av Som kjent er den læstadianske vekkelse allerede over 175 år gammel. Den startet med prosten Lars Levi Læstadius i 1844 i Karesuando, og spredde seg som en ild over hele Nordkalotten i løpet av meget kort tid, og i løpet av noen tiår over store områder lenger sør i Sverige, i Finland, i Norge og i Amerika. Læstadius hadde i 18 år (1826-1844) ikke forkynt annet enn Guds strenge lov til vekkelse fra synden, uten at noen kom til en levende tro gjennom det. Forut for ham hadde prosten Zacharias Grape (1785-1847) forkynt et herlig evangelium i like lang tid, noe som påvirket følelsene og fikk fram tårene hos tilhørerne. Men noen sann vekkelse eller oppvåkning fra synden ble det ikke av det heller. Først etter at Læstadius fikk møte samepiken «Maria», skjedde det noe nytt og stort, og forkynnelsen begynte å bære gode frukter. En ren evangelieforkynnelse alene bar ingen varige frukter, men det gjorde heller ikke en ren lovforkynnelse. For å virke sann vekkelse og omvendelse slik at menneskene skulle kunne komme til en sann og levende tro, måtte både loven og evangeliet forkynnes. Og slik må det også være, også i vår tid for oss som forkynner Guds Ord i dag. Slik forkynte profetene i GT, slik forkynte Jesus selv, og slik forkynte apostlene. Men selv om begge deler må forkynnes – både lov og evangelium – får de ikke bli blandet sammen.
Forsoningens hemmelighet åpenbart gjennom samepiken «Maria»
Læstadius møte med den enkle samepiken «Maria», forandret totalt hans hjerte. Han opplevde noe han aldri glemte, og han håpet at han skulle få møte «Maria» i himmelen. De to hadde ganske lik bakgrunn. Begge hadde lenge levd under lovens fordømmelse, og med et dypt ønske om en sann fred med Gud i en god samvittighet. Dessuten var deres oppvekstbakgrunn lik, med far som var var offer for «kong alkohol», de hadde begge opplevd stor fattigdom og sett og opplevd vold i sine hjem. Først etter at «Maria», eller Milla Clementsdotter (1812-1892) som hun egentlig hette, fikk møte prosten Pehr Brandell, fant hun den fred hun lenge hadde søkt. Gjennom han ble hun løst fra sine tvil, og fikk del i en levende og saliggjørende tro. Samtidig fikk hun gjennom prost Brandells undervisning kjennskap til «nådens orden», og fikk også selv del i Kristi fullkomne forsoningsgjerning som han fullførte på Golgata for hele verden, men også for henne. Lovens forkynnelse hadde virket anger og lengsel etter Gud, og evangeliet åpenbarte forsoningens hemmelighet og gave for hennes sønderknuste og lengtende sjel. Ifølge Læstadius selv hadde «Maria» dyp erfaring i «nådens orden» og særlig i forsoningens mysterie, noe hun også formidlet til ham på en enkel men god måte. Dette ble til stor hjelp for prost Læstadius, og bidro til å lede ham fra en død tro til en levende tro, noe prosten var svært takknemlig for helt til han døde i 1861. Derfor omtaler han henne som en sann og erfaren kristen med en dyp innsikt i Kristi forsoning – Guds verk for oss på Golgata gjennom Frelseren Jesus Kristus.
Kristi forsoning og gjenfødelsen var ukjent for Læstadius helt inntil han møtte samepiken «Maria»
Under Læstadius 18-årige lovforkynnelse i tiden 1826-1844 inneholdt hans forkynnelse – ifølge Seppo Lohi – ikke noe om Kristi forsoningsverk. Videre skriver historiker og Læstadius- og læstadianisme-forsker Lohi at samepiken sannsynligvis snakket til Læstadius om Guds verk på korset, og om den ufortjente nåde i Kristus som man får del i ved troen. «Marias» tale om forsoningen var noe helt nytt for Læstadius. Og Lohi fortsetter: «For på det svenske riksarkivets side om Pehr Brandell kan vi lese om en uttalelse fra de gamle kristne i Nora menighet som fullt ut bekrefter at “forsoningen” og “gjenfødelsen” nettopp var “det nye” , noe som tidligere – ifølge Lohi – ikke hadde vært en del av Læstadius’ prekener».
