av De førstefødtes organisering, med bassis i deres tolking av Raattamaas syn på Modermenigheten og på den førstefødtes forsamling i Svensk Lappmark
Slik det går fram av boka «Læstadianismen i Norge», valgte de førstefødte modell for hvordan deres gren av vekkelsen skulle organiseres etter hvordan de har tolket hvordan Raattamaa mente menighetene i Amerika burde organiseres, særlig etter at det oppstod store uenigheter og stridigheter der. Slik det framkommer i boka s. 184 og framover, ønsket Raattamaa at Amerikas hjemmemenigheter skulle innordne seg etter hjemmeledelsen, det vil si Lappmarkens ledende predikanter, og at det først og fremst var opp til lappmarkspredikantene å definere læstadiansk læreforståelse og praksis, også i Amerika. Ovenfor de stridende parter formante Raattamaa: «Dere er i den førstefødtes forsamling!». Og som lappmarkforsamlingens leder formante han dem til å forlike seg, for at det ikke skulle oppstå splittelser og partier blant de troende (s. 189). Eneste alternativ for dem om de ønsket å sikre vekkelsens enhet, var å grunnfeste den i tanken om den førstefødtes forsamling i Svensk Lappmark (s. 199).
Slik boka konkluderer, hadde splittelsen rundt 1900-tallet mellom gammellæstadianerne og de førstefødte i Sverige, Finland og Norge sin bakgrunn i ulik forståelse av vekkelsens vesen, dens ytringsformer og organisasjonsform (s. 198). Skillelinjen gikk mellom Tornedalens østlige del og Finland på den ene side, og på den andre side Tornedalens vestlige del. Etter Raattamaas død påstod vestlæstadianerne at han hadde utvalgt Jonas Purnu fra Gällivare som sin etterfølger og som hele den læstadianske vekkelsens hovedleder. Derfor ble Gällivare utpekt som hovedsete, og de eldste predikantene der som hovedledere for Lappmarkens kristendom. Dette var vestlæstadianernes påstand, noe som de andre gamle predikantene Læstadius og Raattamaa hadde innsatt, slike som Erkki Antti, Laitinen , Johan Rautio, August Lundberg m.fl. var sterkt uenige i. I alle fall kjente de ikke til at Raattamaa hadde foretatt et slikt valg, selv om også de var Raattamaas nære medarbeidere og stod ham meget nær.
Begrepet «de førstefødtes menighet», og ulike tolkninger av det
En annen sak er hva Raattamaa egentlig la i begrepet «De førstefødtes menighet». Utgangspunktet for begrepet finnes i Heb 12:23 der det refereres til «de førstefødtes menighet som er oppskrevet i himlene». Bibelen er tydelig på at den førstefødte kun refererer til Jesus Kristus, slik det framkommer i Luk 2:6; Rom 8:29; Kol 1:15, 18; Heb 1:6; Heb 12:23 og Åp 1:5. Se også:
- Det finnes kun et evangelium og bare en eneste førstefødtes menighet her på jorden, av Johan Raaattamaas skysskar gjennom flere tiår og den læstadianske predikant Johan Rautio
- Hvem er de førstefødte nå (i 1901, av Carl Edquist
- Johan Raattamaas uttalelse om «de førstefødtes menighet» og hvem som egentlig er «de førstefødte
- Hvordan oppstod uttrykket «de førstefødtes menighet?», av læstadianismeforsker og kirkehistoriker Seppo Lohi
Et annet interessant aspekter, er å legge merke til i hvilke sammenheng , om hvilke kristne og hvilke menigheter Raattamaa selv definerte som «de førstefødte» og som hørte til «de førstefødtes menighet». Det kan vi lese en god del om bl.a. i boka «Raattamaas brev og skrivelser». Der kobler han ikke uttrykket bare til vestlæstadianerne, til Gällivare eller til de eldste i Lappmarken. Men der skriver han til vekkelsens kristne i Muonio og i andre menigheter i Tornedalen hvor det til da ikke hadde fantes de som definerte seg selv som «de førstefødte», og hvor det heller i senere tid har forekommet slike kristne som selv har omtalt seg som «de førstefødte» eller som har tilhørt vestlæstadianismen.
