I forrige innlegg nevnte jeg at jeg denne uke fikk i gave et hefte som heter «Læstadianismen på Nordkalotten». Forfatteren som var predikant innen en av de læstadianske retningene i Norge gjennom over 60 år, skriver at han for en del år siden holdt tredagers forsamling i en menighet i Sør-Troms. Alle tre dagene tok han tekst fra Jes 9, sannsynligvis var det i advents- eller i juletiden. Men tilbakemeldingen han fikk etter møtet var ikke bare positiv, siden han ikke forkynte syndenes forlatelse ved bruk av den ordkombinasjonen som de anså som det eneste rette. I samme menighet har også jeg opplevd nøyaktig det samme, selv om kritikken da ikke gikk mot det jeg hadde forkynt men mot alle andre som ikke begrenser seg til å forkynner slik de mener det må være for at de predikantene skal kunne brukes og få sendes ut for å forkynne Guds Ord. Og de forventet at dette må forkynnes stort sett i alle talene, slik jeg oppfattet det. Det jeg opplevde, og som var noe som var helt nytt for meg, har jeg fortalt om nedenfor. Forfatteren av «Læstadianismen på Nordkalotten» forteller om hans erfaring:
«På … talte jeg tre dager over Esaias 9. kap. om hva Jesus har gjort for oss, at han har brutt alle lenker, bånd og åk. Etterpå sier predikanten deres at det var en ting han savnet allikevel. Hva var det da, spurte jeg? «Jo, evangeliets trøst», den hadde han ikke hørt.
Etter deres syn består den bare uttrykkelig i ordene «tro syndenes forlatelse i Jesu navn og blod». Det er selve evangeliet! Alt annet som tales om det Jesus har gjort, det er ikke evangelium.
Sitat slutt!
Hva er de rette ord og uttrykk å bruke når syndenes forlatelse forkynnes?
Innen vår gren av læstadianismen har det de siste ti-årene, uformelt, men gjentatte ganger vært drøftet hva som er «de rette ord og uttrykk» å bruke i forbindelse med forkynnelse av syndenes forlatelse. Og dette spørsmålet dukker stadig opp, på nytt og på nytt. Derfor tenkte jeg at det kanskje kan være greit å skrive litt om hva Bibelen lærer om dette spørsmålet, men også om hvordan dette ble praktisert i læstadianismens begynnelse, og dessuten på 1930- og 1940-tallet i den såkalte «Alta-retningen».
Aller mest vanlig har det nok «i våre kretser» vært å bruke ordene «i Jesu navn og blod». Mange er av den oppfatning at kombinasjonen av «Jesu navn» og «Jesu blod» best gir dekning for hva som er Bibelens lære om dette. Men slik var det nødvendigvis ikke verken i aposteltiden, eller i den læstadianske vekkelses begynnelse. De forkynte nemlig kjerneinnholdet av Jesu fullkomne soningsverk, sett fra ulike synsvinkler og uttrykt med mange forskjellige ord og uttrykk. Slik fikk de fram en større rikdom og fylde av hva Jesu virkelig har gjort, da han døde i synderes sted og vant en evig forløsning ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.
Hvordan ble syndenes forlatelse forkynt i Bibelen og på på apostlenes tid?
Syndenes forlatelse forkynnes i Bibelen ved bruk av mange forskjellige ord og uttrykk, bl.a. «i Jesu navn» (Lk 24:47; Apg 10:43; 1Kor 6:11; 1Joh 2:12). Men uttrykket
«i Kristi blod» er også mye brukt. Men syndenes forlatelse forkynnes også ved bruk av
mange andre ord og uttrykk i Bibelen.
Syndenes forlatelse forkynnes
«ved Jesu sår» (Jes 53:5; 1Pet 2:24),
«ved troen på Jesus» (Matt 9:2; Mark 2:5; Apg 10:43);
«ved Ordet» (Joh 15:3; Apg 26:18),
i forbindelse med omvendelsen (Mark 4:12; Apg 3:19; Apg 5:31) og på flere andre måter.