Først gjennom Maria fikk Læstadius del i – og personlig erfaring med – forsoningen, som de anså som hovedinnholdet i det de kalte «nådens orden». Og det skjedde nettopp gjennom møtet med samepiken Maria den 1. januar 1844. Det var dette som var «det nye» som forandret prost Læstadius forkynnelse, slik at det førte til en stor vekkelse. Og Læstadius-forsker Lohi fortsetter: «Altså viser dette viktige funnet at “forsoningen” og “gjenfødelsen” var det helt avgjørende element i “nådens orden” som Læstadius helt inntil sitt møte med Maria ikke hadde hatt innsikt i. Og siden dette også var borte både fra prost Grape – som hovedsakelig forkynte evangeliet i ca. 20 år i Karesuando sogn – og fra hans etterfølger Læstadius som bare forkynte loven de følgende 18 år, så bar ingen av deres forkynnelse frukt til omvendelse og nytt liv, selv om de til sammen forkynte i flere tiår» (Seppo Lohi 2000, 203).
Etter møtet med «Maria» begynte prost Læstadius «å se veien», den vei som hadde vært skjult for ham inntil da. Når denne sannhet lysnet for ham, fikk Lars Levi Læstadius oppleve et kraftig vitnesbyrd ved den Hellige Ånd om barnerett hos Gud. Og Læstadius skriver selv: “Den kvelden som jeg var sammen med Maria, fikk jeg kjenne en forsmak på himmelens glede”.
Læstadius’ møte med «Maria» var neppe et formelt skriftemål, slik tradisjonen senere ble i læstadiansk sammenheng
Videre skriver Lohi: «Selv om det under Læstadius møte med samepiken Maria ikke var snakk om et formelt skriftemål og heller ikke om syndeavløsning, så var det dette som det var snakk om rent innholdsmessig. I sin fortale til Dårhushjonet gir Bäckbacka ennå tydeligere uttrykk for sitt syn: “Evangeliet slo ned som et lyn i hans (Læstadius’) sjel, og fra himmelen hørtes en røst, kanskje gjennom Marias munn: Dine synder er deg forlatt”.
Vi får vi kanskje spørre oss: » Lød «blodets røst» under samepiken «Marias» forkynnelse til prost Læstadius? Ja, absolutt slik jeg vurderer det, siden kjerneinneholdet i det hun formidlet var Kristi forsoning! Og hvor frelsesbudskapet fra Golgata om Guds uskyldige Lam, Jesus Kristus, som frivillig bar hele vår syndegjeld, som gikk i døden og ofret sitt liv og sitt blod til soning for våre og hele verdens synder forkynnes uforkortet, der lyder også «blodets røst»! Dette offer var så fullkomment at vi ikke under noen omstendigheter har rett til å redusere vår forkynnelse av Kristi fullkomne forsoningsverk på korset til en strid om valg av riktige ord og uttrykk for rett og apostolisk kunne formidle frelsesbudskapet til evig liv og salighet for alle som tror frelsesbudskapets kjerneinnhold om Kristi forsoning. Den var alt for fullkommen til at vi skal skal kunne begynne å begrense den allmektige Guds forsoningsverk etter våre menneskelige og snevre rammer.