Modermenigheten i svensk lappmark og «De førstefødtes menighet» i Norge
Etter at noen av de eldste fra «modermenigheten» i Sverige hadde besøkt Ofoten etter en større vekkelse der, ble båndene mellom lappmarksledelsen og Ofotens ledelse forsterket, og den svenske overledelsen fikk dermed sterk innflytelse på norske forhold, leser vi. Samtidig valgte de ledende predikantene i Ofoten og Lofoten å bare forholde seg til «Modermenigheten» og til den svenske overledelsen, særlig når det gjaldt viktige forhold som de søkt svar på eller ønsket en uttalelse om. Dette gjorde at lederne i Lappmarken fikk stor tillit til de ledende predikantene i Ofoten-regionen. Valget av organisasjonsform som læstadianerne i vestre del av Tornerdalen gikk inn for – etter modellen Raattamaa anbefalte for de stridende kristne i Amerika – ble derfor den samme organisasjonsformen som ble det naturlig valg for Ofoten- og Lofoten-regionen i Norge. Og dette fikk selvsagt varm aksept på svensk side. Slik ble båndene mellom de eldste og ledende predikantene i Lappmarken og Ofoten og Lofoten ytterlig styrket.
Siden båndene mellom svensk Lappmark og Norge først oppstod med de ledende predikantene fra Ofoten og Lofoten, var det naturlig at nettopp de ble utpekt som ledere og kontaktpersoner for alle de læstadianske menighetene i Norge som fantes da og som senere kom til, med utgangspunkt i vekkelsen i Ofoten og Lofoten, og som senere spredde seg gjennom de læstadianske predikantene og deres forkynnelse. Vestlæstadianske menigheter ble senere etablert i Oslo, i Bergen, i Porsgrunn, i Kristiansand og i Danmark, for å nevne noen. Også disse menighetene hadde de ledende predikantene i Ofoten og Lofoten et overordnet ansvar for, pluss alle de førstefødtes menigheter i hele Nord-Norge.
Et eksklusivt menighetssyn, men ikke bare blant en av de læstadianske retningene
Ifølge boka «Læstadianismen i Norge» har de førstefødte en hierarkisk ledelsesform. Slik Boreman skriver, ble Læstadius av de vestlæstadianske troende betraktet som «den førstefødte». Deretter gikk førstefødselsretten over til Raattamaa, inntil han i 1897 overførte det åndelige lederskapet til Jonas Purnu ved håndspåleggelse. Slik neste generasjon vestlæstadianske predikanter oppfattet det, skjedde det da en «apostolisk myndighetsoverføring» til deres predikant og leder Jonas Purnu. Han igjen overførte denne apostoliske velsignelsen til en av neste generasjons ledere, selv om det ikke virker som historikerne er helt enige om hvem det var.
Dette påminner mye om læra om den apostoliske suksesjon som bl.a. den katolske kirke har. Jesus var først den som utvalgte apostlene, og av dem var det kun Peter han ga nøkkelmakten, lærer de. Senere ga apostelen Peter denne makten til den første katolske pave som senere overførte den apostoliske suksesjon til neste pave, og som en uavbrutt rekke skjedde dette helt inntil våre dager, til han som nå er katolsk pave.
