av Allerede fra 1850-tallet har det vært læstadianske kristner i Alta. Men først fra ca. 1865 da predikant Petter Posti flyttet til Alta, ble det holdt regelmessige forsamlinger, hovedsakelig i private hjem. På den tiden var Petter Posti (1836-1918) den selvskrevne lederen i menigheten helt fram til sin død i 1918. På den tiden hadde ikke menigheten eget styre eller egen forstander. Slik det framgår av Martti E. Miettinens intervjuesamling fra 1931-1932, holdt de fleste i menigheten Posti for å være en god leder, og menigheten ble bevart samlet, uten så store spenninger at det førte til interne splittelser. Og slik ble menigheten på Elvebakken bevart som en enhet, helt fram til etter andre verdenskrig.
Etterkrigstiden med intern maktkamp og splittelse av menigheten
I etterkrigstiden opplevde menigheten på Elvebakken en vond intern maktkamp som etter hvert førte til at menigheten ble splittet i to totalt adskilte menigheter, en på vestsiden og en på østsiden av Altaelva. På den tiden var det Jens Simen Simonsen (1875-1959) som var menighetsforstander på Elvebakken, et tillitsverv han hadde hatt helt fra 1935. Fra 1928 til 1957 var han dessuten medlem av Utsendingskomiteen, en komite valgt og underlagt samtlige menigheter innen Alta-retningen, kalt Utsendingskomiteen. Men i perioden 1950-1957 var komiteen helt satt ut av funksjon på grunn av maktkampen og den pågående splittelsen, samtidig som andre innen Alta-retningen overtok alle deres oppgaver. Først i 1957 ble det foretatt nyvalg til Utsendingskomiteen, men ingen av de som tidligere hadde vært medlemmer, ble å fortsette som medlemmer i komiteen.
Rolf Paulsen (1916-1990), opprinnelig fra Brennelv i Porsanger men født på Nordkapp, flyttet til Alta etter krigsårene, i 1946, og ble snart en av predikantene i Elvebakken læstadianske menighet. Han hadde allerede da virket som predikant i lang tid, faktisk helt fra 1934 da han var 18 år gammel. For øvrig ble han svigersønn til predikant Herman Hansen (1893-1942) fra Alta, som også var fast medlem og formann i Utsdendingskomiteen helt fra 1928 fram til sin død i 1942. Rolf Paulsen ble medlem av Utsendingskomiteen allerede under krigen eller like etter krigen. Fra 1950-1957 var han den formelle formannen i Utsendingskomiteen med bl.a. menighetsformann Jens Simen Simonsen som medlem helt fra 1935. Men under og etter storforsamlingen i Skallelv i 1950 fungerte ikke komiteen som de hadde fått i oppgave av menighetene i Alta-retningen. Og fra 1954 opphørte komiteen med all sin virksomhet, selv om de på papiret stod oppført som medlemmer fram til 1957. Grunnen til dette var den pågående intense maktkampen i menigheten, og særlig siden forstander Jens Simen Simonsen, predikant Rolf Paulsen og en uformell ledergruppe rundt forstander Simonsen på tre andre personer sammen med sine støttespillere brøt ut av ELM, begynte å holde egne møter sommeren 1954, bygde sitt eget bedehus og etablerte sin egen menighet i 1956.
- Regler for Utsendingsvirksomheten (1959)
- Litt om Utsendingskomiteen og dens oppgaver, og om Kåre Suhr som formann
I tiden 1946-1954 holdt menigheten på Elvebakken samlet under samme tak, på tross av store interne spenninger innen menighetens ledelse og ellers i menigheten. I den perioden holdt menigheten forsamlinger i ulike provisoriske bedehus, men også delvis i private hjem. Formelt var det Jens Simen Simonsen som var menighetens forstander helt fram til splittelsen sommeren 1954, samtidig som Rolf Paulsen var en av menighetens fire predikanter. I 1954 overtok Jens Oluf Kristensen (1887-1965) som forstander etter Jens Simen Simonsen, og var det helt til han døde i 1965.