Også på andre halvdel av 1800-tallet og på 1900-tallet forsøkte man å sette snevre grenser for den Allmektiges virkefelt, noe som dessverre ikke er helt ukjent for oss i vår tid
I vekkelsens første tid var det mange som ville sette klare grense for den allmektige Guds virkefelt. De spredte en lære som gikk ut på at Gud kun virket gjennom deres predikanter og deres forkynnelse, til frelse og salighet, og at den Hellige Ånd kun var virksom gjennom dem. Om noen skulle bli frelst og få den Hellige Ånd, måtte det skje gjennom dem. Uten at de tilsa syndenes forlatelse, ble ikke synden utslettet innfor Gud, og da kunne de heller ikke bli Guds barn. Denne åndelige stolthet og villfarelse spredte seg allerede forholdsvis tidlig på Raattamaas tid, noe de kalte for «tre-alens-læra», noe som betyr at de gjorde den Allmektige – El Shaddai – så liten at han måtte tilpasses menneskelige mål. En del lærte: Det skrevne Guds ord, den Hellige Skrift, står lavere enn det forkynte Guds ord. Og siden Guds barn har den Hellige Ånd i sine hjerter, er ikke lesing av Bibelen så viktig. En del anså det skrevne Guds Ord som en død bokstav som måtte få liv ved at en predikant med den Hellige Ånd utla og forklarte det. Mest ytterliggående variant var at ingen kan bli frelse utenom gjennom den læstadianske vekkelse, eller som jeg fikk høre og oppleve: Gjennom deres gren av vekkelsen.
Denne åndelige villfarelse tok lederne i den læstadianske vekkelse, Johan Raattamaa og Erkki Antti, et kraftig oppgjør med og kalte det ubibelsk. Det samme gjorde også det store predikantmøtet i Alkkula i 1875, på preste- og på predikantmøtet i Ii i 1885. Men den aller skarpeste kritikken av en slik villfarelse kon nok på det store nordiske predikantmøtet i Torneå i 1909 hvor de kalte dette for «intern sekteri». Les gjerne hvordan bl.a. den gamle Paul Rantala uttaler seg om saken. På dette møtet deltok også den først predikant i ELM, Petter Posti. Personlig fikk jeg fullt ut møte dette ubibelske og eksklusive menighetssyn i 1973 fra SRK-hold, noe som gjorde at jeg virkelig fikk øynene opp for denne problematikken. Underlig er det at selv om vekkelsens eldste ledere kraftig bekjempet denne ubibelske vranglære, så overlever den all motstand, og som ugresset dukker den stadig opp hvor man minst skulle forvente det, også i 2024.
Les gjerne mer om forkynnelse av syndenes forlatelse på apostlenes tid, av Luther, i den læstadianske vekkelse på 1800- og 1900-tallet og i «Altaretningen» på 1930-1940-tallet ved å følge linken nedenfor. Jeg håper en slik kjennskap til vekkelsens historie skal kunne åpne våre øyne til å se Kristi fullkomne forsoning og frelsesverket i et videre og større perspektiv, og som absolutt ikke er noe vi kristne skal strides om, men at det heller skal hjelpe oss til ikke å bli for selvsentrerte og smålige i vårt møte med andre troens brødre og søstre på vei mot den samme himmel.
Da jeg var en liten gutt, for 70 år siden, ble vår hjemmemenighet splittet i to grupperinger. Mange av oss som er i min alder, har hørt mye vi helst ikke burde høre og opplevd vonde ting som absolutt ikke var oppbyggelig. Å få høre at Guds Hellige Ånd ikke er virksom i sin hjemmemenighet slik mine ører har fått høre, og at den levende kristendom ikke finnes der, gjør vondt, i alle fall for meg. Men å få oppleve en snev av det samme på nytt, vekker i alle fall for meg vonde assosiasjoner, noe som er sterkt beklagelig.
Hva som virkelig er «blodets røst» og «den gamle kristendommen» ifølge NT – det som alene skal få lyde fra våre prekestoler
Det var jo nettopp på Golgata Kristus sonte vår og hele verdens synd. Det var der Jesus lot sitt rene og hellige blod flyte for at vi skal kunne bli renset rene fra vår synd. Som et evig og fullkomment offer gav han sitt liv og sitt dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam (1Pet 1:19). Med sitt blod gikk Jesus inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning (Heb 9:12). Og videre skriver Hebreerbrevets forfatter om hva som virkelig er den eneste «blodets røst» som alltid må få lyde i all kristen forkynnelse: «… hvor mye mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense våre samvittigheter fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!
