Mitt første, men brutale møte med SRK og med et eksklusivt menighetssyn, og historier fra noen som selv har opplevd å ble ekskludert

En hel familie ble ekskludert – sett med en ung tenåringsjentes øyne
En kvinne som er inngift i samme familie som meg fortalte meg om hvordan ekskluderingen skjedde for deres families vedkommende. Hele deres familie hadde hele livet tilhørt gammellæstadianerne, også kalt SRK. De bodde i en by i Sør-Vest Finland, og hele deres familie var samlet hjemme hos dem. Så kommer det uventet inn en mann. Etter kort tid spør han av hennes pappa, mens de alle var tilstede og hørte på: “Jeg kom bare for å få greie på hva du synes om NN” (en av mange prestene i SRK som senere på 1960-tallet ble ekskludert). Pappaen svarte: “Jeg holder han for å være en kjær troens bror”. Deretter svarer mannen som kom på besøk til dem: “Ja, det var bare dette jeg kom for å få bekreftet. Du og din familie er fra nå av ekskludert fra SRK-menigheten”.

Og slik ble det også. Hele familien ble ekskludert. Hun som fortalte dette til meg, var da ca. 16-18 år gammel, og i den mest følsomme perioden av tenårene. Hun hadde trivdes veldig godt i menigheten, og stort sett alle hennes venninner og hele hennes bekjentskapskrets tilhørte denne menigheten. Og de hadde det etter hennes vurdering veldig trivelig sammen, spesielt de unge. I alle fall nå driver de et utstrakt barne– og ungdomsarbeid, de har egne konfirmasjonsleire, de har mange leirsentre, de driver egne folkehøyskoler og har utstrakt misjonsvirsomhet både i Finland og i utlandet. Selv om dette ikke var like utviklet og stort på 1960-tallet som i dag, så hadde de sikkert også da mye virksomhet som gjorde at barn og unge trivdes. Og derfor føltes det som en dobbel straff å bli ekskludert.

På en gang mistet hun alle sine barndomsvenner og nesten hele hennes nettverk, og fra da av kunne de ikke lenger være sammen slik som alltid før. Jeg forstår meget godt hvor tungt og sårt dette var for henne – og fortsatt er – selv om dette skjedde tidlig på 1960-tallet. Heller ikke hun klarer å glemme de traumatiske opplevelsene hun måtte gjennomgå midt i tenårene.

Mannen som kom til dem for å ekskludere pappaen, og dermed hele hans familie fra SRK, hette Heikki Saari (1906-1987), og var fra Alavieska. Senere flyttet han til Ylivieska. Han var predikant for gammellæstadianerne, og virket som forkynner i nesten 60 år, helt til han selv fikk taleforbud som predikant i 1979 i forbindelse med en stridssak. Heikki Saari var en radikal lekmannspredikant, og hadde svært stor innflytelse og makt blant gammellæstadianerne.

På 1960-tallet ble det store splittinger blant gammellæstadianerne, og i den forbindelse var han en sentral maktperson med stor påvirkning. Han var også medlem i sentralstyret for SRK. Ifølge en annen bekjent av meg, Lauri Pietilä,  som på 1970-tallet også ble ekskludert fra  SRK, var Heikki Saari hovedarkitekten for SRK’s lærdommer på 1970-tallet. (Informasjon om Heikki Saaari kan leses på Wikipedia, men dessuten har jeg fått mye skriftlig informasjon av Lauri Pietilä, som dokumenterer hva som skjedde innen SRK på 1960- og 1970-tallet). 

I 1999 hadde SRK et stort sommermøte i Kronoby i Österbotn. Dit kom det 75 000 besøkende, og 40 000 av dem var barn. Det hadde da gått over 55 år siden denne familien inklusiv kvinnen som fortalte dette til meg brutalt ble ekskludert fra SRK, uten at de selv kunne hindre dette. Siden hun hadde bakgrunn blant gammellæstadianerne, foreslo hennes mann at de på en av møtedagene skulle dra til Kronoby for å delta på møtet der. De dro, og den første personen som kom i møte med dem på møteområdet, var en kvinne fra byen i Sør-Vest Finland som hun vokste opp i. Hun tilhørte SRK. Kvinne kommer bort til dem, og sier: Det var så trist at dere gikk ut av vår menighet.

Tenk hvordan det måtte føles for henne som fortalte dette til meg. De hadde slettes ikke frivillig forlatt sin barndoms menighet, der de hadde trivdes så godt. Dessuten mistet hun alle sine barndomsvenner på grunn av at de brutalt ble ekskludert. Og nå fikk hun altså høre at det var de selv som hadde forlatt menigheten, likesom det var deres skyld og at de på eget initiativ hadde forlatt menigheten.

Min venn Lauri Pietilä, ble ekskludert senere  på 1970-tallet. Les om mitt spesielle møte med ha og hvilke opplevelser han har hatt med SRK.

