av Kilde: Frelse og helliggjørelse, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av Henry Baardsen, Alta
Skriftemålet. Friheter som man bør ta vare på. Nytten av det private og det offentlige skriftemålet
Luther understreker at følgende tre «friheter» må tas vare på i forbindelse med det evangeliske skriftemålet:
- Den som kommer til skriftemålet, trenger ikke engang å prøve å minnes alle sine gjorte synder, for det ville jo være helt umulig. Det er ikke nødvendig å bekjenne for skriftefaren annet enn de synder som spesielt plager samvittigheten, og som man kommer på.
- Dersom den som har vært til skriftemål har glemt (å bekjenne) noe, og senere ønsker å bekjenne det, så kan han bekjenne det for hvem som helst. Det trenger nødvendigvis ikke å være for den samme skriftefaren som han først var hos.
- Den som ønsker å skrifte, kan benytte hvem som helst som skriftefar, enten det er en prest eller en lekmann. Men det må være en som han har tillit til og som man tror kan hjelpe. Han må nødvendigvis ikke bruke presten i sin egenhjemmemenighet.
Skriftemålet er til innbyrdes hjelp blant de kristne, slik vi leser i Jak. 5:16, en tjeneste [gitt av menigheten] og gis i form av sjelesorg [EA 27, 374, 378, Synnintunnustuksesta, 1521].
Ikke alle kristne har like sterk tro. Enkelte ganger er det slik at en kristen kan ha en sterkere tro enn en annen kristen har. Men neste gang kan det være helt motsatt, da kan hans tro igjen være svakere enn den andres. I blant kan man glede seg over nåden, mens man andre ganger igjen kan oppleve at fristelser og synder trykker så tungt. Når man opplever «skyfulle dager», og fristelser og dårlig samvittighet plager (som verst),vil man ha stor nytte av sjelesorg og trøst fra en kristen bror (eller søster), samt få motta tilsigelse av syndenes forlatelse. Dette påminner Luther ofte om:
«Må derfor enhver kristen lære at man ikke alt for lenge alene skal kjempe mot djevelen. For han frister og anklager, og sier at man er en så stor synder – som i virkeligheten er fortapt (i seg selv). Når man har det slik, da bør ma gå til sin sjelehyrde eller til en god [kristen] venn … og innfor ham klage sin nød og be om hjelp og trøst …
Dette er den rette måte å ta opp kampen mot synden på – nemlig at man får motta syndsavløsning og får sine synder tilgitt [WA 49, 147, 16, Kirkkopostilla …].
Luther sier at man behøver ikke å tvinge til skriftemål en person som er plaget av sine synder. Men nøden i hans indre tvinger ham selv til det.
«Dersom du kjenner din egen elendighet og dine plager, da får du også lyst å få høre ordet om syndenes forlatelse» [WA 30, I, 236, f. Iso Katekismus, 1529 …].
Det hemmelige skriftemål
Det hemmelige skriftemålet er for synder som er begått i hemmelighet (og som ikke er allment kjent).
Det offentlige skriftemålet
Dersom synden som man har gjort er allment kjent, kan man ikke benytte seg av det hemmelige (det private) skriftemålet. Men da må man åpent i menigheten bekjenne sin synd, og man må også få tilgivelse for sin synd av menigheten, offentlig .
«Den offentlige syndavløsningen løser en som har falt i en offentlig synd fra hans syndeskyld. Han blir dermed «rettferdiggjort» offentlig. … Syndere blir på denne måte løst fra sine synder offentlig, i menigheten, når de bærer frukter som er omvendelsen verdige» [WA 39, I, 131, 29, Disp. 1537].
En gammel kristen regel er dette: Dersom synden er hemmelig, så skal omvendelsen skje i det skjulte (i det private skriftemålet innfor en skriftefar). Men dersom synden er allment kjent, skal omvendelsen gjøres offentlig (innfor menigheten).