Det var nettopp denne hemmelighet som tidligere hadde vært skjult lenge både for samepiken og for prosten, men som Gud åpenbarte for dem begge gjennom evangeliet om Kristi fullkomne soningsdød på korset. Etter den tid ville ikke prost Læstadius vite av noe annet til frelse enn Jesus Kristus, og ham korsfestet, selv om han nok i sitt livskall som forkynner hadde fokus på lovens forkynnelse til oppvekkelse og omvendelse. Men derimot, når har trøstet de som hadde kommet til en levende tro, sparte han ikke på evangeliet, men trøstet dem så godt han kunne, og forkynte evangeliet og syndenes forlatelse for dem til troens styrkelse og oppmuntring, selvsagt også i Jesu navn og blod, slik også jeg og sikkert også de andre predikantene i ELM og i andre menighetene i vår vekkelse alltid gjør under sjelesorg. Ikke slik å forså at man må forkynne «i Jesu navn og blod» for at «blodets røst» skal lyde, siden en slik svever definisjon ikke er i overensstemmelse med hva apostlene lærte, heller ikke med hvilke avløsningsord de benyttet særlig de første tiårene i den læstadianske vekkelse og heller ikke med hvordan de forkynte i vår gren av vekkelsen på 1930- og 1940-tallet, noe det finnes god skriftlig dokumentasjon. Men å forkynne «i Jesu navn og blod» er slik en engang sa: «Golgatabudskapet i Joh 3:16-format». Eller som den finske presten og sjelesørgeren Petri Välimäki uttrykker seg, noenlunde slik: Jeg kan ikke finne en bedre eller mer konsentrert måte å forkynne Golgata- og frelsesbudskapet på enn å forkynne syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod». Videre kan jeg nevne hva predikant Janne Marttiini skriver om bibelsk syndsavløsning i boka «Nåde og sannhet». Først henviser han til Apg 10:43 hvor Peter forkynner syndenes forlatelse i Jesu navn. Så viser han til Ef 1:7 hvor Paulus forkynner ved Jesu blod. Og så fortsetter han: «Bibelsk forkynnelse av syndenes forlatelse inneholder begge deler forent til ett». Videre skriver han: «Man får ikke glemme – når man poengterer hvor viktig det er at syndenes forlatelse hørbart – hvor viktig og hvilke verdi De hellige Sakramentene (dåp og nattverd) har, og hvor stor og allmektig han er som har innstiftet sakramentene. Av den grunn at man alltid holde sakramentene for å være viktige, og særlig han som har innstiftet sakramentene.
Hvordan forkynte Jesu apostler syndenes forlatelse, og hvordan løste mennesker fra sine synder?
Når det gjelder Paulus og de andre av apostlene, forkynte også de et helt Guds Ord, altså både lov og evangelium. Ofte forkynte også de syndenes forlatelse, siden det var nettopp det som er kjerneinneholdet i det budskapet evangeliet formidler, og siden Jesu primære oppgave var å frelse syndere. Det gjorde han ved å påta seg hele verdens synd, ved å bære våre synder opp på korset og ved å la dem bli fastspikret sammen med ham på korsets tre. Ved sin død og seiersrike oppstandelse overvant Jesus synden, og bragte liv og rettferdighet for alle som angrer sine synder og som tror på ham. Alene Jesus kan frelse oss fra våre synder. Nettopp derfor forkynte Jesu utvalgte apostler både omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus befalte dem. Det gjorde de ikke bare ved å benytte noen få og fastlåste ord og uttrykk, men på en variert måte. Men absolutt alltid var forkynnelsen av syndenes forlatelse knyttet til personen og Frelseren Jesus Kristus og ham alene. Noen ganger forkynte de syndenes forlatelse «i Jesu Kristi navn» (Luk 24:47; Apg 10:47; 1Joh 2:12 m.fl.), andre ganger «ved Kristi blod» (Ef 1:7; 1Pet 1:18-19; 1Joh 1:7 m.fl.), de forkynte syndenes forlatelse med uttrykket «ved troen» (Matt 9:2; Apg 10:43; 15:9), «ved ham» (Apg 13:38; Rom 4:25; Kol 1:14 m.fl.), ved forkynnelsen av Ordet formidlet de syndenes forlatelse til alle som trodde Ordet (Joh 15:3; 20:23; Apg 10:43; Ef 5:26 m.fl.), syndenes forlatelse formidlet de ved omvendelsen når Gud tilgir absolutt alle synder på en gang (Mark 4:12; Apg 3:19; 5:31 m.fl.), «ved Jesu sår» (Jes 53:5; 1Pet 2:24), i forbindelse med syndsbekjennelsen (Ordsp 28:13; Sal 32:5; 1Joh 1:9; Jak 5:16). Dessuten meddeles syndenes forlatelse i forbindelse med nådemidlene (Matt 26:28; Mark 1:4; Apg 2:38; 22:14).
