av Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt av: Henry Baardsen, Alta
Mange lærer at Den Hellige Ånd virker direkte i hjertet, uten det forkynte ord og nøkkelmakten
Reformasjonens «venstre fløy», de ytterliggående protestanter, de som hadde hovedfokus på sine egne kraftige åndopplevelser, de spirituelle, fanatikerne og med hvilke navn de enn ble kalt, trodde følgende: Den Hellige Ånd virker direkte i et menneske, uten noen ytre nådemidler, i de hjerter som lengter etter det, en indre opplysning og gir en følelse av å eie den guddommelige kjærlighet.
Videre lærer de at enhver, når de oppriktig søker, ber, døder kjødet etc., har direkte tilgang til Gud. Når Luther lærte at man ikke kan finne frelse andre steder enn i kirken, anklaget de spirituelle han for at han vil bevare den katolske kirkes surdeig i sin lære.
Mens Luther så det slik at kirkens embete og nådemidlene var Guds gode gaver og verdifulle hjelpemidler, anså de spirituelle disse for å være et hinder og at de bare virket forstyrrelse, siden de ønsket å være i direkte forbindelse med Gud ved Ånden. De påstod at «deres kristendom» var høyere og mer åndelig enn «lutteranernes», som ydmykt ville bøye seg under Guds Ord, og som søkte å bli delaktige av frelsen ved de nådemiddeler som Kristus hadde innstiftet (WA 52, 500, 31, Huonepostilla, 19. kolminaisuuden jälkeinen sunnuntai).
Luther sammenfatter denne læra i Den Lille Katekisme med følgende ord:
«… man tar i mot syndsavløsningen eller tilgivelsen av den man skrifter for, nøyaktig som om Gud selv skulle ha uttalt disse ord. Og det får man slettes ikke tvile på, men man skal tro det fullt og fast, og vite det at syndene samtidig er tilgitt i himmelen, innfor Gud».
Disse ord gjelder alle måtene vi får motta syndenes forlatelse på når evangeliet blir forkynt, og ikke bare ved det private skriftemålet.