Og på grunn av en slik snever tolkning – at Gud har begrenset nådens kilde til kun å bli formidlet gjennom visse spesielt utvalgte personer eller kun gjennom en utvalgt menighet eller kun en gren av en vekkelse, for eksempel den læstadianske – så krangler man i dag om hvem som egentlig har «den apostoliske suksesjon» og dermed den guddommelige autoritet til å formidle bibelsk frelse og gyldig syndenes forlatelse. Ikke nå innen den katolske kirke, men i andre kirkesamfunn. Og dessverre, et slikt syn har også til en viss grad forekommet blant oss læstadianerne, et fenomen som også har dukket opp i våre dager og i en viss grad i våre sammenhenger. Selv har jeg personlig møtt på slik åndelig stolthet og en meget eksklusiv kristendomsform fra gammellæstadianernes (SRK) hold, hvor det var helt entydig at det kun er gjennom deres forkynnelse og når de formidler syndenes forlatelse som man kan bli et ektefødt Guds barn og kan motta den Hellige Ånd. Ingen kan bli frelst om det ikke skjer gjennom dem, var de helt tydelige på. Og argumentasjonen var at det kun var gjennom deres predikanter den Hellige Ånd var virksom, siden det kun eksisterer ett Guds rike her på jord. Også i denne uke har en fortalt meg om en meget vond opplevelse når hele deres familie ble ekskludert fra «Guds rike» og fra «de levendes forsamling», hovedsakelig siden deres pappa ønsket å holde fast ved lærdommene i Luthers lille katekisme.
Også innen læstadianismen i Nord-Norge har slike ubibelske lærdommer forekommet. Personlig har jeg fått høre det gjennom særlig en ledende person etter splittelsen i Alta som skjedde på begynnelsen av 1950-tallet: «Den Hellige Ånd er ikke virksom i deres bedehus!» Og tilsvarende hører vi også nå, 70 år etter den splittelsen. Noen predikanter forkynner Guds ord i Åndens kraft, de andre ikke, blir det påstått. Og derfor vurderer de nøye i hvilke menighet og gjennom hvilke predikanter den Hellige Ånd virker mest, slik at man får høre det levende Guds ord og får mat for sin sjel?
Hvem har fullmakt til å forkynne syndenes forlatelse – og med hvilke kombinasjon av ord – slik at synderen virkelig får sin synd tilgitt og utslettet både innfor Gud og mennesker, og blir er sant og et rett Guds barn? Skjer dette kun blant de førstefødte, og ikke i Lyngen- eller i Alta-retningen? Eller må man kanskje bli velsignet av SRK eller av De nyvakte? Faktisk er det ikke så sjelden man kan møte på slike problemstillinger, og man gir uttrykk for at «da må du komme til oss» for å få del i en evig gyldig velsignelse. Så trange hjerter kan vi faktisk iblant møte på. Det er i alle fall min erfaring, og noe også jeg personlig har fått erfare!
En hierarkisk ledelse Organisasjonsmodell for den førstefødtemenighet i Norge
Boka «Læstadianismen i Norge» omtaler dette som en hierarkisk ledelse, samtidig som de sier at det er en «apostolisk styringsform» (s. 305-306), og slik det også ble og fortsatt blir oppfattet blant de førstefødte. Men å klare å se at de i aposteltiden hadde en tilsvarende hierarkisk ledelsesform som de førstefødte har – annet enn at Jesus Kristus er menighetens Herre, og at Guds Ord har den øverste og høyeste autoritet både i liv og lære – , er i alle fall svært vanskelig for meg å klare å se. Det samme gjelder også læra om en jordisk modermenighet som gjennom sine eldste predikanter skal være de som i siste hånd skal avgjøre spørsmål angående lære og liv på lokalmenighetenes vegne. Ikke bare i sitt eget land, i dette tilfelle Sverige, men til alle land hvor vekkelsen sprer seg.
