av Kan de samme syndene som Paulus advarer for i 2Kor 12:20 være medvirkende til at den læstadianske menighet er splittet opp i så mange grupperinger?
Som enkeltkristne, som menighet og som vekkelse bør også vi våge å stille spørsmålet: Finnes det også blant oss noen av de samme interne problemene som det var i menigheten i Korint? Og kan en av årsakene til at vår vekkelse stadig splittes opp i nye og nye grupperinger, være at disse synder tillates uten at det blir tatt et alvorlig oppgjør og satt en stopper for dem, synder som: stridigheter, maktsyke, selvhevdelse, misunnelse, intriger, baktalelse og uorden?
Dette var synder som i stor grad florerte i menigheten i Korint, og som Paulus ikke aksepterte skulle finnes blant dem. Og tilsvarende oppgjør bør vi også våge å ta. Ikke mot personer eller mot visse menigheter, men mot den onde og mot de synder som den onde i alt for stor grad lykkes å få kristne til å leve i. Mange av disse syndene forekommer dessverre og er fortsatt virksomme i alt for stor grad, også innen vår gren av vekkelsen. Jeg er rimelig sikker på at disse syndene i stor grad bidrar til å splitte Guds folk, slik syndens vesen alltid er. Hovedpersonen for alt som er destruktivt blant Guds folk kalles i Bibelen for: den store drage, slangen, djevelen og Satan, han som forfører hele verden (Åp 12:9).
Når jeg skriver dette, kommer jeg på hva en psykolog i Norge som i flere tiår hadde jobbet i barneombudet, og som dessuten virket å ha god kunnskap om historie, fortalte oss under et seminar han holdt for oss i vgs. i forbindelse med temaet «Vold og utagerende adferd blant barn og unge». Han sammenlignet unge som hadde narsissistiske trekk med konkrete konger i enkelte land som egentlig i seg selv var svake, men usunne maktpersoner som han egentlig definerte som psykopater. Disse maktpersonene benyttet seg i stor grad intriger, eller skitne og listige knep for å nå sine egoistiske mål. Det var det som var deres styrke. Uten «hoffet» rundt seg og som støttet dem i ett og alt, var de svake og stakkarsaktige. Hadde de for eksempel planer om å gå til krig mot et land eller å erobre nye områder eller land, gjorde de aldri det uten først å alliere seg med noen sterke støttespillere som de senere ville kunne få nytte av. De knyttet ulike bånd med dem, for eksempel ved å la sine sønner og døtre gifte seg med sønner og døtre til de som de søkte allianse med og som de senere ønsket få nytte av. Så inngikk den maktsyke kongen en gjensidig og forpliktende pakt med andre konger i nabolandene om å støtte og hjelpe hverandre i tilfelle noen av dem ble angrepet, eller om noen av dem valgte å gå til krig mot et annet land, eller ønsket å erobre nye områder. Sammen med sine allierte var den maktsyke kongen sterk nok til å våge å angripe de han måtte ønske, og til å overvinne fiendene. Men alene var han for svak til å våge å gjøre det. Og på den måten fikk den maktsyke kongen mer makt og vokste seg stor, og fikk ære og berømmelse av langt flere enn tidligere. Slik fortalte han at det er med barn og unge som står i fare for senere i livet å kunne utvikle de narsissistiske tilbøyelighetene. Stoppes ikke slike før de fyller syv år, sa han, kan det ofte være for sent, og nettopp slike kan senere i livet bli ekte psykopater, personer som han karakteriserte som «uhelbredelige», uansett hvor mye de enn gikk i terapi for å bli kvitt dette.
Slik vil det nok kanskje også kunne være når det gjelder kristne menigheter. Noen må våge å sette en grense mellom sunt og usunt. Og det var nettopp det både apostelen Paulus og apostelen Johannes våget å gjøre. Johannes våget til og med å kalle «maktpersonen i menigheten» med sitt rette navn, nemlig Diotrefes (3Joh), nettopp for å etterlate seg et eksempel for hvordan kristne menigheter bør takle situasjonen om og når maktpersoner trer fram i kristne sammenhenger.
Når vil leser bibelhistorien om Israels konger etter at riket ble delt, kan vi legge merke til utallige konkrete eksempler på usunne konger som benyttet nøyaktig samme framgangsmåte som den maktsyke og listige kongen i psykologens sammenligning med usunne maktpersoner. Da vil vi kunne legge merke til at syndene Paulus omtaler i 2Kor 12:20 var fullt ut utviklet allerede i kongetiden, og lenge før det. De onde kongene – for de var faktisk onde alle som en – de søkte ikke Gud eller hjelp av ham. Men de søkte hjelp og styrke i andre sterke personer og i menneskelige sammenslutninger. Og slik vendte de Gud ryggen. Også de er advarende eksempler for oss.
I Galaterbrevet skriver Paulus: «Kjødets gjerninger er åpenbare». Og slik er også mange av disse syndene Paulus lister opp åpenbare i vår tid og i våre sammenhenger. På samme måte som destruktive droner og raketter skytes ut i Ukraina og i Midt-Østen, sender den onde sine brennende piler (Ef 6:16) mot oss kristne. For å beskytte seg, trenges intet mindre enn Guds fulle rustning. Men ennå verre enn det om det blir innbyrdeskrig. Da er det krevende å skille på hvem som er venn og hvem som er fiende, hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på.
Slik jeg opplever det, er det særlig fem av kjødets gjerninger som Paulus lister opp som aller mest skader relasjonene i vår tid og i våre sammenhenger, nemlig: trette, avindsyke, splittelse, partier og misunnelse. Dersom begge partene i striden bare skylder på at det er motparten som er årsaken til all uorden som oppstår og at slike synder som Paulus lister opp blir synlige, blir dette heller ikke synd for seg selv. Og derfor er det lett å tenke at man selv er ren, og at alt bare er den andres skyld. Men er det slik, er det innlysende at man verken har selverkjennelse eller rett syndserkjennelse. Og da vil man lett kunne bli åndelig blinde. Resultatet blir lett, slik Paulus beskriver det, at det oppstår nye partier og nye sammenslutninger, kanskje etter samme modell som for kongen i psykologens fortelling.
Dersom ikke noen av de syndene Paulus refset menigheten i Korint for i alle fall delvis er årsaken til de stadig nye gruppedannelsene innen læstadianismen, hvordan skulle vi vel ellers kunne forklare alle de synlige og usynlige splittelsene som det stadig blir flere og flere av, selv om det ikke alltid har ført til etablering av selvstendige menigheter. Selvsagt skyldes det nok dessuten viss læremessige årsaker, men det er nok langt i fra hele forklaringen.
Siden slikt ikke er Åndens frukter, hva er det da annet enn kjødelighet og synd. Apostelen Jakob benytter faktisk meget sterke ord når han beskriver slike synder, om de får være virksomme midt i menigheten:
«Men om dere bærer på bitter misunnelse og selvhevdelse i deres hjerter, da ros dere ikke mot sannheten og lyv ikke mot den! Ikke er dette den visdom som kommer ovenfra, men den er jordisk, sanselig og djevelsk», Jak 3:14-16.
Alta 17.04.2024
Henry Baardsen