ELM var en helt uorganisert menighet fram til 1957, med mye misnøye med forholdene
Som kjent hadde menigheten på Elvebakken opplevd sterke interne spenninger og mye uro helt fra 1945 i etterkrigstiden, noe som i 1954 førte til full splittelse. Forstanderen på Elvebakken gjennom 19 år, Jens Simen Simonsen, tok med seg sin «yndlingspredikant» Rolf Paulsen som han ved flere anledninger kalte «en predikant etter mitt hjerte» – i motsetning til de tre andre predikantene på Elvebakken – og noen unge menn fra hans interne lukkede krets, og etablerte sin egen menighet. På den tiden var alt i menigheten helt uorganisert. Det ble ikke avholdt årsmøter, det fantes ingen styringsorganer, de hadde ingen styringsvedtekter, det ble ikke foretatt noen formelle valg, det ble ikke skrevet noen protokoll og de førte ikke noe revidert regnskap. Slik uorden var det helt fram til splittelsen i 1954. Som et av øyenvitnene fra den tiden beskriver situasjonen, foregikk det en maktkamp og et spill bak kulissene som var på et meget lavt nivå, både menneskelig og teologisk. Og av den grunn var størstedelen av menigheten uvitende om svært mye det som skjedde, noe som førte til en stadig voksende misnøye med menighetens ledelse blant folk i menigheten.
Menighetens årsmøte kom med sterk kritikk av menighetens styre i 1957
I 1954 ble det en liten positiv endring når det gjaldt organiseringen av Elvebakken læstadianske menighet i forhold til hvordan de hadde hatt det fram til da, særlig etter at ELM’s nye bedehus ble innviet på vestsiden av Altaelva samme år. Da ble et menighetsstyre valgt for tre år, som bestod av den nye menighetsforstanderen Jens Oluf Kristensen (1887-1965), Johan Rasmussen (1884-1974) og Marius Wirkola (1910-1989, senere menighetsforstander på Elvebakken). Men det virker ikke som de heller hadde lært seg så mye av det vonde og kaotiske som skjedde i tiden 1945-1954 da menigheten ble ført bak lyset av menighetsforstanderen og hans uformelle støttespillere. For heller ikke i tiden 1954-1957 var det tilfredsstillende åpenhet eller godt nok samarbeid mellom menighetens styre og menigheten som hadde valgt styret til menighetens tjenere.
På det første årsmøtet som ble avholdt i 1957 etter at de i 1954 ble valgt, kunne styret opplyse at ingen protokoll hadde blitt ført i løpet av de tre årene, så derfor kunne de ikke gi noen skriftlig beretning om menighetens virksomhet, utenom det de mintes fra de tre årene, noe som de fortalte om muntlig fra det de klarte å huske. Det nevnes ikke hvor mange styremøter det første menighetsstyret hadde hatt i løpet av de tre årene fra 1954 til 1957, men noen protokoll fra styremøtene ble i alle fall ikke ført. Ingen av de tre som satt i menighetens styre i perioden 1954-1957 var predikanter. Dette viser at tillit og makt kan misbrukes av hvem som helst, også av menighetens styre og av menighetsforstandere. Ingen av disse tre var predikanter, og heller ingen av menighetens tre predikanter var på noen måte involvert i menighetens ledelse de tre årene.
Dette presiseres også i møteprotokollen, hvor vi kan lese: «Styrets makt må begrenses slik at det fungerer som menighetens tjenerskap og åpent arbeider sammen med menigheten i små gjøremål. Og Gud må få alltid være menighetens overhode«.
Videre kan vi lese i samme møteprotokoll fra 1957 hva Karl Waldemar Johansen uttalte i forbindelse med at han leste opp forslaget til vedtektene for menigheten: «Søvnaktighet synes å plage Gudsbarn og han ønsker at menigheten burde ha regler i sine styrerformer. Gud er en ordens Gud, og han vil ha orden i sin menighet«.
Slik det går fram av protokollen, var det flere årsaker til at det ble laget egne vedtekter for menigheten. For det første ønsket de å forhindre at makt skulle bli misbrukt, slik de allerede bittert hadde opplevd av deres forrige menighetsforstander og hans innerste krets. Dernest ville de framheve at det kun var Gud som skulle få være menighetens Herre og overhode. Videre ønsket de å få fram «maktforholdet» mellom menigheten og styret. Årsmøtet hadde valgt styret som menighetens tjenerskap og ikke som dens overhode eller ledere. Derfor var styret og dens gjøremål underlagt menigheten, og ut fra styrets protokoll skulle de gi et sammendrag av hvilke oppgaver de hadde utført i året som hadde gått fra siste årsmøte. En annen fordel møteprotokollen fra 1957 peker på, var at «vedtektene var nødvendig for styrets arbeid», og at de ved å følge vedtektene, «kunne unngå kritikk i arbeidet sitt». Samtidig skulle vedtektene «sikre orden i menigheten, siden Gud er en ordens Gud».
