert fått nåde til å omvendelse. Men han våknet først etter at nådetiden var slutt, men da var det for sent. For selv om han inderlig søkte Guds nåde og omvendelse til og med med tårer, ble ikke nådens dør åpnet for ham (Hebr 12:17).
Gud gi at Esau sine sjebnesvangrende valg og konsekvensen av det skulle lære oss alle å gjøre de rette valg i livet, slik at vi en gang når vår tid her på jorden er slutt, skal få høre de velsignede ord:
«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt«, Matt 25:34.
Henry Baardsen,
Alta
