av I praksis betydde det at verdien av disse bøkene gikk til staten, men eierne fikk ingen erstatning for dem. Under sin fornorskning og i sin store iver for å stagge «de vakte», brukte han harde midler og kunne være rimelig brutal. Han fikk derfor tilnavnet «Harde-Hjort», eller på samisk ”Garra-Jor’ta”.
Olav Josephson Hjort, som var hans fulle navn, reiste fra Kautokeino i 1781. På grunn av sin hårde fornorskningslinje er det lite trolig at han ønsket å lære seg samisk i noen særlig stor grad. Dermed ble muligheten til å kommunisere godt uten misforståelser ikke så gode, kan man lett tenke seg. Og derfor forekom det sikkert mange uheldige misforståelser, noe som trolig økte spenningene mellom «de vakte» og han selv.
Nils Vibe Stockfleth som prest i Vadsø, Lebesby og i Kautokeino på 1820-1830 tallet
Fra prest Olav Hjort forlot Kautokeino i 1871, gikk det nøyaktig 70 år før biskopen i Tromsø, Daniell Juell, sendte en ny prest dit for å roe ned gemyttene blant «de vakte». Prest Olav Hjort og de andre kortvarige prestevikarene hadde hatt sine språkproblemer, siden de ikke behersket samisk godt nok. Men presten som biskop Juell nå skulle sende, hadde tidligere i lengere perioder vært prest i Finnmark, og hadde de beste forutsetningene for å kunne lykkes. Den intensive fornorskningstiden som var på 1770-tallet var nå satt på «pause», og samene skulle nå betjenes på samenes morsmål, på samisk.
Etter å ha avlagt embetseksamen i teologi i 1825, ble Stockfleth prest i Vadsø og senere i Lebesby. I perioden 1826-1830 fungerte han periodevis som prest i Kautokeino. Han lærte seg etter hvert det samiske språket godt, og ble godt kjent med deres kultur og levesett. Dessuten lærte han seg finsk, og brukte også dette språket i sin kristendomsundervisning, siden det på den tiden var mye finskspråklige i Finnmark. Men fra 1838 søkte han permisjon fra sogneprest tjenesten, og viet seg etter det til videre språkstudier, undervisning og oversettelse av kristen litteratur til nord-samisk, bl. a. Det Nye Testamente, Luthers Huspostille og Den lille katekisme.
I motsetning til prest Olav Hjort, kan man nok kalle Stockfleth for «samenes venn». Det var denne kompetente mannen biskop Juell ville sende til Kautokeino for å løse den store konflikten som hadde tilspisset seg mellom «de vakte» og «øvrigheten», og han ville etter Juells mening helt sikkert lykkes. Men først litt om Nils Vibe Stockfleth fortid i militæret.
Stockfleth hadde 12 års militær bakgrunn både fra Danmark og fra Norge
Under Napoleonskrigene i 1809 tjenestegjorde Stockfleth som offiser i den danske arméen. Dessuten deltok han i krigen i slaget ved Shested. Hans siste karriere i forsvaret var da han fra 1814-1820 var offiser i den norske arméen, før han gikk i gang med sine teologiske studier.
Stockfleth som rett mann på rett plass, til tett tid?
Muligens tenkte biskop Juell at Stockfleths tidligere bakgrunn som prest i Kautokeino, hans gode samiske språkkunnskaper, det at han ble betraktet som «samenes venn» og hans varierte militære erfaring fra to kriger, samlet sett skulle gjøre at han ville bli «rett mann på rett sted», siden situasjonen blant «de vakte» i Kautokeino hadde tilspisset seg så kraftig i 1951. Han var en mann med stor autoritet, en som representerte samme teologiske tenkning som biskop Juell og den norske kirke og en som var lojal mot sine overordnede myndigheter. Men dessuten mente han at han hadde Guds kall til den krevende oppgaven, slik han selv skriver i sin dagbok.