- Fare for at maktpersoner søker posisjoner for å kunne utøve usunn makt
- Maktmennesket i menigheten – noen utdrag av boka
Det at det helt fra 1945 til 1957 hovedsakelig var menighetsforstandere og styret som bestemte, var det flere i menigheten som var svært lite fornøyd med. Og av den grunn kom de med direkte kritikk av menighetens styre og hvordan det hadde fungert. Derfor fremmet de krav om at protokoll for framtiden måtte føres fra møtene i menighetens styre, og også at protokollen skulle være tilgjengelig og kunne leses og refereres til både på menighetens årsmøter og for menighetens medlemmer for øvrig. Dessuten fikk menighetens styre kritikk for at de i løpet av de tre årene ikke engang hadde valgt hvem i styret som skulle være styrets formann. Slik det framkommer av menighetens protokoll, var også dette med på å vanskeliggjøre styrets arbeid.
Begrensning av menighetsstyrets makt i 1957
I menighetens protokoll fra 1957 presiseres det tydelig at styrets makt må begrenses slik at det fungerer som menighetens tjenerskap, og at de må forpliktes til å samarbeide åpent med menigheten, også i små gjøremål. Også her kommer menigheten med klar kritikk av menighetens styre. Slik det ennå tydeligere kommer fram av en intern øyenvitneskildring av Arne Rasmussen (1925-1998), var det ikke bare spenninger og maktkamp i menigheten på Elvebakken før splittelsen i 1954, men også i rimelig grad etter den tid.
Særlig i tiden fram til 1954 hadde menigheten blitt holdt utenfor når det gjaldt hvordan menigheten ble ledet, men også i for stor grad i tiden 1954-1957. I alle disse årene fra 1945-1957 var det kun menighetsforstandere og noen få andre som var involvert. For å hindre at dette skulle skje i framtiden, framsatte menigheten krav om årlige årsmøter hvor alle i menigheten fikk delta. Slik det kommer fram av kvinnenes underskrifter i årsmøteprotokollene, deltok også de aktivt på årsmøtene. På årsmøtet skulle styret orientere menigheten om arbeidet menigheten hadde delegert til styret og hva de hadde gjort, og de definerte styret for å være menighetens tjenerskap, i motsetning til at det var menighetsstyret som skulle styre og lede menigheten fram til neste valgperiode. Og styret ble pålagt åpent å samarbeide med menigheten, noe de ikke hadde gjort på en tilfredsstillende måte fram til 1957. Når det gjaldt organiseringen av menigheten, presiserte de i tre særlig gode og sunne ledelsesprinsipper for hva som skulle gjelde for Elvebakken læstadianske menighet, prinsipper som for øvrig burde være en selvklarhet og gjelde for alle kristne menigheter:
- 1) Gud og Skriften alene alene må få være menighetens overhøyhet,
- 2) Menigheten og årsmøtet er «generalforsamlingen» som velger menighetens styre til sitt tjenerskap, og
- 3) Styret er underlagt menigheten (og ikke motsatt).
På den tiden hadde de bittert fått erfare hvor skadelig og ødeleggende det kan bli for menigheten når makt og posisjoner blir misbrukt, uansett hvem det var som misbrukte makta, noe de ønsket å gjøre alt de kunne for å forhindre. Av den grunn gikk de i 1957 i gang med å utarbeide vedtekter for menigheten, og de ble enstemmig vedtatt samme år. Deretter laget de vedtekter for Utsendingskomiteen som ble vedtatt to år senere, i 1959.
Ønske om vedtekter som kunne føre til orden og ro i menigheten i 1957
Menighetens håp for det nye bedehuset som ble tatt i bruk sommeren 1954 var at Elvebakken læstadianske menighet skulle bli en organisert menighet med orden, åpenhet og forutsigbarhet, hvor menigheten aktivt skulle få delta i prosessene, og ikke bare la seg styres av menighetsforstanderen, av visse predikanter og av menighetens styre. Dette kommer fram av styrets innstilling som hadde revidert vedtektene og som anbefalte dem for årsmøtet, av menighetens egen skriftlige protokoll fra årsmøtet som enstemmig godkjente vedtektene, av de som på slutten av 1950-tallet tolket vedtektene for menigheten og styret, av vedtektene for Utsendingskomiteen og menighetens tolkning av dem, og dessuten av hva menighetsmedlem Arne Rasmussen grundig og detaljert skriver i sine memoarer særlig fra etterkrigstiden og fra 1957-1959 da vedtektene ble utarbeidet og vedtatt, men også av det han skriver om tiden fram til 1990.