Slik merker vi at Gud ved sin Hellige Ånd ikke har fastlåst seg til bare faste ord og uttrykk. Men tross dette, er budskapet alltid det samme, og kraften i og gyldigheten av forkynnelsen er alltid den samme, dersom man tror «ordet om syndenes forlatelse». Og alle måter å forkynne syndenes forlatelse på, bygger på Jesu Kristi fullkomne soningsverk på Golgata, forkynt av Herrens sendebud og på Kristi fullmakt og befaling. Dette var helt klart for alle Herrens apostler, slik det også var klart i vår vekkelses begynnelse og senere også i vår vekkelse, slik vi kan lese om nedenfor i dette skriv. Deres kristendom bestod ikke bare i ord, men i kraft. For det var personen Jesus Kristus som de trodde på og som var deres Frelser. Og ikke bare fastlåste ord og uttrykk. Mister vi dette aspekter, er det fare for at vi i verste fall kan ende opp med tomme ord, uten det reelle innholdet som egentlig ordene og uttrykkene peker på.
«I Jesu navn og blod»
Den direkte kombinasjonen av ordene som den læstadianske vekkelse etter hvert tok i bruk – «i Jesu navn og blod» -, ble ikke brukt i Bibelen eller på aposteltiden. Men for den som er virkelig er klar over hva denne kombinasjonen av ord egentlig peker tilbake på, er det et stort og rikt innhold i disse ordene. En kjent forkynner i vår vekkelse sa en gang at uttrykket «i Jesu navn og blod» er en parallell Joh 3:16, altså kortversjonen av Golgata-budskapet. Og faktisk tror jeg at det var nettopp slik uttrykket var tenkt brukt. En annen finsk luthersk teolog og meget kjent sjelesørger, Petri Välimäki, som selv ikke hører til læstadianismen så langt jeg kjenner til, sier at han ikke vet noen bedre måte å forkynne syndenes forlatelse på, selv om nok ikke han heller alltid kun bruker disse ordene når han forkynner syndenes forlatelse. Og det samme gjør de også i Finland i mange andre vekkelser, og også i visse frimenigheter. Det har jeg selv hørt mange ganger. Så i Finland er nok ikke uttrykket «i Jesu navn og blod» noe som kun læstadianere bruker. Men i Norge derimot er nok det mye mer uvanlig, og kanskje også fremmed for mange.
Syndenes forlatelse er ikke avhengig av bruk av faste ord og uttrykk
Faren er derimot, dersom man tror og lærer at det bare er bruk av uttrykket «i Jesu navn og blod» som er den eneste rette måte å løse en synder fra hans synder på, og at kun dette er rett, læstadiansk og bibelsk. Eller så tenker man kanskje at det er kun de som helt konsekvent bruker denne ordkombinasjonen som er de opprinnelige og ekte læstadianere, og som vil holde fast ved de gamles lærdommer. For dem er det nemlig kun dette ene som forteller om man vil holde på «den gamle kristendommen», eller om man vil bytte «det gamle» ut med «noe nytt», noe som er fremmed for dem. Slik tenker og sier også noen! For noen er all annen måte å løse en synder på enn bruk av «Jesu navn og blod» både usikkert og kanskje heller ikke gyldig innfor Gud. Jeg skal nevne noen eksempel fra vår egen tid som bekrefter slike holdninger:
Er «i Faderens, Sønnens og den Hellige Ånds navn» gyldig innfor Gud?
Min mamma var gammel og var innlagt på sykehuset. Så kom den lokale presten dit for å holde andakt og for å dele ut nattverd. Siden mamma kjente seg som en synder, ba hun presten om han ville stadfeste henne syndenes forlatelse. Da la han sin hånd på mammas hode og forkynte henne at alle hennes synder var tilgitt i Faderens Sønnens og den Hellige Ånds navn. Like etter dette kom jeg dit. Da sier en annen kristen kvinne som også var til stede, veldig tvilende: «Bare det er nu er gyldig innfor Gud?» Det var kanskje ikke en slik trøst mamma lengtet etter der og da!
«I Jesu navn og blod» bør helst forkynnes i enhver preken
For noen år siden fortalte en eldre kristen mann til meg at han hadde tatt kontakt med alle de lokale predikantene i menigheten som han tilhørte, bortsett fra en, for å be dem om å forkynne syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» i absolutt alle prekener som de holdt. For det var så godt å høre, han var vant med det. Han hadde nemlig tidligere tilhørt en annen menighet. hvor det sannsynligvis var vanlig. For han var det hovedsakelig «i Jesu navn og blod» som var selve kjernen i Guds Ord, så det fikk aldri bli borte fra talene!
