av Og kanskje de fryktet for at han kunne komme til å fortelle om hvilke utsvevende liv de levde – ofte i kriminalitet og moralsk sett et «dårlig» liv. Hvem vet om de en gang i framtiden kunne komme til å bli avslørt av myndighetene, dersom han skulle angi dem? Kanskje var det derfor de helt tok avstand fra ham? Men i alle fall.
Nå var han overlatt helt til seg selv og til sin egen hjelpeløshet. Og han innså at absolutt ingen der i det fremmede landet hvor han nå bodde, hadde noen som helst mulighet til å kunne hjelpe ham ut av hans store og dype livskrise. For egentlig var det jo en dyp syndenød han hadde havnet i, og slikt skjønte de jo seg ikke på. Slikt hadde de ingen erfaringer med. Og synden plagde og tynget ham så grusomt tungt at han bare måtte finne hjelp snarest mulig, men hvordan? For på stedet der han bodde, fantes det jo ingen kristne som han skulle kunne søke hjelp av. Og i alle fall visste ikke han verken om de fantes eller hvor hvor de eventuelt var, og hvordan han skulle kunne få tak i dem.
Men noen måtte han i alle fall finne som skulle kunne veilede ham fra ut av hans dype syndenød, som skulle kunne løse ham fra hans synder og fra hans syndeskyld. Og det var det ingen andre enn en kristen som kunne gjøre. Det hadde i alle fall hans kristne far lært ham, og slik trodde han også at det var. Og for at han skulle kunne slippe fri fra sin synd, måtte nødvendigvis en kristen forkynne ham syndenes forlatelse – som sendebud i Kristi sted. Og siden han hadde fornektet troen med hele sitt liv og frivillig gitt fra seg barneretten til å kalles et Guds barn, måtte han få nåde til å komme tilbake igjen. Han måtte få begynne helt på nytt, det hadde han så smått begynt å håpe på.
Og kraften til frelse og evig liv finnes bare i evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror. Og han kan jo ikke komme til tro i ensomhet der ute i det fremmede land, direkte, på tomannshånd med Gud. Men han måtte få bli velsignet, og det var det som han dypest sett lengtet så inderlig etter. Jeg må få bli velsignet!
Slike tanker rørte seg helt sikkert inne i hans hjerte. For dette var noe som han hadde fått med seg fra det kristne barndomshjemmet hvor han hadde fått en kristen oppdragelse og hvor han hadde fått høre Guds Ord forklart. Og så fortsetter Jesus i lignelsen og sier: «Da kom han til seg selv (= angret) og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult”.
Håpet i ham tentes når han innså muligheten for å kunne få vende tilbake til sin far og til hjemmet som han hadde forlatt. Han hadde jo tidligere vært en ektefødt sønn av sin rike, velstående far, med alle de privilegiene som det førte med seg. Da var han virkelig rik på alle måter, det kunne han aldri glemme. Men de rettighetene kunne han nå ikke engang håpe på, siden han selvforskyldt hadde vendt hjemmet ryggen og sløset bort alt han hadde fått i arv. Det hadde han helt sikkert for all framtid tapt, det regnet han med.
Men han fikk et ørlite håp da han kom til å tenke på sin fars leiefolk. De var jo ikke hans fars barn, og heller ikke var de arvinger til hans far og til alt det som han eide. Men, slik Jesus sier: «Hvor mange leiefolk hos min far har jo ikke overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult». Og nå klarte han å øyne et lite håp langt, langt borte i den mørke tunnelen.
Så lenge det er liv er det håp! Kanskje jeg en dag blir hjulpet ut av den håpløse situasjon jeg har havnet i, slik at også jeg kan få vissheten om at alle mine synder er meg tilgitt. Det er i alle fall mitt eneste håp, selv om heller ikke det er så stort.
Les videre i del 7: Del 1; del 2; del 3; del 4; del 5; del 6; del 7; del 8;