- Vedtektene for Utsendingskomiteen fra 1959
- Vedtektene for Elvebakken læstadianske menighet (1957)
Vedtekter for Elvebakken læstadianske menighet f.o.m.1957
Slik det er presentert ovenfor i pkt. 2, er det i menighetens vedtekter, punkt 6 formulert tydelig at «Styret betraktes som menighetens tjenerskap, med myndighet innenfor beslutninger av årsmøtet og de til enhver tid gjeldende vedtekter». Vedtektene skulle slik sett forsikre at forsamlingen skulle bli hørt i organisatoriske anliggender, kan vi dessuten lese i boka «Læstadianismen i Norge». Videre kan vi lese i samme bok om vedtektene for Utsendingskomiteen:
«Vedtektene var et ledd i å skape klare retningslinjer for en virksomhet som allerede hadde eksistert lenge. Med vedtektene ble det gjort tydelig at utsendingskomiteen (slik det også var tilfelle med menighetens styre som måtte forholde seg til menighetens vedtekter og lytte til årsmøtet) måtte forholde seg til disse og lytte til samtalemøtet ved storforsamlingene. Utsendingskomiteen kunne heller ikke selv gjøre endringer i vedtektene. Utarbeidelsen av vedtektene var dermed et forsøk på å sikre de lokale menighetene innflytelse, og sikre at komiteen kunne legge fram et regnskap for virksomheten. Målsetningen var dermed å redusere den makten som mulig lå hos utsendingskomiteens medlemmer… De bakenforliggende årsakene for utarbeidelsen av vedtektene var indre strid og uro i utsendingskomiteen årene etter krigen. Blant annet konflikten knyttet til bedehusene på Elvebakken».
Alt var absolutt ikke bra i gammel tid, og heller ikke er alt så bra i vår tid, 70 år senere
Vår foreldregenerasjon her på Elvebakken hadde på mange måter en krevende tid de levde i. Først oppleve de mange år med krig og alt det triste som det medførte. Så ble de øyenvitner til at deres hjem og nesten alt de eide bortsett fra det de kunne bære ble brent opp av tyskerne. Det neste var en dramatisk evakueringsreise til et helt fremmed sted lengere sør i landet, mens andre igjen skjulte seg for tyskerne i fjellhuler, i klipper eller på andre gjemmesteder. Da de vendte tilbake, ble de møtt av nedbrente hustomter og alt som de tidligere hadde eid, var borte. Dessuten var det neste som ventet dem store interne stridigheter og en intenst maktkamp særlig blant ledelsen i sin egen hjemmemenighet, først fra 1945 til 1954, da menigheten ble splittet i to. Men også etter den tid var det mange vanskelige og krevende år for de fleste. På grunn av splittelsen ble gode og stabile familierelasjoner brutt, langvarige vennskap blant menighetens medlemmer opphørte, nedsnakking og mistillit tiltok, kristne ble fremmede for hverandre og usanne rykter ble spredd for å svekke tilliten til motparten. Jeg og de som er eldre enn meg har som barn fått være vitner til og fått høre slikt usunt, midt i kristenheten. Men det som er ennå mer smertefullt for meg personlig og for svært mange andre, er at nøyaktig det samme skjer også nå i 2024, også det på grunn av en usunn maktkamp, intriger, nedsnakking og en pågående splittelse med utgangspunkt i vår egen hjemmemenighet, Elvebakken læstadianske menighet.
- Konflikten mellom ELM og RLM i et nøtteskall, sett fra mitt ståsted
- RLM – ELM-konflikten – kan usunn maktbruk ha påvirket?
- Mulige årsaker til konflikten og splittelsen i Alta-retningen
Dette er sterkt beklagelig! Gud alene vet hvordan dette skal ende, men langt i fra bra eller kristelig virker det ikke å være, siden det ikke finnes vilje til å løse konflikten. Og de som lider mest av en slik kjødelighet, er særlig uskyldige barn og unge.