Kjernen av evangeliet er syndenes forlatelse
En eldre kjent læstadiansk predikant besøkte en menighet og forkynte Guds Ord der. Etter talen tar en i menigheten kontakt med han og spurte han hvorfor han ikke forkynte «evangeliet» – nemlig syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» – i sin tale. Da svarte den eldre erfarne Herrens tjener: «Jeg har nå holdt nesten en times tale, og har ikke talt annet enn evangeliet».
Syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» MÅ alltid forkynnes
For mange år siden holdt jeg en andakt i et kristent bryllup. Slik jeg minnes, kom jeg inn på det kristne livet i ekteskapet, og hvor viktig det er bl.a. å elske, tilgi og å glemme. Like før bryllupet var slutt og avslutningsbønn skulle holdes og Herrens velsignelse skulle lyses, tar en mann kontakt med meg. Han var oppriktig bekymret, siden syndenes forlatelse ikke hadde blitt forkynt i andakten som ble holdt. Derfor sier han til meg: Om ikke syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» blir forkynt i avslutningsbønnen, skulle han sørge for at det ble oppstyr rundt det.
Påbud om å forkynne syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» i enhver preken
Jeg var for en del år siden invitert til en menighet for å forkynne Guds Ord. Da sa en sentral person i vekkelsen: «De predikanter som ikke i alle sine prekener forkynner syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod», bør ikke bli tilkalt som predikant, og bør heller ikke brukes for å reise rundt for å forkynne Guds Ord!» Jeg spurte da: Har du lyttet til vedkommende predikants forkynnelse? Ja sier han, han hadde hørt på to taler av vedkommende predikant, og han forkynte ikke syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod». Da sa jeg til han: Om du går til sjelesorg til vedkommende predikant, så er jeg rimelig sikker på at om du ber om å få høre ordet om syndenes forlatelse, så vil han helt sikkert forkynne det til deg. Og jeg tror også at han vil forkynne det «i Jesu navn og blod», slik du og mange av oss andre i lang tid har blitt vant til å høre det i vår vekkelse!
Vi får ikke splitte vekkelsen pga. påbud om bruk av kun visse ord og uttrykk
Vi har alt for mange splittelser i vår vekkelsen slik det er allerede nå. Nye grupperinger og splittelser vil bare knuse og ødelegge, slik også syndens vesen er. Derfor får vi ikke å lage nye grupperinger på grunn av misforståelser, mistanker, ved å nedsnakke eller på grunn av nytteløs kiv om ord! For et slikt syn og slike holdning stod nok verken Læstadius, Raattamaa eller de gamle kristne i vekkelsens begynnelse for. Og slikt ønsket de heller ikke skulle skje i framtiden. Derimot gjorde de alt de maktet for å holde vekkelsen samlet, og det lyktes de også med så lenge Raattamaa levde. Vel var det nok store spenninger allerede på 1800-tallet, uten at det ble åpen splittelse på grunn av de interne uenighetene og ulike meninger. Ulike synspunkter og åpne samtaler bør det også være rom for kristne seg i mellom, og dette vil også kunne være nyttig og utviklende.
Vår oppgave som kristne og som vekkelsens folk i dag, er å legge vinn på åpenhet og romslighet, på å stifte og å holde fred med alle, og på å forene adspredte kristne – enhver innen sin egen nære krets. Dessuten bør vi rydde opp i unødvendige misforståelser pga. mangel på kommunikasjon og på et nært og tett kristent fellesskap.
Slik jeg tenker, kan unødvendige misforståelser knyttet til lærespørsmål og ulike læretradisjoner i vekkelsen veldig ofte skyldes manglene kjennskap både til Bibelen og til vår egen vekkelses historie! For heller ikke de tenkte helt likt om alle spørsmål. Slik vil det alltid være alle steder hvor det er åndelig frihet. Og det må man også få gi uttrykk for, uten fare for å bli mistenkt eller ekskludert.
Gjør vi det, vil slikt kunne blir til oppbyggelse og til velsignelse både for oss selv og for kommende generasjoner! Og det vil igjen kunne forene oss som kristne, dersom vi legger vinn på å bygge på apostlenes og profetenes grunnvoll, hvor hovedsteinen er Jesus Kristus. Dessuten får vi selvsagt ta vare på alle gode og sunne tradisjoner fra vekkelsens 175 års lange tradisjon, bare slikt ikke blir viktigere en Skriften.