Min venn Lauri Pietilä, ble ekskludert senere  på 1970-tallet. Les om mitt spesielle møte med ha og hvilke opplevelser han har hatt med SRK

Første gangen jeg kom i 1972, da jeg var i et bryllup i Karleby i Finland. Faren til bruden tilhørte den læstadianske vekkelse, og var predikant innen Rauhan Sana-retningen. Opprinnelig kom han fra Perho, et sted litt lengere øst i Finland. Alle i hans slekt tilhørte SRK, så siden han var interessert i å følge med innen den retningen som hanns slekt tilhørte, abonnerte han på Päivämies, et blad som SRK utgir. Han viste meg da en artikkel i bladet hvor det ble fortalt om den eneste rette kristne i Alta og som tilhørte SRK. I artikkelen fortelles det at personen hette Ingvald Wirkola, og at han hadde det veldig ensomt som eneste kristne i Alta. Han hadde ingen å snakke med og ingen som kunne trøste ham når han følte behov for det.

På den tiden var det allerede vanlig at finske turister besøkte Nord-Norge og at mange av dem var innom Alta. Det visste artikkelforfatteren. Derfor oppmuntret han kristne som tilhørte SRK og var innom Alta til å besøke Wirkola, om ikke annet å bringe Guds fred til han og å etterlate Guds fred over han og hans hjem. Da jeg senere i 1973 arbeidet i Karleby, viste samme person en tilsvarende artikkel i sommerutgaven av Päivämies for 1973.

Slik jeg ovenfor har fortalt, var Ingvald Wirkola en nabo til oss, slik at jeg aldri har kunne glemme de  to meget spesielle artiklene om den eneste som var rett kristen i hele Alta. Og det forundret jeg med storlig over. For etter som jeg kjente til, var det jo forholdsvis mye kristne i Alta, og ikke mindre enn to læstadianske menigheter – men det er en annen historie.

22 år etter dette – i 1995 – var jeg tilkalt som forkynner til et læstadiansk sommermøte i Vuontisjärvi i Enontekiö. I middagspausen ble jeg sittende med et litt eldre mann på motsatt siden av bordet. Vi hilste på hverandre, og mannen presenterte seg som Lauri Pietilä. Deretter samtalte vi om ulike saker. I løpet av samtalen fortalte han at han tidligere hadde tilhørt SRK, men at de noe tidligere hadde ekskludert han fra deres menighet. Nå var han med i Rauhan Sana. Han ville vite hvor jeg kom fra og hvor jeg bodde. Jeg fortalte han at jeg bodde i Alta. Dessuten fortalte jeg han at jeg både i 1972 og i 1973 hadde lest i Päivämies at det kun finnes en eneste kristen i hele Alta. Da svarte mannen: Det er jeg som har skrevet begge artiklene!

Så fortalte Lauri at han hadde tenkt å kjøre til Alta for å feriere litt i der, siden han var spesielt interessert i fiske. Bra, sa jeg, du kan få bo hos oss! Jeg har ferie og liker også å fiske. Og jeg har båt, så kan vi kanskje fiske sammen noen dager.

Han takket ja til tilbudet, så etter en dag eller to ringte  det på døra, slik ble vi to kjent med hverandre. Og han trivdes så godt at han ble hos oss en hel uke. Vi fisket mye sammen, men hadde begge mye glede av  å samtale om trosspørsmål generelt, men også om opplevelser i våre møter med SRK.

Lauri fortalte meg ganske inngående om prosedyren som SRK benyttet før og under selve ekskluderingen av han fra deres menighet. Senere sendte han meg kopi av skriv fra hele denne prosedyren, meg også skriv som dokumenterer hvordan også andre ble ekskludert.

Det er ikke umulig at jeg senere skriver litt om noe av dette, dersom jeg finner noe som ettertiden kan lære av.

Skjer slikt også i andre kristne menigheter innen den læstadianske vekkelse?

Skjer slikt også i andre kristne menigheter innen den læstadianske vekkelse?
Min erfaring er at det dessverre ikke bare er blant gammellæstadianerne man kan møte på en slik ubibelsk tenkning med slike eksklusive og fordømmende holdninger, men ofte på mye nærmere hold. Og slikt skjer slettes ikke bare innom den læstadianske vekkelse, men også i andre kirkesamfunn.

For slik er vi mennesker når kjødet får råde. Da er vi selviske, stolte, ukjærlige, avvisende og partiske. Da splitter vi i stede for å forene, da sprer vi i stedet for å samle og da river ned i stedet for å bygge opp. Og når man som kristen oppfører seg slik i sitt møte med andre kristne mennesker, lever man ikke ledet av Ånden. For slikt er ikke troens, lysets eller Åndens frukter, men da har blitt sekteriske, kanskje uten selv å være klar over det. Alt slikt er et bevis på at man ikke er ledet av den Hellige Ånd, men av sitt eget fordervede kjød. Og om det er noe som Bibelen advarer oss til å omvende oss fra, så er det nettopp fra slik kjødelig fremferd.

Gud bevare oss fra slik villfarelse og hjelpe oss til sann omvendelse, dersom vi lever i slikt!

Henry Baardsen,
Alta

Andre sider om samme tema:

• Hvordan bør man oppføre seg mot andre ikke-læstadianske kristne? Les hva læstadianske prester og talere sier om dette i 1885!
• Et lite innblikk i læstadianismen på 1880-tallet
• Offentlig, men positiv uttalelse om læstadianismen på 1800-tallet