Mye av det triste vår foreldregenerasjon etter krigen så og opplevde i menigheten så tett på livet, gikk dypt inn på dem. Så derfor slet mange av dem i lang tid med ubearbeidede, vonde og traumatiske opplevelser, og med mange dype og smertefulle sår. Men slikt negativt skulle de helst ikke fortelle til noen, siden de som kristne skulle vise seg sterke på tross av alt det vonde de gikk og bar på. Derfor var idealet å bære hele tyngden av byrdene alene og i stillhet, helst bare for seg selv, og ikke bli til byrde for andre. Min opplevelse var at mange i våre foreldres generasjon mistet mye av det som for Jesus og for apostlene var svært viktige elementer i den første kristne tro, nemlig åpenhet, empati, medfølelse og inderlig barmhjertighet, særlig ovenfor de som slet i livet og hadde det vanskelig på grunn av det de hadde opplevd. I Bibelen løftes det å bære hverandres byrder opp som ensbetydende med å oppfylle Kristi lov (Gal 6:2; Rom 15:2; 1Kor 10:24; Fil 2:1). Og det er her viktigheten av god kristen sjelesorg kommer inn slik at man kan låne sine ører, tro hva de som har opplevd vonde ting forteller, vise omsorg og støtte, slik at de som opplever livet som krevende, skulle få nytt mot, orke å gå videre i livet og å se framover i håp til Gud og den hjelp og aller beste sjelesorg Guds egen Sønn, Jesus Kristus både kan og vil gi til alle som sliter og som bærer på unødvendige byrder og problemer (Matt 11:28; Salm 22:9, 37:5, 55:23, 62:9; 1Pet 5:7; Fil 4:6). Og bl.a. en slik hjelp forventer Menighetens Herre at vi som kristne og som kristen menighet skal gi og invitere til. Og det er nettopp slike troens, kjærlighetens og Åndens frukter Menneskesønnen og kongen kommer til å se etter når han kommer (Matt 25).
Så sent som i 1957 og i tiden etter det, da jeg var en ganske stor gutt, våget menigheten å sette ord på og å stille krav til hvordan deres hjemmemenighet, Elvebakken læstadianske menighet, skulle styres. Helt fra krigens slutt i 1945 til 1954 var det kun menighetsforstanderen og en uformell indre krets rundt han som bestemte alt på menighetens vegne. Og da menigheten til sist vågde å sette ord på hva de tenkte og å stille krav om mer orden og et mer organisert styre for menigheten, og de valgte et menighetsstyre, fortsatte stort sett alt som før, uten at menigheten som hadde valgt de tre til styret for å tjene menigheten på deres fullmakt, ble de på nytt skuffet. Også i årene 1954-1957 var det kun styret alene som uavhengig av menigheten bestemte i stort og smått, på tross at de verken var menighetens ledere eller dens overhøyhet. Heldigvis våget menigheten tydelig å uttrykke kritikk mot det valgte styret, og å stille krav om endringer.
Slik jeg ovenfor har sitert, fikk menigheten igjennom svært gode og viktige prinsipper for hvordan Elvebakken læstadianske menigheten skulle organiseres og styres, noe som også i dag burde gjelde i enhver kristen menighet: 1. Gud og Skriften alene skal være menighetens overhøyhet. 2. Menigheten og årsmøtet velger styret til sitt tjenerskap, ikke til at det er de som alene skal bestemme i menigheten fram til neste valg. 3. Styret er underlagt menigheten og skal utføre de oppgaver menighetens årsmøte til enhver tid delegerer til dem. Ved tvil skal styret innkalle menigheten til ekstraordinært årsmøte, slik at saken kan avgjøres av en samlet menigheten og ikke av styret alene.
ELM er i 2024 fortsatt bundet til menighetens gjeldende vedtekter og til hvordan menigheten i 1957 presiserte dem gjennom de tre sunne og bibelske prinsippene for organiseringen og ledelsen av menigheten, inntil menigheten eventuelt selv reviderer vedtektene
Siden vi i ELM fortsatt har de samme vedtektene som leses opp på hvert årsmøte og som er uendret, vedtekter som ble vedtatt i 1957, er også vår menighet ELM forpliktet til å følge vedtektene og presiseringen i de tre punktene om hvordan de skal praktiseres. For så lenge menighetens vedtekter ikke er revidert, gjelder de opprinnelige vedtektene. Derfor er også vi bundet til dem, på tross av at vi lever i en annen tid og har tatt i bruk vårt nye og flotte bedehus. Grunnlaget for menighetens vedtekter er egentlig veldig bra: 1. Gud og hans ord er det som skal settes aller høyest og være overordnet alt og alle, både oss predikanter, menighetsforstanderen, styret og hvert enkelt menighetsmedlem. Bedre og mer bibelsk utgangspunkt for hvordan en kristen menighet skal organiseres finnes ikke. 2. Det andre er at styret skal fungere som menighetens tjenerskap. 3. Det tredje er at styret er underlagt menigheten, nemlig at det ikke er styret som er menigheten eller som bestemmer over den. Derimot skal utføre de oppgaver årsmøtet og menigheten til enhver tid delegerer til dem.