175 år siden den læstadianske vekkelse begynte
Det er nå over 175 år siden den læstadianske vekkelse begynte. Slik jeg opplever det, er det en del i dag som mener de er rimelig sikker på hva som er «opprinnelig læstadiansk» og hva som er «den gamle kristendommen». Det er nok ikke slik at de alltid har så god historie-kjennskap til å kunne uttale seg så sikkert om de ulike sakene, slik de kan gi inntrykk av.
Ofte kan det nok være slik i livet at jo mindre man vet og jo mindre man har satt seg inn i de ulike saker, dess sikrere kan man bli. Slik er det innen mange av livets områder, og det kan nok også være tilfelle når det gjelder kristendommens sak.
Læstadius og Raattamaa hadde ulike kall og oppgaver, men utfylte hverandre på en god måte
Når det gjelder forkynnelsen av syndenes forlatelse, var Læstadius og Johan Raattamaa svært ulike. De hadde hver sine spesielle livskall og sine embeter, men utfylte hverandre utrolig godt. De var som parhester, som begge på sin måte var nødvendige til menneskenes frelse – der de virket.
Så langt jeg kan se, var det ingen misunnelse eller maktkamp mellom Læstadius og Raattamaa. Og de nedsnakket aldri hverandre eller misunte hverandre, på tross av at de var så ulike. Læstadius omtalte ofte sin nærmeste medarbeider, Johan Raattamaa, med meget positive ord i mange sammenhenger og kalte han «skolemesteren», eleven (JR) som egentlig var over sin lærer (LLL).
En mer egnet og samarbeidsvillig person enn Raattamaa hadde det nok vært vanskelig for Læstadius å finne. Og samme positive omtale finnes det mange eksempler på når det gjelder Raattamaas forhold til Læstadius. Slikt er virkelig noe å ta til etterfølgelse for oss i dag! Dette var også noe predikant Janne Marttiini hadde oppdaget, og han oppmuntret derfor spesielt vekkelsens folk til å følge deres gode eksempel til å framsnakke hverandre, på tross at predikanter og ledere ofte kan være veldig forskjellige, slik tilfelle var med Læstadius og Raattamaa. For som kristne er vi hverandres medarbeidere, og ikke konkurrenter til hverandre, slik som man iblant kan få inntrykk av. Det kan virke som om noen predikanter ikke tåler at andre predikanter har andre og kanskje bedre gaver enn det de selv har. Iblant kan det skinne tydelig i gjennom. For om noen kristne snakker positivt om dem og gir uttrykk for at de er takknemlige for hva Gud har gitt dem gjennom denne predikanten, begynner den andre snart å trekke fram svakheter i hans forkynnelse, eller så finner de noe annet negativt å kommentere.
Vi – «etterfølgere» til de som har vært våre åndelige lærere og som har talt Guds ord til oss (Heb 13:7) – søker kanskje oftere etter hva som skiller oss enn hva vi har felles. Slik misunnelse er synd innfor Gud, og er sterkt beklagelig!
Læstadius og Raattamaa, og deres måter å forkynne syndenes forlatelse på
Læstadius selv var utrolig sparsom med å bruke ordene «i Jesu navn og blod» eller generelt med å forkynne syndenes forlatelse direkte i sine prekener eller i det skriftlige materialet som han har etterlatt seg, spesielt det å benytte uttrykket «i Jesu navn og blod». Men det finnes selvsagt eksempler på at han gjorde det, men disse eksemplene er det knapt nok en håndfull av. Og det er absolutt ikke mye, når man tenker på at det er bevart så mye som 466 prekener av han.
Det faktum at nøkkelmakten – i sin snevre betydning – ble tatt i bruk i første halvdel av 1850-tallet – selv om nettopp dette blir ansett som selve «arveskatten» og «funnet av den tapte skatt» fra vekkelsens begynnelse, faktisk av samtlige grener av læstadianismen – gjorde Læstadius ikke noe stort vesen av, verken i sine mange prekener eller i sin rike brevveksling hvor han orienterer om vekkelsens virke og utbredelse. Hva kunne grunnen være til at han ikke fortalte mer om dette «nye» til sine mange kontakter eller i sitt annet skriftlige materiale, det får vi sikkert ikke noe fullgodt svar på.