Men før jeg skriver om hvordan jeg har lest historien til disse to helt forskjellige vekkelsene, vil jeg fortelle litt om Stockfleth sin perioder som konfirmasjonslærer i Kautokeino i årene 1841-1843, slik en av historieskriverne forteller.
Stockfleth som en streng konfirmasjonslærer bl.a. for Aslak Hætta
Stockfleth oppholdt seg i Kautokeino i flere omganger som prest i årene 1841 til 1843. Her drev han blant annet konfirmasjonsundervisning. Stockfleth var en streng lærer.
«Sinkene blir slått i hodet med de hellige bøkene, og i sine heftige øyeblikk forsøker han å banke den rette lære inn i motvillige sjeler med spaserstokken sin… En av konfirmantene som får en kraftig lusing med det nye testamentet som slagvåpen, er den kloke, men trassige Aslak Hætta«, skriver Reidar Hirsti i «Sameopprøret».
Kanskje var også denne sterke opplevelsen som den unge konfirmanten Aslak Hætta fikk oppleve i møtet med stedets sogneprest og med sin egen konfirmasjonslærer, noe som bidrog til å provosere fram hat og protester mot både presteskapet, samfunnet og øvrigheta, og som etter hvert gjorde at Stockfleth sin tidligere konfirmant, ble den mest markante opprørslederen, med alle de katastrofale følgene det fikk. Gjensynet mellom de to høsten 1851 var neppe særlig blidt, siden han sikkert mintes godt hvordan han ble behandlet av sin egen konfirmasjonslærer noen år tidligere.
Aslak Hætta var født i 1844, og ble hovedpersonen blant opprørslederne. Den andre av lederne for opprøret var Mons Aslaksen Somby. Han var ett år eldre, født i 1826. En av de kvinnelige lederne var Elen Aslaksdatter Skum, og hun var født i 1827. Hun ble konfirmert 3. februar 1843 mens Stockfleth var konfirmasjonslærer i bygda. Siden Stockfleth var konfirmasjonslærer for Aslak Hætta og for Elen Skum, var han det helt sikkert også for Mons Somby. Altså var det minst tre av Stockfleths egne konfirmanter som ble opprørsledere for Kautokeinoopprøret, og to av dem fikk fullbyrdet dødsdommen. Kan Reidar Hirsti muligens ha rett i sitt sitat ovenfor?
Elen Aslaksdatter Skum ble dømt til døden for å ha oppildnet samene til opprør i Kautokeino i 1852, men fikk senere omgjort straffen til livsvarig straffearbeid. Hun sonet på tukthuset i Trondheim. Hun ble benådet og slapp ut etter 13 år, i 1867. Etter soninga flytta Elen hjem til mannen i Kautokeino. I 1875 bodde de på en statlig rydningsplass i Soattefielbma i Kautokeino.
I Stockfleths Dagbok fra sin tredje reise til Finnmarken 1841-1843, skriver han forholdsvis detaljert om denne perioden. Denne dagboken ble utgitt først i 1860. Men han unnlater helt å nevne om sin tid som konfirmasjonslærer i Kautokeino, og nevner heller ikke noe om at flere av opprørslederne fra Kautokeinoopprøret hadde vært hans egne konfirmasjonselever, og nevner heller ingen av dem ved navn. Det kan man faktisk undres over!
Stockfleths første gjensyn med kirkefolket i Kautokeino og med «de vakte» etter åtte år borte
Før biskop Juell høsten 1851 sendte prest Stockfleth av gårde, informerte han presten om at det var Lars Levi Læstadius og den læstadianske vekkelse som var årsaken til den åndelige uroen som hadde oppstått. For Juell og for Hvoslef, og muligens også for Stockfleth, var Kautokeinovekkelsen og Karesuandovekkelsen en og samme sak, og i alle fall en indirekte årsak til alle problemene de opplevde. Og dette bilde har nok fått satt seg helt inntil våre dager, noe som også kommer fram bl.a. når man leser om Kautokeinoopprøret på Wikipedia og i andre historiske kilder.