Boka beskriver dette slik: «Øverst var den overnasjonale modermenigheten i Lappmarken, dernest den nasjonale ledelsen, som i Norge ble fellesskapet i Ofoten/Lofoten, og nederst de lokale forsamlingene… særlig etter andre verdenskrig ble en slik struktur befestet. Det betød at det ble etablert en norm som tilsa at lokale forsamlinger skulle ta kontakt med kontaktmenn i Ofoten/Lofoten dersom de hadde spørsmål, og ikke ta direkte kontakt med Lappmarken. Hvorvidt et spørsmål skulle til Lappmarken for drøfting, måtte avgjøres av Ofoten og Lofotens predikanter. I praksis betød det at predikantene i Ofoten og Lofoten fikk en sentral organisatorisk funksjon og posisjon til å avgjøre spørsmål i Norge og vurdere hva som skulle drøftes med Lappmarken. Det førte til at Ofoten og Lofotens predikanter fikk tillagt makt, selv om de internt fastholdt en forståelse av seg selv som forsamlingens tjenere og som likemenn blant andre».
Samtale med noen av dagens førstefødte om hvordan de har opplevd å være en del av en en «toppstyrt» menighet
Jeg har i løpet av årene, men også de par siste årene, drøftet litt med noen som er oppvokst i de førstefødtes menighet eller er en del av den, om hvordan de opplever deres egne predikanter, ledelsen i Ofoten/Lofoten og toppledelsen i svensk Lappmark. Noen opplever måten deres menigheter ledes på, er meget vellykket og som en gudgitt forordning som de er svært takknemlige for. De kan fortelle om omsorgen og fellesskapet som svært positivt, og predikantene og ledelsen i Ofoten/Lofoten og i Gällivare som noe udelt positivt. Samtidig har de uttrykt viktigheten av å vise lojalitet til anbefalinger de får, og til vedtak som gjøres høyere opp i systemet. Og jeg tror faktisk på deres opplevelser og erfaringer, at de har vært ærlige i det de har fortalt.
Andre jeg har drøftet samme sak med, har helt motsatte opplevelser. De kan fortelle at særlig etter koronatiden, og etter at de har lyttet til, vært i kontakt med eller lest forkynnelse av andre Læstadianske menigheters predikanter eller andre konservative og bibeltro kristne, og de har våget å stille noen kritiske spørsmål som de har ønsket svar på, møter de straks både på skepsis, eller en opplevelse av å bli oppfattet som noen som er misfornøyde eller opponerer mot systemet, mot ledelsen i Ofoten/Lofoten og mot hovedledelsen i svensk Lappland. Og noen opplever seg på en måte utstøtt og får også høre det, siden de våger å trekke i tvil de gamles lærdommer. Slikt gjør man bare ikke! Og for en del jeg har samtalt med, føler de seg ikke så velkommen til de førstefødtes menighet. Av den grunn blir det til at de går sjeldnere på møtene, eller at de velger andre alternativer.
Dette er også noe som kommer fram i boka. Ja, man får stille spørsmål og be om forklaring på det man lurer på. Men når saken er drøftet og svaret en gang er gitt, er det viktig å la seg veilede av de eldste (s. 303; 305), og å ha fokus på enhet og samhold. Dette er noe som er svært viktig å legge vinn på, får de høre. For dette er noe de førstefødte har lært av Raattamaa i forhold til stridigheter, både til konfliktene han ble stilt ovenfor på 1870-tallet i Vadsø og kanskje særlig i Amerika. Ja, hva er vel vakrere enn at stridende parter forsoner seg, at Guds barn er ett, og at de tåler og tilgir hverandre av hjertet, slik Gud har tilgitt oss i Kristus.
Det at de førstefødte i Norge stod sammen med moderforsamlingen i Sverige, og at de kalte menigheten deres med samme navn som modermenigheten, mente de signaliserte enhet, felles lære og felles tradisjon (s. 312). Dessuten signaliserte strukturen for arbeidet i kristendommen de stod sammen om, et tett og fast nettverk for forkynnelsen, noe som knyttet forsamlingene sammen på tvers av landegrensene. Dette var med på å skape enhet både innad i Norge og med modermenigheten i Gällivare i Sverige. Også på s. 205 kan vi lese: » enheten med predikantene i Lappmarken er viktigere enn alt annet».
Noen tanker om de førstefødtes organiseringsform
…