Men en av grunnene til det kan muligens være at Læstadius var klar over sitt helt spesielle kall som Gud hadde kalt han til: Han var en «Moses» og en «døperen Johannes», en «ropende røst i ørkenen». Hans hovedoppgave var derfor å vekke til syndserkjennelse og hjertets sønderknuselse ved primært å forkynne loven. Og det gav han selv også tydelig uttrykk for! Ved et tilfelle sa han til Erkki Antti når han på vegne av Raattamaa og seg selv ytret ønske til Læstadius om å få ta løsenøkene (her: personlig tilsigelse av syndenes forlatelse) i bruk og å begynne å forkynne synenes forlatelse mer allment: «Om det nå har blitt så viktig for deg og Juhani, så får dere bare gjøre det! Jeg fortetter som før med å forkynne loven!» (O. H. Jussila skriver dette i forbindelse med sitt minneskriv 100 år etter Læstadius’ død.)
Luther skriver et sted: «Syndenes forlatelse uten omvendelse er større villfarelse enn selve pavens villfarelse». Slik tror jeg også Læstadius tenkte. For han var anger, hjertets sønderknuselse, sann syndserkjennelse og åpen og offentlig syndsbekjennelse et klart vilkår før syndenes forlatelse skulle forkynne. Dette var nok kanskje en av grunnene til at han ikke forkynte det «for kreti og pleti», slik Læstadius selv uttrykker det (altså for alle og enhver, selv om de ikke engang ber om det), eller så fritt og åpent som Raattamaa og de andre predikantene gjorde det allerede mens Læstadius levde. Muligens kan man kanskje si at Læstadius kunne være for tilbakeholden, i alle fall i visse tilfeller, og de andre det motsatte. Vi må nok være så ærlig å kunne si at å forkynne syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod» i enhver preken og vilkårsløst til alle, i alle fall ikke er i overensstemmelse med hvordan Læstadius tenkte og lærte. En slik kritikk kom det på slutten av 1800-tallet mye fra Kittilä-hold, men også fra visse kanter på norsk side.
Men jeg tror nok at når Læstadius drev sjelesorg ovenfor kristne i syndenød, var han sikkert mye mer evangelisk enn man får inntrykk av når man leser hans skrevne prekener. Mitt inntrykk er at han egentlig var en ydmyk og en varm kristen, særlig etter hva noen av hans barn har fortalt. Og spesielt gjaldt det nok på slutten av sitt liv.
Når derimot Johan Raattamaa forkynte syndenes forlatelse, brukte han en stor variasjon av ord og uttrykk. Jeg har lest Raattamaas «Brev og skrivelser» flere ganger, og det er tydelig at han brukte hele det nytestamentlige spekteret av ord og uttrykk i forbindelse med skriftemål og sjelesorg. Og han begrenset seg ikke bare til visse bestemte måter å uttrykke seg på, slik som noen av oss i dag kanskje mener er det eneste og det absolutt mest rette og eneste rette læstadianske, altså bare «i Jesu navn og blod». Men for Raattamaa var de ulike ord og uttrykk som han benyttet når han trøstet og forkynte syndenes forlatelse på likeverdige. For de gav bare fra ulike synsvinkler uttrykk for frelsens store rikdom og fylde.
Slik den treenige Gud, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er uatskillelige og er en hellig enhet, så kan heller ikke personen Jesus Kristus spaltes på noen måte, heller ikke kan de ulike personene i guddommen skilles fra hverandre. Hvor Faderen er, der er også Sønnen og den Hellige Ånd. Og hvor Sønnen er, der er både Faderen og den Hellige Ånd. Og hvor den Hellige Ånd virker, der virker også Faderen og Sønnen. Slik er det også når det gjelder forkynnelsen av syndenes forlatelse! Av den grunn pekte alt på Frelseren Jesus Kristus uavhengig av om apostlene forkynte «i Jesu navn», «ved hans blod», «ved ham» eller på noen annen måte som apostlene forkynte syndenes forlatelse på. Dette er viktig for oss å være oppmerksom på og å akseptere.
Ulike måter syndenes forlatelse ble forkynt på innen læstadianismen før andre verdenskrig
I det siste har jeg lest Sions Blad-boka 1936-1940. Samme variasjon som man finner i Det nye Testamente finner man også i Johan Raattamaas forkynnelse. Og det finner man også i skrivelser som predikant og Sions Blad-redaktør Waldemar Ingemann har publisert i Sions Blad i tiden før andre verdenskrig. På den tiden hadde de verken telefon eller Internett, og svært få hadde radio. Vekkelsens folk var spredt rundt omkring i hele Nord-Norge, mange av Sions Blads lesere bodde i våre naboland og ganske mange i Amerika. Så for veldig mange av dem var Sions Blad som kom i postkassen en gang i måneden svært kjærkomment. Mange på den tiden sammenlignet Sions Blad med det friske oljebladet som duen hadde i nebbet da det kom tilbake til arken, det minnes jeg så godt. Mange av de hilsningene de fikk gjennom bladet, ble ofte til stor trøst og glede for dem. Og det gjaldt særlig når redaktør Ingemann trøstet dem med ordet om syndenes forlatelse, forkynt gjennom bladet.