Derimot er vurderingen bland mange av læstadianismeforskerne i dag helt klart den at man ikke kan sammenkoble disse to vekkelsene, siden de var så forskjellige. Jeg kan her vise til bl.a. Kautokeino-opprøret 1852 av Roald E. Kristiansen, til Seppo Lohi 2000, til «Folk i nord møter prester fra sør» av Kåre Svebak. I tillegg kunne jeg henvist til flere finske historieforskere, bl.a. til Jouko Talonen, og dessuten hva Lars Hætta og Anders Bær fortalte under sitt fengselsopphold i Oslo.
I Stockfleths dagbok for 10.10.1851, skriver han: «De Forsøg, som nogle Udsendinge fra Kautokeino og det svenske Nabosogn Karasuando havde gjort for at opvække Uroligheder og Omvendelse til deres Tro, havde Kirkesangeren, i Forening med Lensmanden, vidst [at tilintengjøre]».
For øvrig kan nevnes at Stockfleth besøkte Læstadius 14.2.1843 i Karesuando, var med han på reise til Vittangi 22.2.1843 og var med både på møte og på marked, men rapporterte ikke om noe som han reagerte på fra dette møtet med Læstadius.
For Juell, Stockfleth og Hvoslef representerte både Kautokeino- og Karesuandovekkelsen en «fremmed kristendom» som absolutt ikke ytterlig skulle få spre seg i Kautokeino. Stockfleth med sin bakgrunn fra flere kriger skulle nok få skikk på menigheten, tenkte kanskje Juell. I sitt første møte med «villfarelsen» fikk han virkelig oppleve hvordan det var når «de vakte» kom i ekstatiske rørelser, noe som han i detalj forteller om i sine memoarer fra sitt første møte med de vakte i november 1851.
Stockfleth mister besinnelsen, og opptrer som «den nye Harde-Hjort»
Det som sogneprest Stockfleth ble møtt med i sitt første møte med «villfarelsen», var så ekstremt at det nok var svært vanskelig for han å klare å beholde roen. Og da klarte ikke heller han å temme sitt hissige temperament.
Historien forteller: «Da Stockfleth ba om ro hørte ingen etter, og han grep da sin spaserstokk og slo dem. Da kom de som lå stille på gulvet i bevegelse, og hoppet og skrek med forvridde ansikter, ifølge Stockfleth. Ingen av dem som var i ekstase tok igjen, men Stockfleth fortsatte å slå likevel, både unge og gamle. Slående rundt seg med spaserstokken, forlot han huset med en flokk hoppende mennesker etter seg (Zorgdrager 1997: 241-242)».
Som tidligere offiser i to kriger klarte han sikkert å sette seg i stor respekt, ellers kunne han neppe ha oppført seg som han gjorde. Han var imidlertid ingen ungdom lenger, for han hadde allerede fylt 65 år. Tross det var han sikkert en uredd og sprek person med god fysikk, og hadde nylig nådd fram fra Lebesby på sin 500 km lange og krevende tur med elvebåt i farlige stryk og etter svært lange strekninger til fots, slik han selv til minste detalj forteller om i sine memoarer.
Men kjærligheten mellom presten og «de vakte» var nok neppe slik som den helst burde ha vært, og ble nok heller det før han reist derfra i april 1852, noen måneder før opprøret. Og det at han bodde hos handelsmannen og brennevinshandleren Carl Johan Ruth, gjorde sikkert ikke saken bedre. Og heller ikke hans gode forhold til lensmann Lars Johan Bucht som ble ansatt i stillingen etter initiativ fra Stockfleth, eller at han fikk avsatt den forrige lensmannen, siden han tilhørte «de vakte»
Det fortelles at når handelsmann og gjestgiverivert Ruth søkte om tillatelse til å selge brennevin i sitt gjestgiveri, hadde han støtte både hos den lokale sognepresten, som sannsynligvis var Stockfleth og trolig med støtte av hans etterfølger, sogneprest Hvoslef. Et så positivt synvirket Kautokeinoprestene å ha på brennevinshandelen.
