av Luthers syn på synd og skyld
Når det gjelder synd og den syndeskyld (innfor Gud) som synden forårsaker, holder Luther seg helt og holdent til Bibelen. Han henviser blant annet til følgende bibelsteder:
«Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i hjertene deres var onde hele dagen lang», 1 Mos 6:5
«Kunne det bare komme en ren av en uren? Ikke én»!, Job 14:4
«Hvordan skulle da et menneske være rettferdig for Gud eller en som er født av en kvinne, være ren?», Job 25:4
«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd», Joh 3:6
«Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre», Ef 2:3.
Den onde tilbøyelse (til synd) er i seg selv er helt reell og virkelig. Det er en synd som gjør oss skyldig. Den eneste måte å bli frelst fra dette på, er om vi tar i mot Guds nåde. Slik er det er også med alle andre synder. (WA 8, 522, 23).
I de protestantiske kirker har man diskutert mye om det er våre første forfedres synder som skal tilregnes oss som våre feiler og vår skyld, eller bare våre egne synder. For Luther var et slikt alternativ helt ukjent (nemlig at det kun er våre egne synder som tilregnes oss). For han hører begge disse to sammen og er helt uatskillelige. For Luther var det altså både våre første forfedres synder og våre egne synder som er årsaken til vår syndeskyld (innfor Gud).
Synd og nåde er motsetninger til hverandre. Den første Adams fall var årsaken til at hele menneskeheten kom under Guds dom og ble medskyldig i deres synd. Men så gjør frelsesverket til den andre Adam, til Kristus og hans forsoningsverk, når hans lydighet blir tilregnet oss, at vi mennesker kan bli frikjøpt fra dommen (som vi alle mennesker har fortjent), når Kristus får utslette vår syndeskyld.
Dersom man nekter for at våre første forfedres synder skal kunne tilregnes oss alle mennesker til fortapelse, så må man også nekte for at den andre Adam, Kristus, og hans lydige gjerning skal kunne bli tilregnet oss mennesker til syndenes forlatelse. Luther lærer om dette, slik også Paulus gjør i femte kapittel i Romerbrevet. Eller uttrykt på en annen måte:
Kristi verk – da han forsonte hele verden (med Gud) – blir til velsignelse kun for dem som tilegner seg dette ved tro. Slik er det også med den første Adams fall, som fører skyld og dom over oss. Men det gjelder kun dersom vi tar del i synden, elsker den, er ett med den og selv lever et liv i og for synden. Disse to saker hører så uatskillelig sammen at det ikke går å snakke kun en av disse to.
Luther skriver:
«Jeg kan ikke nekte for at jeg ikke hører med til de som kalles syndere. Adams synd har fordervet meg, og gjort at jeg har fortjent den evige død og fordømmelse (WA 40, I, 299, 11 Gal 2:20).
«Vi er født av kjød og blod. Derfor må vi bære våre foreldres syndeskyld, slik at også vi har blitt syndere og skyldige til døden» (WA 22, 285 Kirkkopostilla).
Menneskene som levde før syndefallet, var helt trygge under Guds beskyttelse. De behøvde ikke å frykte for Guds straff, ikke for døden, og heller ikke for dommen. Men etter syndefallet, så var de ikke lenger trygge. Trussel om dom og straff trykket nå på samvittigheten deres.
Les mer på side 3!