Klarer man å følge disse tre enkle men geniale og sunne prinsippene, tror jeg det er den beste måte å beholde ro og orden i menigheten, og at de aller fleste i menigheten vil oppleve delaktighet i fellesskapet og bli fornøyde. Dette var prinsipper som var svært viktige for folk i menigheten på slutten av 1950-tallet, og det tror jeg er det beste også for oss i dag. Slik vil man kunne sørge for orden og hindre alle former for maktmisbruk, så langt det er mulig.
Årene fram til 1924 var det hovedsakelig predikantene som bestemte i menigheten, først Petter Posti i tiden 1865-1919 og så Vilhelm Tuune som etterfulgte Posti fram til sin død i 1924. I tiden 1924-1935 var det menighetsforstander Morten Mathisen Skum ( 1857-1935) som styrte, og fra 1935 overtok Jens Simen Simonsen. Fra etterkrigstida fram til 1954 var det hovedsakelig menighetsforstander Jens Simen Simonsen og en av predikantene som forvaltet makta i menigheten, men ikke på en sunn og god måte. I årene 1954-1957 var det på nytt forstanderen, Jens Oluf Kristensen, og to andre som styrte uten å involvere menigheten i tilstrekkelig grad, noe det var stor intern misnøye med.
Av det vi kan lese ovenfor ser vi at makt kan misbrukes, også i kristne menigheter. Og da spiller det ingen rolle om det skjer gjennom en menighetsforstander, gjennom en eller flere av predikantene, gjennom styret eller gjennom andre sentrale personer som ønsker å utøve usunn makt. All maktmisbruk er like skadelig for fellesskapet og for den kristne menigheten. Slik det var viktig for menighetens folk på slutten av 1950-tallet å sikre gode systemer for å kunne bevare fred og ro i menigheten etter at det tok i bruk sitt nylig innvidde bedehus, er det samme vel så viktig for oss i dag.
Vi lever også i en svært urolig tid når alt virker å gå i oppløsning – også innen vår egen vekkelse
Også vi som lever i dag, lever i en særlig urolig tid når nesten alt vakler og virker å gå i oppløsning bare i løpet av noen få tiår, noe som oppleves skremmende for mange av oss. Dette gjelder ikke bare situasjonen i Ukraina, i Midt-Østen og i verden for øvrig. Men også innen kristenheten og blant oss innen vår egen vekkelse. Det virker som om nesten alt skal fornyes i rekordfart, noe som gjør at flere føler seg fremmed i forhold til hvordan det var tidligere. Slik Guds sendebud gjennom kirkens historie har vært under sterk kritikk og under forfølgelse, er det kanskje på noen områder vel så ille i dag. Mange kristne har sterke forventninger til hva som skal forkynnes og hva som er «den levende kristendom». For meg virker det ikke som det lenger er godt nok å forkynne slik Jesus og apostlene gjorde. Derimot ønsker man større vektlegging på hvordan «vi forstår det» og «hvordan vi har tolket og forstått Guds ord» og på oss og på «vår kristendom». Slik det var i deler av vår vekkelse fra slutten av 1800-tallet, særlig blant de nyvakte, skal man helst fokusere på følelsene, på hva vi gjør og ikke gjør, og på egne opplevelser. Mange ønsker en løsrevet og karismatisk forkynnelse hvor «den rette ånd» og egne tolkninger vektlegges mer enn Skriften og apostlenes lærdommer. Ved en slik skjev vektlegging er det stor fare for at den bibelske forankringen svekkes, mens derimot fokuset rettes mot egne følelser og opplevelser her og nå og på «oss som lokalmenighet og på vår subjektive bibeltolking og vår vektlegging». Slik er det stor fare for at den bibelske og apostoliske forkynnelse slik vi finner den i NT kommer i bakgrunnen, mens man heller vektlegger å fokusere på det som sterke personer i menigheten helst vil høre forkynt, noe som helt klart svekker den bibelske forankringen og lett kan føre til en usunn kristendomsform.
