av Kilde: Pelastus ja pyhitys Lutherin mukaan, s. 103-104, Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta
Luther om nøkkelmakten
I videre forstand betyr nøkkelmakten fullmakt til å forkynne evangeliet og å forvalte sakramentene. For Gud gir oss del i syndenes forlatelsene gjennom disse.
Luther sier:
«En ordets tjener forvalter nøkkelmakten 1) når han døper, 2) når han forkynner evangeliet, 3) når han deler ut nattverden og 4) når han er i annen kirkelig tjeneste… Han utfører sine tjenester på menighetens vegne, og dermed så representerer han menigheten. Og når menigheten er virksom, så er også Gud samtidig virksom».
«Til nøkkelmakten hører alt som brukes når jeg skal hjelpe min neste og når jeg skal trøste ham: a) det offentlige skriftemål, b) det private skriftemål, c) syndsavløsningen, d) forkynnelsen osv.» (EA 15, 433f. Saarna Pietarin ja Paavalin päivänä, 1522)
Luther forklarer:
«Om en Ordets tjener legger sin hånd på meg, så er det Kristus selv som gjør det. Når han tilgir deg dine synder og samtidig legger sin hånd på deg … så skal du tro det like sikkert som om Kristus selv skulle ha lagt sin hånd på deg og helbredet deg … For han som er Ordets tjener, gjør det på Kristi befaling og etter hans bestemmelse» (WA 49, 138, Kirkkopostilla, 19. kolminaisuudenpäivän jälkeinen sunnuntai, evankeliumisaarna).
Hvorfor vektlegger Luther nøkkelmaktens viktighet så sterkt?|
Grunnen til at Luther poengterer dette så kraftig, var at han selv hadde kjempet mye med dette spørsmålet i sitt eget åndelige liv. Den tid da han var i kloster, så var et av hans aller viktigste spørsmål dette: «Hvordan kan jeg vite at syndsforlatelsen som hans skriftefar forkynte, virkelig var Guds tilgivelse? Hvordan kan jeg vite at det er Guds ord, og ikke bare et menneskeord?
Stuapitz hadde veiledet Luther til å tro at syndsavløsningen var Guds sanne ord, og begrunnet det med å vise til Kristi faste løfter: » Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt» (Joh 20:20a) og «alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen ( Matt 18:18b). Som reformator henviser Luther på nytt og på nytt på disse ord av Frelseren, og holdt dette å være som en trygg grunn for troen:
«Legg merke til at Han (Kristus) lover som helt sikkert, at det er bundet og løst (i himmelen), det som vi binder og løser her på jorden. Disse løsenøklene er derfor ikke nøkler som fører vill. Han sier ikke: «Det som jeg (Kristus) binder og løser i himmelen, det skal også dere binde og løse på jorden» … Hvordan skulle vi kunne vite hva Gud binder og løser i himmelen? Nei, det ville vi aldri få greie på, og dermed ville jo binde- og løsenøklene være uten noen nytte, og ingen ville jo da få noen nytte av dem … Derimot sier Kristus: «Når dere binder og løser på jorden, så vil jeg samtidig binde og løse i himmelen. Han forplikter og binder seg selv til det som vi gjør. Og dermed betror han oss oppgaven med å utføre hans egne gjerninger.
Hvorfor skulle vi gjøre denne saken usikker … ved å si at først må Kristus binde og løse i himmelen? (WA 30, II, 497, Avaimista, 1530).
Syndsavløsningen her på jorden er Guds tilgivelse
som Han forkynner ved sine arbeidsredskaper, altså ved kristne mennesker. Den rettferdiggjørende nådedom får man høre i evangeliet, forkynt av den kristne kirke. Man kan ikke adskille kristne menneskers ord og Guds Ord og heller ikke kristne menneskers vitnesbyrd og Guds vitnesbyrd. For Gud taler gjennom mennesker og gjennom deres munn. Gud er selv nærværende i dette ord, og han gir sin nåde til det menneske som lengter etter Hans rettferdighet.
