av Les også:
Uttrykket «barndomskristne» er i våre sammenhenger brukt om barn som har vokst opp i en kristen familie, og som aldri har fornektet sin tro på Jesus, han som på en helt spesiell måte er barnas venn. Som små barn ble de båret til dåpen, og fikk også del i alle de dyrebare løftene som er gitt til alle som vil leve som Guds barn, og som vil følge Jesus på livets vei gjennom livet.
Til disse skriver kjærlighetens apostel Johannes: «Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld», 1Joh 2:12. Og i denne «syndenes forlatelse» har de ville leve dag for dag. For når de har gjort noe som er synd, har den Hellige Ånd virket slik at de har fått dårlig samvittighet. Og lydig til den Hellige Ånds ledning, har de ville bekjenne det som har blitt til synd på deres samvittighet. Og så har en troende mor eller far, eller en annen person som er en kristen, forkynt dem syndenes forlatelse slik Johannes her gjør, for Jesu navns skyld og i kraften av hans blod. Og slik har Jesu blod fått rense dem ren fra synd, og de har igjen fått glede seg på nytt i Herren. På den måte har Gud bevart dem i dåpens nådepakt. Og etter hvert har Jesu soningsverk på Golgata mer og mer blitt klarere for dem på deres hjerte, slik at de ved troen aldri verken vil eller våger å slippe Jesu sterke hånd, han som vil lede og bevare dem gjennom livet, helt til han en gang skal hente dem også hjem til seg i himmelens herlighet. Og dette er også de barndomskristnes store håp og glede.
Slik vil Gud at vi alle skulle leve! Det har aldri vært Guds vilje at barna – som er hans gave til oss foreldre – skulle leve som Guds barn bare når de er små, og så gå ut i synd og i verden når de blir ungdommer. Og det er heller ikke Jesu vilje, selv om vi voksne kanskje ikke alltid riktig skjønner dette godt nok eller velger å ta detter riktig på alvor. For når Jesus sier: «La de små barna komme til meg, hindre dem ikke!». (Mark 10:14), så mener han det på alvor. Og av samme årsak stiller også Jesus barna fram som gode eksempler for oss voksne når han sier i vers 15: «Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det». Men ikke nok med det, for Jesus sier til oss voksne at vi også må bli som barn (Matt 18:3). Og når Jesus sier: «Men den som fornekter meg for menneskene, han skal bli fornektet for Guds engler», Luk 12:9, så gjelder det selvsagt alle mennesker, også de barndomskristne. Derfor er det å fornekte Jesu navn like farlig, uansett.
Men så lenge som et barn og alle barndomskristne – som har fått del i den hellige dåp og alle Guds løfter om hans velsignelse – blir bevart i troen som et Guds barn, har de selvsagt også del i hele den himmelske arv og alle Guds dyrebare løfter som finnes i Bibelen. Det samme bekrefter også apostelen Paulus: «Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham».
Kan man bli bevart i en levende og frelsende tro som en barndomskristen?
Slik kan kanskje noen i sin vantro tenke. Og kanskje noen også har gitt uttrykk for det i sin uforstand. Slik tenkte også hedningene på Mose’ tid: «Herren maktet ikke å føre dette folket inn i det landet han hadde lovt dem med ed, derfor har han slått dem ned i ørkenen». Men Moses, Guds mann bad: «Men la nå din kraft, Herre, vise seg stor, slik du har talt og sagt», 4Mos 14:16-17. Hva var konsekvensene av vantroen? Jo, det var at alle som var vantro, ikke fikk komme inn i Kanaans land. Men troen på Guds allmakt og på hans frelsende mulighet, ble ikke svak på grunn av vantro, men Josva og Kaleb sa: «Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss – et land som flyter med melk og honning», 4Mos 14:8. Derfor skal vi ikke følge vantroens, men troens eksempel, og gi Gud æren. Kun da vil vi kunne vinne seier og bli bevart helt til vi er ved målet!
Ut fra bare de få bibelsitatene som er nevnt ovenfor, er det ingen tvil om at alle som allerede som små barn er innpodet i oljetreet (Rom 11) og har fått del i hele Jesu frelsesverk, også skal få bli hos ham når de vokser opp. Å tvile på at Jesus ikke er mektig nok til å kunne bevare de barndomskristne som Guds barn, er helt klart vantro mot den allmektige Gud. I sin yppersteprestlige bønn sier Jesus: «Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg voktet dem, og ingen av dem gikk fortapt«, Joh 17:12.
Uttrykket «med sterk hånd og med utrakt arm» er ord som ofte brukes og som går igjen i hele Bibelen og viser Guds allmakt og hans suverenitet, også til å bevare troen og å fullføre sin gjerning som han selv har begynt i barn og unge (Fil 1:6). Dette må vi som kristne foreldre og besteforeldre tro, og alltid ha som vår målsetning i den kristne oppfostringen! Og samme tillit til Gud er det viktig at også enhver menighetsledelse har. Derfor bør vi bli ennå flinkere til å legge til rette for at så mange som mulig av våre at barn og unge skal bli bevart i sin barnetro. For på den måte vil vi kunne hjelpe dem, slik at ingen sak få rive dem ut av Jesu hånd (Joh 10:28). Det er vår oppgave og vårt kall, og det får vi ikke ta lett på!
Jeg har vært så heldig å ha hatt kristne foreldre og søsken som aldri har fornektet troen, eller har gått ut i verden. Det samme er også tilfelle med min hustru og alle hennes søsken. For meg har det alltid vært slik at det er de som har vært sterke i troen, derfor at de ikke har fornektet Jesus, men blitt fast i troen på ham. Og det rekker! Selv levde jeg som en ikke-kristen i noen år, men også jeg fikk nåde av Gud, og fikk del i den samme frelse og i alle de samme dyrebare løftene om himmel og salighet som de og alle barndomskristne ved troen på Jesus eier. Og ved å holde fast ved denne tro på Jesus og ved å stole helt hans stedfortredende soningsverk på Golgata – at det gjelder også meg og oss – blir vi alle frelst. Og ikke noe annet duger.
Den levende og frelsende tro er en Guds gave, og kan sammenlignes med en utrolig sterk lenke som binder oss sammen med det himmelske. Takket være denne troens lenke stoler vi på at Guds løfter er fullt ut til å stole på. Det som Gud i sitt ord har lovet, det vil han også holde. For Gud kan ikke lyve (Hebr 6:18). Så derfor får også alle som er barndomskristne ta sin tilflukt til Guds urokkelige og klippefaste løfte, og gripe det kristne håpet som ligger også foran dem. Og Hebreerbrevets forfatter legger til: «Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss…«, Hebr 6:19-20.
Slik må vi alle be Gud om nåde til å holde fast ved Guds Ord, tro på alle de urokkelige løftene Gud selv har gitt i sitt Ord og holde fast i troen og håpet helt til vi er hjemme i himmelen, trygt innenfor forhenget, dit Jesus med sitt blod har åpnet veien.
Så får vi være trygge på det Paulus sier, er sant også for oss:
- «Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag», Fil 1:6.
