av Utdrag av Martin Luthers bok «Väsyneille matkamiehille», oversatt av Henry Baardsen, Alta.
Det er innlysende klart at en kristen ikke kan bekjenne eller anse bare gjerningssyndene og andre brudd mot Guds bud for å være synd. For også den forskrekkelige og forferdelige sykdommen som vi har arvet (arvesynden pga. Adams fall), og som hele vår natur er fordervet av, er synd. Fremfor alt må vi holde arvesynden for å være en forskrekkelig synd, og som er selve opphavet til og hode for alle synder. Alle andre synder vokser nemlig ut fra røttene til arvesynden, og derfra strømmer de ut som fra en kilde, selv også om et menneske verken skulle tenke noe ondt og heller ikke snakke eller gjøre noe ondt (selv om dette i virkeligheten ikke er mulig).
Menneskets natur og dets person er tvers i gjennom helt syndig. På grunn av arvesynden er menneskenaturen på en måte åndelig spedalsk. Og innfor Gud er den i dens innerste indre og i det aller dypeste av hjertet helt uren, forgiftet og gjennom fordervet.
På grunn av denne fordervelse, og på grunn av våre første foreldres fall, anklager og forbanner Guds lov menneskets natur eller dets person. Derfor hadde vi av naturen vært vredens barn (Ef 4:3) og treller under døden og fortapelsen, dersom vi ikke ved Kristi fortjeneste og på grunn av hans nåde, hadde blitt løst og frelst fra denne ondskapen (arvesynden).
Denne ondskap som vi har arvet (på grunn av syndefallet) er så stor og så forskrekkelig at den ikke kan skjules eller tilgis innfor Gud på annen måte enn kun ved Kristi fortjeneste. Og menneskenaturen – som på grunn av dette er helt forvrengt og fordervet – kan ikke bli leget på annen måte enn ved at vi blir gjenfødt og fornyet ved den Hellige Ånd. Den Hellige Ånds verk i oss får her i livet kun sin begynnelse. Men først i det tilkommende liv blir det fulllført og får sin ende.