Hvordan forkynte Johan Raattamaa og predikant og redaktør for Sions Blad, Waldemar Ingemann syndenes forlatelse?
Slik Jesu egne apostler forkynte, kalles bibelsk og apostolisk forkynnelse. Jeg har grundig lest gjennom Johan Raattamaas bok «Brev og skrivelser» og Sions Blad-bøkene for å se hvordan vekkelsens predikanter forkynte syndenes forlatelse på 1800- og 1900-tallet, og da særlig også i tiden 1938 til 1943 da Waldemar Ingemann var redaktør for bladet. For meg er det åpenbart at både Raattamaa og Ingemann forkynte syndenes forlatelse på en bibelsk og apostolisk måte, siden samme varierte bruk av ord og uttrykke ble brukt, etter et tydelig mønster som Herrens apostler etterlot seg i Skriften. Selv om uttrykket «i Jesu navn og blod» ble mye brukt både i Raattamaas og Ingemanns tid, og de selv ofte brukte dette uttrykket når de forkynte syndenes forlatelse, er det tydelig at de dessuten benyttet alle de andre apostoliske og bibelske uttrykkene som blir brukt i forbindelse med at syndenes forlatelse blir forkynt. Ut fra dette, går det fram at de anså alle disse apostoliske variantene som likeverdige for å trøste en tvilende kristen eller i forbindelse med at noen omvendte seg og ble et Guds barn, og for å løse dem fra deres synder. Slik forvaltet de binde- og løsenøklene etter apostolisk tradisjon, ifølge den lære som Jesus omtaler i Matt 16:19, 18:19 og i Joh 20:23.
Siden de bygde sin forkynnelse på Skriften og fulgte apostlenes eksempler, gjør vi neppe noen feil å kalle dette for «den gamle kristendommen», for «den saliggjørende lære» og for «Kristi lære». Personen Jesus Kristus får vi aldri spalte opp ved hjelp av våre egne ord og uttrykk som vi synes aller best om, eller som vi anser som mest bibelske. Gjør vi det, er det fare for at vi fjernes oss bort fra apostlenes lære og flytter fokuset bort fra ham som er menigheten Herre og sannhetens støtte og grunnvoll. Men ved å følge apostlenes eksempler, får vi være trygge på at vi bygger på trygg og fast grunn, på klippen Kristus og ham alene, og at vår lære er i samsvar med Skriften.
Hvorfor forkynte Læstadius nesten aldri syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod», slik det er så vanlig for oss i dag i våre sammenhenger?