Var Stockfleth rett mann for å bilegge stridighetene?
Så langt jeg kjenner til, er nok konklusjonen til de fleste historieforskerne at Stockfleth ikke lyktes, slik biskop Juell hadde håpet på. Fra han forlot Kautokeino i april 1852, gikk det bare 6 måneder før det dramatiske Kautokeino-opprøret skjedde. Selvsagt var det mange andre årsaker til det enn at ikke Stockfleth taklet oppdraget på en god nok måte. Til Stockfleths forsvar må men kanskje kunne si at det neppe ville ha vært noen andre heller som hadde maktet å hindre tragedien, den var nok opprørene fullt bestemt på å gjennomføre etter hvert.
Opprørenes syn på dem var at de var «Guds ufeilbarlige sendebud» som hadde et «hellig oppdrag» de bare måtte gjennomføre, så det kunne han nok ikke gjøre med, i alle fall om han ikke hadde lyktes helt fra sitt første møte med dem. Ikke heller rettsaken og dødsdommene etter opprøret kunne endre på synet på deres «hellige kall».
Men at Stockfleth i den grad slo seg sammen med de eneste øvrighetspersonene i bygda, med lensmannen og handelsmannen, og at han stod sammen med dem i deres kamp mot «de vakte», framprovoserte nok mange av lederne. Det samme gjorde nok også hans hissige temperament og hans maktbruk mot dem. For mange av dem ble han nok husket som «den nye Harde-Hjort», presten fra 1770-tallet.
En av de som ble dømt til døden, var Elen Skum. Hun var også ansett som en av opprørslederne. Sammen med sin mann Mathis Jacobsen Hætta og mange andre av «de vakte» fra Kautokeino, lagde de i stand stor uro i Skjervøy kirke 6. juli 1851. Hennes mann ble fengslet, men selv klarte hun å rømme til en storsiida, hvor hun ble beskyttet av mange andre «vakte» som bodde der. Siden hun ble dømt til 1,5 års straffearbeid, ettersøkte lensmann Bucht henne over alt for å føre henne til soning, og han dro også til storsiidaen men fant henne ikke. Det fortelles at Læstadius hadde et møte med denne siidaen i mars 1852, men de ville ikke lenger ta imot rettledning fra ham.
Noen kalte stor-siidaen for «Himmelens by» hvor 35 voksne og et tjuetalls barn tok opphold, særlig «de rett-troende». Siden de var så mange i dette fellesskapet, var de også sterke, tenkte de. Lensmannens stadige jakt etter den kvinnelige opprørslederen Elen Skum, betydde at hun ville bli fengslet og dømt dersom de fikk tak i henne. Og slik ville det også gå med mange andre av dem. Derfor stod de stilt innfor to alternativer, flykt eller angrep. Og det var det siste som ble utfallet, og da var det de tre representantene for øvrigheten som skulle angripes, lensmann Lars Johan Bucht, handelsmann og brennevinshandler Carl Johan Ruth og sogneprest Fredrik Waldemar Hvoslef. Og så dro hele stor-siidaen av gårde, og alle som ikke kom frivillig, ble tvunget med. Også små barn var sammen med dem da Kautokeino-opprøret skjedde. Lensmannen og handelsmannen ble brutalt drept, og boligen satt i brand. Med nød og neppe klarte presten å flykte, men ble innhentet av bødlene. Heldigvis berge han livet, men han ble kraftig slått med kjepper og staver, og pisket. Aggresjon mot Hvoslef var neppe så sterk som den hadde vært mot Stockfleth om han hadde oppholdt seg i Kautokeino da. Men heldigvis for han hadde han et halvt år tidligere forlatt bygda.
Muligens var nok Stockfleth rett mann som prest i bygda for biskop Juell, men det var han nok neppe for de «de vakte».