Så langt jeg kan forstå, var ikke dette slik apostlene forkynte. Også de hadde hatt sterke følelsesmessige opplevelser, for eksempel Peter, Jakob og Johannes på Forklarelsens berg. Men det som var mye viktigere for dem og som for apostlene var dess fastere, var Guds Ord og det profetiske ord, Kristus som Lyset og som Morgenstjernen og Skriften og dens profetier om verdens Frelser, Jesus Kristus (2Pet 1:19-20). Derfor er det viktig også for oss å se til vi bygger vår tro og vår forkynnelse alene på Guds faste grunnvoll som alene kommer til å bli stående (2Tim 2:20) når himmel og jord skal forgå, og at vi skulle få nåde til å bygge på grunnvollen Kristus kun med brannfaste materialer, med gull, sølv og kostbare steiner (1Kor 3:12), og ikke med brennbare materialer som tre, høy eller strå som ikke tåler ilden, men kommer til å brennes opp.
Vår menighet, og alt hva vi forkynner, lærer og tror, må være bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Vi får være trygge på at Guds Ord er prøvet og lutret. For Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden – sju ganger renset (Sal 12:7). Alle vi som forkynner, er forpliktet på å tale som Gude Ord (1Pet 4:11). Guds ord er det eneste som kommer til å bli bestående når alt annet brenner opp. Skriften kan ikke gjøres ugyldig! (Joh 10:35). Det er alene den vi er satt til å forkynne, uansett hvor upopulært det enn i blant kan være. Også som kristne kan vi forvilles til å sette mer tillit til visse predikanters egne tolkninger og utleggelser enn til hva Guds Ord entydig lærer. Menneskets egen fornuft vil så gjerne vri på sannheten, og ønsker at vi skal forkynne slik det klør i ørene og som bygger opp under egne subjektive følelser og hvordan de forstår og tolker Guds ord, nemlig etter sin egen tydning. Men det vi bør ha klart, er at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning (2Pet 1:20). Derfor skal vi sette større tiltro til Skriften Guds Ord enn til vår fornuft og vår egen tydning, og til hvordan vi tenker og mener. For alt slikt kommer til å brenne opp i prøvelsens ild, og vil ikke bli bestående.
Å være en kristen, beskrives ofte som å følge Jesus og å vandre på Veien til det himmelske hjemland hvor Jesus venter på alle som Faderen har gitt ham. I sin yppersteprestelige bønn ber Jesus: «Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der Jeg er, for at de skal se min herlighet som du har gitt meg…» (Joh 17:24). Vi bør derfor minnes at de fleste barn og unge er svake og ennå ikke rotfestet og grunnfestet i troen og i sannheten. Derfor kan det være nyttig å følge det gode råd som patriarken Jakob ga sin bror Esau da de sammen skulle bryte opp og dra videre: «Min herre vet at barna er svake. Småfeet og storfeet hos meg har nylig båret, og driver en den for hardt, om bare en eneste dag, så dør alt småfeet«, 1Mos 33:13.
Det som den onde så gjerne ønsker, er at barna og de unge som er svake og ennå ikke er rotfestet i sannheten og i Guds Ord, skal bli villedet slik at de ikke kjenner forskjell på rett og galt, på sannhet og løgn, på hvem som er sanne hyrder og hvem de skal akte seg for å høre på og stole på. Dette vil så lett kunne skje om Kristus-forkynnelsen blir svekket og fokuset i stedet er på en svært diffus forkynnelse om hva andre lærer feil og ikke på hva Skriften lærer, slik at tilhørerne selv må tolke og gjette på hva det siktes til og hvem det siktes på. Denne problematikken er faktisk noe av det man kan møte på under den sjelesørgeriske samtalen i våre dager, noe som er svært bekymringsfullt.
Vårt felles ansvar er å se til at ingen skal bli liggende etter på veien (Heb 4:1), men at alle skal bli bevart fra alle åndelige og timelige villfarelser helt til vi er hjemme hos Herren i himmelen dit vi alle er på vei. Det ber vi om nåde til i Jesu navn. Amen!
Alta 12.12.2024
Henry Baardsen