Ved å lese innlegget via linken nedenfor, går det fram at det totalt er bevart 452 prekener av Læstadius etter 1844. I sine prekener etter 1856 nevnte han kun to ganger direkte om personlig tilsigelse av syndenes forlatelse (sannsynligvis sikter MEM til «i Jesu navn og blod»), etter hva Martti E. Miettinen og andre Læstadius-forskere har funnet ut, inklusiv det han har skrevet i Dårhushjonet på hele 900 sider. Og det på tross av at hans teologiske verk, Dårhushjonet, hovedsakelig omhandlet forsoningen, eller med andre ord selve grunnlaget for vår frelse, for Kristi verk på Golgata og for syndenes forlatelse. Og dessuten var han jo læstadianismens grunnlegger. Selv om dette er svært vanskelig å forstå, særlig siden det å forkynne syndenes forlatelse «i Jesu navn og blod», nå 175 år etter vekkelsens begynnelse, regnes for selve kjennetegnet og «arvesølvet» i den læstadianske vekkelse, det som særlig anses det som det som skiller denne vekkelsens lære fra andre bibeltroe lutherske kristne, kanskje bortsett fra i Finland. En sak er at han i praksis nesten aldri løftet dette fram i sine prekener og i sitt store skriftlige materiale. Men det at han ikke omtaler dette spesielt i sin store brevkommunikasjon med sine mange kristne brevvenner og samarbeidspartnere utenfor vekkelsen, er for mange ennå mer underlig. Hvorfor anså ikke Læstadius dette som viktig nok til å løfte det fram som noe særlig bibelsk og viktig? Han ga jo selv sitt samtykke til at de fikk begynne å forkynne syndenes forlatelse og støttet også denne praksis. Og dette på tross at han fortsatt levde i 8-10 år etter at «nøkkelmakten» ble tatt mer allment i bruk i personlig sjelesorg og etter hvert i forkynnelsen. Han levde jo tross alt i 15 år etter at vekkelsen brøt ut. Ja, sannelig, dette er virkelig noe å grunne på! Kan årsaken til dette være at dette «nye» for ham ikke bragte noe nytt i tillegg til forsoningens hemmelighet som ble åpenbar for ham gjennom hans møte med samepiken «Maria»? Eller var dette for ham bare en mer personlig måte å forkynne evangeliet på, for at det skulle bli lettere å tro syndene forlatt? Noe eksakt svar på dette spørsmålet vil det nok bli vanskelig å finne, vil jeg tro.
«Blodets røst» er mye mer enn kun utvalgte gode og verdifulle ord og uttrykk som kanskje lenge har vært i bruk, og som man har blitt veldig glade i
Å påstå at Læstadius ikke forkynte syndenes forlatelse på en bibelsk og apostolisk måte, eller at «blodets røst» ikke lød i hans forkynnelse, selv om uttrykket «i Jesu navn og blod» svært sjelden eller nesten aldri lød i hans forkynnelse, vil bli helt feil slik jeg tenker. For han forkynte jo alt som trenges til frelse, siden han fullt ut forkynte både loven og evangeliet. Han forkynte Kristi lidelse, hans død på korset, Jesu oppstandelse fra de døde, rettferdiggjørelsen, behovet for gjenfødelse og det nye liv i Kristi etterfølgelse, ledet av den Hellige Ånd. Og jeg har heller aldri hørt noen i den læstadianske vekkelse si eller påstå at «blodets røst» ikke hørtes i Læstadius’ forkynnelse, eller at han ikke var «en ekte læstadianer», «en gjenfødt kristen» eller at han «ikke har den Hellige Ånd». Derimot hører jeg nå og da – dessverre – antydet at dersom en predikant i dag ikke i stort sett alle sine prekener forkynner syndenes forlatelse slik tradisjonen etter hvert har blitt – i Jesu navn og blod -, så lyder ikke «blodets røst» og da forkynnes heller ikke «den gamle kristendommen», og da er man nødvendigvis ikke så overbevist om at vedkommende har «den Hellige Ånd».
Heldigvis er det sjelden man møter slike uttalelser, men vage antagelser skinner iblant i gjennom, noe som er svært beklagelig. Slik åndelig stolthet bør enhver av oss be Gud om å be om å bevare oss fra. For en og hver av oss burde det rekke at vi skal tro og forkynne i overensstemmelse med hva apostlene forkynte. For da bygger vi ikke på en fremmed eller vaklende grunnvoll, men på Kristus-klippen og i samsvar med Guds Hellige Ord og Jesu og apostlenes lære!
Alta 23.03.2024
Henry Baardsen