Ingemann hadde en særlig god evne til å kommunisere med bladets lesere. Og ikke sjelden hadde leserne behov for trøst og sjelesorg av han. Så derfor klagde de ofte sin nød for redaktør Ingemann og ba om trøst. Og i følgende nummer trøstet han dem helt konkret, og forkynte dem ofte syndenes forlatelse gjennom bladet. Slik ble kristne knyttet nærmere sammen til en enhet, og dette var nyttig for å bevare de kristne sammen.
Ingemann skjønte at syndenes forlatelse og kristen sjelesorg ikke bestod faste ord og uttrykk. Men han forkynte personen Jesus Kristus, og hele spekteret av hans frelsesverk. Og mange var de som ble trøstet og oppbygget i sin tro gjennom Sions Blad generelt, men også gjennom Ingemanns varme medfølelse og trøst for de som lengtet etter det. Slik fylte Sions Blad en viktig funksjon. Og også for oss som nå lever i en tid over 80 år etter dem, vitner deres skrivelser om en fin tid i vekkelsen når kjærligheten forenet dem, og da de var flinke til å vist takknemlighet og å uttrykke det med tydelige ord, først og fremst ovenfor Gud, men også til de som tjente innen vekkelsen i sine respektive tjenester. Også det burde være til etterfølgelse!
Jeg har samlet og systematisert ord og uttrykk som Waldemar Ingemann brukte. Personlig kan jeg i allefall ikke si annet enn at summen av hva han forkynte, var «blodets røst» og kjernebudskapet i den apostoliske lære. For meg viser dette en større fylde av Frelsens budskap som på en rikelig måte viser oss Jesu frelsesverk på Golgata.
Et lite utvalg av ord og uttrykk predikant og redaktør i Sions Blad Waldemar Ingemann brukte
Uttrykket «I Lammets blod» bruker han ni ganger. Jeg gir bare et par eksempler:
- s. 170 skriver han til en : «Ja vær frimodig. Syndene er forlatt i Lammets blod som rant på Golgata«.
- Og s. 204 trøster han en annen av Sions Blads lesere: «Hold dere nær offerstedet Golgata. Bordet der er dekket med den beste vin, Brudgommens side er åpnet. Åpne er Sions kilder, hvor vandringsmannen får tvette sine klær rene i Lammets blod og ta forfriskning til sin sjel under vandringens møie og trengsel.
- s. 227: «Vær frimodig, alle vandringens feil og mangler er evig forlatt i lammets blod, som taler bedre enn Abels blod».
- s. 363: «Kjære broder, lammets blod har gjort fyldest for alle våre synder. Tro og vær frimodig.
I offerlammets blod, brukt 8 ganger:
- s. 176: «Vær frimodig, kjære bror og tro arbeider i Herrens vingård. Synder og mangler er evig forlatt i offerlammets blod. Vår Far ser oss ren og fullkommen i sin Sønns blodige fortjeneste».
- s. 240: «Oppløft ditt blikk, du Sions datter, fra denne støvets hytte, på ham som led korsets død for våre synder. Tro alle vandringens feil, mangler og utålmodigheter forlatt i offerlammets blod som rant ned fra korset for mig og dig».
- s. 249: «Vær frimodig kjære broder; offerlammet er slaktet for oss, han har gjort fyldes for alle våre synder».
Ved Jesu blodstrømmer
- s. 200: «Når veien til himmelen ble oss vist igjennom syndenes forlatelses stav, delte vantroens bølger seg i to og alle synder ble ved Jesu blodstrømmer senket i glemselens nådige hav.
I Jesu navn
- s. 201: «Det er alene den Helligånds verk å forlate synder. Når et Guds barn eier den Helligånd som vitner om barneretten, så er det at den iboende Helligånd igjennom menneskets munn stadfester syndenes forlatelse i Jesu navn«.
- s. 267: «Syndene er forlatt i hans navn som hang på korset for våre synder».
