av Men der ute i det fremmede land var verken hans gode, barmhjertige og omsorgsfulle far og heller ingen av hans tidligere kristne venner som han skulle kunne ha søkt hjelp av i sin store nød. Derfor bestemte han seg for å satse på klare seg selv. Han hadde i den grad syndet mot sin far at han våget ikke engang tanken på å søke tilbake til sitt hjem og til sine tidligere kristne venner. Derfor satset han i stedet på å klare seg selv, så lenge som overhode mulig. Men til sist tvingte nøden han til å søke hjelp av en av borgene der han var. Men heller ikke han hadde noe særlig å by ham. Derfor sendte han ham ut på markene sine for å gjete sine svin. Han håpet at noen skulle ha latt ham spise av samme mat som svinene åt. Det skulle ha dugd for ham, nå når han opplevde en slik stor hunger. Men dessverre, ingen ga han noe. Og han våget heller ikke å ta noe, uten selv å ha fått tillatelse til det.
Det var først nå Gud som klarte å åpne hans øyne, slik at kunne begynne å innse galskapen i det som han hadde gjort. Først nå begynte han å tenke på konsekvensene av sine dårlige valg i livet, både når det gjaldt valg av livsstil og valg av venner. Hvorfor var han så dum at han forlot fars-hjemmet? Hvorfor skjønte han ikke bedre? Han hadde det jo så godt og trygt der hjemme.
Men det var jo hans eget selvstendige valg da han frivillig sa fra seg Guds velsignelse og retten til å være et Guds barn. Derfor fortjente han heller ikke noe bedre enn det som han nå opplevde, tenkte han.
Men han fikk i alle fall ikke gi opp. For han skulle klare seg selv!, Og dessuten skulle det jo være en stor skam dersom han nå skulle måtte ydmyke seg innfor sin far for å bekjenne sine mange og store synder og be om nåde og tilgivelse. Nei, den tanken skjøv han derfor fra seg. I alle fall foreløbig.
Les videre: Del 1; del 2; del 3; del 4; del 5; del 6; del 7; del 8;
