av Kilde: Frelse og helliggjørelse ifølge Luther, av Uuras Saarnivaara
Oversatt fra finsk av: Henry Baardsen, Alta
Nøklene og kirken (s. 107)
Kirken – samfunnet av de troene på jorden – har blitt født og vokser i kraft av syndenes forlatelses evangelium, av budskapet om korset. Samtidig er kirken, eller menigheten, «moren» som føder alle kristne ved Guds ord [1]. Kristus søker og frelser mennesker ved sitt eget legeme, sin menigheten. Menneskene får høre kallet av munnen på lemmene i Kristi kropp, og gjennom disse lover Gud og gir han syndenes forlatelse og sin Hellige Ånd.
Gud bruker sin kirke som sitt eget arbeidsredskap, når han ved Ordet som de forkynner, bevarer, beskytter og formaner sine egne disipler. Et menneske er ikke selvstendig eller uavhengig av andre verken når det gjelder egen omvendelse eller det som gjelder troens liv. Men han er bundet til menigheten og til forsoningens embete.
Luther sier: «Jeg ble født på nytt da jeg hørte evangeliet». For kirken underviser og former meg, gjør meg beredt og bærer meg i sitt fang. Kirkens oppgave er å føde mange barn, barn som vet at de er rettferdiggjorte. Ikke av lovens gjerninger (men av nåde) [1]. På denne måten har Herren bundet oss sammen, for at alle skal trøste hverandre og tro på det som blir forkynt for dem, i den grad som det er Guds Ord som blir forkynt [2].
De kristne er «bundet sammen». Det er ikke bare deres felles tro som de har som er dette band. Men de trenger dessuten hjelp av hverandre, både når det gjelder den åndelige fødsel og vandringen i tro. Når de er Kristi lemmer, så er de også en del av hans legeme og medlemmer i hans kirke. Kun ved hjelp av legemet, kirken og nådemidlene som er betrodd til kirken, blir de delaktige av det liv som kommer fra Hodet, fra Herren.