Ved hans blod
- s. 299: «Han tok på seg skyldofferet og betalte hele vår store syndegjeld idet han med sitt eget liv brøt over den håndskrift som var oss imot. Nu har vi forløsning ved hans blod, nemlig syndenes forlatelse».
- s. 359: «Alle synder er evig forlatt ved forlikelsens alter. Hans blod har utslettet alle våre synder».
- s. 418: «Jesus Kristus er en soning for våre synder. Ved hans blod har vi adgang til nådebordet. Tro og vær frimodig!»
Jeg har her kommet med en del eksempler på hvordan to av den læstadianske vekkelses godt kjente arbeidere, predikantene Johan Raattamaa og Waldemar Ingemann, trøsten angrende syndere med syndenes forlatelse. Jeg har lest gjennom Raattamaas bok «Raattamaan kirjeet ja kirjoitukset», men også gjennom veldig mange av hans brev. Den samme fylden av måter å trøste kristne på, har nok Ingemann hentet fra Raattamaa, men selvsagt fra hvordan Jesu og apostlene forkynte. De tre nevnte – Læstadius, Raattamaa og Ingemann – hadde forstått Luthers ord rett når han sier at «kjernen av evangeliet er syndenes forlatelse», med andre ord: Hovedbudskapet i evangeliet er at «syndenes forlatelse skal forkynnes», slik også Jesus påla sine disipler. Dette gjør man når man forkynner både omvendelse og syndenes forlatelse, når man både forkynner synd og nåde og når man forkynner både lov og evangelium. Og det gjør man når man forkynner Jesus Kristus og ham korsfestet og død for våre synders skyld, og oppreist til vår rettferdighet.
I dag opplever jeg at alt for mange i vår vekkelse misforstår Luthers ord om at «kjernen av evangeliet er syndenes forlatelse». For de tolker det slik at om man ikke forkynner syndenes forlatelse – helst i Jesu navn og blod, og i enhver preken – så har ikke evangeliet blitt forkynt. Et slikt syn er verken bibelsk, luthersk eller opprinnelig læstadiansk. For egentlig blir det å snu Luthers ord på hodet og å legge et annet innhold i det enn Luther mente. Selv har jeg møtt en slik forståelse ved en god del tilfeller. Slik jeg tenker, har man da innsnevret Guds nådestrøm til det minimale, og i den grad at det verken er i overenstemmelse med Jesu eller apostelens lære. Og dessuten stemmer ikke dette syn verken med slik Læstadius forkynte eller slik Raattamaa og hans medarbeidere trøstet alle angrende.
Profeten Esekiel skildrer Guds nådestrøm i Esek 47. Den var mye videre og dypere enn vi mennesker kan forstille oss, særlig om vi begrenser den allmektige Gud, hans muligheter og hans virkefelt. Og slik må det også være at Guds nåde er mye større enn vi kan fatte, for at vi i det hele tatt skal kunne bli frelst. Når vi en gang ved Guds nåde har fått bli et Guds barn, og har blitt renset ren i Kristi blod, og har fått tilgitt hele vår syndegjeld på 10 000 talenter, da har vi blitt et lem på Kristi kropp. Ved det forkynte og det leste Guds ord, og ved troen på Kristi fullbrakte verk på Golgata, sørger Jesu varme hjerte for at hans rensende og livgivende blod pumpes ut i hele Kristi legeme som også vi er et lem i. Livet er i blodet, og det sørger for at vi kan bli bevart i en livgivende tro. Dessuten inneholder Kristi blod alle nødvendige næringsstoffer som hjertet transporterer via blodårene til hvert enkelt lem og til alle kroppens celler. Og slik transporteres også frisk oksygen til alle celler og lem. Deretter transporteres alle kroppens avfallsstoffer med blodet til til nyrene for filtrering og videre rundt i kroppens kretsløp.
