av Usunn sjelesorg legger ytterlig flere byrder på ømme samvittigheter
Andre ganger igjen kan det være byrder og belastninger av ulike slag som man blir påført av andre. Og slikt gjør troslivet vanskelig og surt. I slike troskriser har man ikke alltid samme overskudd til å holde samme kontakt med menigheten og med kristne venner som normalt. Alt ble dessverre ikke slik som man hadde håpet på da man kom til troen og/eller ble et medlem i menigheten. I forbindelse med at man bekjenner egne synder og vil legge bort byrder som trykker samvittigheten, kan man dessverre oppleve det motsatte. Egentlig får man det verre etter å ha vært til sjelesorg enn før det. Som kristne er vi satt til å bære hverandres byrder og skrøpeligheter (Gal 6:2; Rom 15:1), og ikke til å påføre andre våre egne problemer, misforståelser og menneskebud. Gjør vi det, legger vi stein på andres allerede tunge byrde, og gjør livet ytterlig vanskeligere for dem.
En kristen sjelesørger eller en som man bekjenner sine synder for, har ingen som helst rettighet til å pålegge noen sine egne synspunkter, holdninger eller vurderinger når noen kommer til kommer til skriftemål eller sjelesorg. Gjør man det, har man totalt misforstått hva kristen sjelesorg er, og misbruker grovt den tilliten som blir vist en, når noen kommer for å få hjelp ut av sin livskrise. Dersom man som veileder eller sjelesørger mangler innsikt og livserfaring – og heller ikke kjenner Skriften (Matt 22:29) – vil det absolutt beste være at personen selv innser dette, og ikke tar imot noen til sjelesorg. Et godt råd er i alle fall at om man ikke direkte kan veilede ned klare eksempler fra Bibelen, er det best å være stille i størst mulig grad, slik at man ikke villeder ved å legge på byrder andre, i stede for å hjelpe til med sammen å bære byrden, slik at den andre skal klare å vandre videre. Jesus selv advarer for slikt når han sier:
«For dere lesser tunge byrder på menneskene, byrder som de vanskelig kan bære, og selv rører dere ikke byrdene med en finger»!, Luk 11:46.
Hører en skriftefar eller en kristen sjelesørger inn under denne gruppe, er man etter Jesu egen vurdering verken hans etterfølger eller hans sanne disippel, men man er en fariseer, eller i beste fall en lovkyndig.
Når man er en Kristi etterfølger og av Gud er utvalgt til å høre med til det almene kristelige presteskap, har man samtidig også fått fullmakt til å vitne om Jesu frelsegjerninger og å være sendebud i Kristi sted. Enhver kristen har rett til å fortelle og Guds store gjerninger, og å påminne om omvendelsens nødvendighet. Dessuten har de rett og fullmakt til å forkynne syndenes forlatelse for alle som tar kontakt, og som ønsker å høre syndeavløsningen.
Les videre på side 5!
Omvendelsens glede…
Podcast: Play in new window | Download