Slik er det også for alle som er i Kristus, og et lem på hans legeme – som er menigheten. Ved troen og ved Ordet blir vi renset, om vi bare tilegner oss Kristi soningsverk på Golgata som vår egen. Og når vi har vanskelig for å tro at alle våre synder virkelig er utslettet, kan vi be om å bli trøstet med ordet om syndenes forlatelse. Når vi så blir trøstet med evangeliet, da er Jesus selv nærværende etter sitt ord og løfte. Det gjelder like mye om vi får høre det gjennom den offentlige forkynnelse, slik som i Kornelius hus, eller om får høre det personlig slik som den lamme mann fikk høre det av Jesus: «Vær frimodig, dine synder er deg forlatt». Og det gjelder like mye gjennom personlig sjelesorg og gjennom skriftemålet. Det gjelder om det blir forkynt i kraft av «Jesu Krist blod» ( Rom 3:25; Ef 1:7; Kol 1:20; Heb 9:14; 1Pet 1:19; 1Joh 1:7; Åp 1:5; 5:19; 7:14) eller ved personlig trøst og «ved troen på Jesus» (Mark 9:2; Mark 2:5; Luk 5:20; Apg 10:43; 15:9). Dette var bare noen eksempler på hvordan syndenes forlatelse ble forkynt på aposteltiden og i vekkelsens begynnelse. Som eksempler fra den læstadianske vekkelse kan dessuten nevnes: «I Lammets blod», «i offerlammets blod», «ved Jesu blodstrømmer», «i Jesu navn», «ved Jesu blod», «i Jesu navn og blod», «Tro dine synder forlatt!», «i det blod som rant ned fra Golgata kors», «i paktens blod» og «Jesus er en soning for våre synder».
Samme rike variasjon finne det også i Raattamaas og Erkki Anttis brevsamlinger. Både for apostlene og for vår vekkelses folk var alt dette likeverdige måter å forkynne det ene og samme budskapet på, siden alt pekte på en og samme person, altså på Frelseren Jesus Kristus og hans fullkomne soningsverk på Golgata. Uansett hvilke ord eller uttrykk som er nevnt ovenfor som blir brukt, er det fullt ut likeverdige innfor Gud, og formidler syndenes forlatelse for enhver som tror. Og slik er det selvsagt også i dag! Når dette blir forkynt, er det samtidig evangeliet som blir forkynt. Og da var det også blodets røst som lyder.
Sluttord
For oss som etter andre verdenskrig har vokst opp i den læstadianske vekkelse, er nok bruken av ordene «i Jesu navn og blod» det mest vanlige, selv om det uttrykket ikke ble brukt av apostlene i NT, og slettes ikke alltid av denne vekkelses folk i den første tid. De fleste av oss er nok klar over at når man forkynner syndenes forlatelse i «Jesu navn og blod» eller hvilke ord man enn skulle bruke , er det viktig at man alltid peker bort fra seg selv og fra sin rolle, men ene og alene skal man peke på Frelseren Jesus Kristus og på ham alene. Selv om forlikelsens tjeneste er gitt til de kristne (2Kor 5:20), og også nøkkelmakten (Matt 16:19; 18:18 og Joh 20:23), er det slik at Kristi tjener kun låner sine hender og sin munn i Guds tjeneste. Derfor er det ikke den kristne som tilgir og utsletter synd. Det kan bare Gud! Derfor tilgir den kristne på Kristi vegne og på hans fullmakt. Og det skjer når men forkynner evangeliet, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Heller ikke troen er vårt verk eller vår fortjeneste. Men også den er en Guds gave, slik barneretten, syndenes forlatelsen, rettferdiggjørelsen og frelsen er Guds gave. Og alt dette får vi takke Gud for!
Jesu navn betyr «han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1:21). For ikke i noe annet navn kan noen bli frelst (Apg 4:12). Samtidig peker «blodet» på Golgata, hvor Jesus døde og lot sitt blod flyte til soning og renselse for våre synder (Heb 9:22; 13:11; 1Joh 2:2). Av den grunn anser mange, og også jeg, at bruken av uttrykket «Jesu navn og blod» har en solid bakgrunn i apostlenes lære, og av den grunn er vel verd å ta vare på, og av den grunn kanskje som oftest blir brukt.
Men siden Peter forkynte syndenes forlatelse i Jesu navn og Paulus i Jesu blod, er selvsagt kombinasjonen «i Jesu navn og blod» fullt ut apostolisk, selv om denne kombinasjonen ikke formidler noe mer enn de andre måtene apostlene forkynte på. Dette var våre fedre særlig bevisst på, og det samme gjør også vi i dag klokt i å ta til etterretning! Selv om mange av oss er vokst opp med, og fortrolige med bruken av ordlyden «i Jesu navn og blod», og også selv forkynner syndenes forlatelse slik, gjør vi helt feil om vi ikke fullt ut holder apostlenes forkynnelse likeverdig.
Alta 5. desember 2023
Henry Baardsen
av 