av Mine oldeforeldre på morssiden – Greta Kaisa (f. Aidantausta) og Ole Arnesen – ble i 1931-1932 intervjuet av den finske historieskriveren Martti E. Miettinen. Oldemor ble født 100 år før meg, i 1851, og flyttet med tre av sine søstre til Alta i 1871. Hennes foreldre var første generasjons læstadianere, og bodde ikke så langt fra Johan Raattamaa, men på motsatt side av Muonio-elva.
I første halvdel av 1970-tallet fikk jeg kopi av intervjuet med henne, der hun ganske detaljert fortalte om sin tro, om den læstadianske vekkelsen i Alta, som da bestod bare av ca. 20 personer, de fleste var finske innvandrere. Slik sett kjenner jeg og våre barn henne godt, for da de var barn, brukte jeg å lese om henne og om vekkelsen i Alta fra 1870-1930. Men med årene har de gamle kopiene blitt uleselige pga. at deler av teksten dessverre ble borte under kopieringen uten at jeg oppdaget det. Det var jeg veldig lei meg for!
Men nå har jeg vært så heldig å fått tak i hele intervjuet med oldemor. Men ikke bare det, men også av alle de andre som tilhørte denne vekkelsen, og som også ble intervjuet somrene 1931 og 1932. Og det omfatter ikke mindre enn intervjuer med eller omtale av ca. 40 personer som alle har fortalt sine særegne historier, sett med deres egne øyne og ut fra hvordan de selv oppfattet det. Disse intervjuene omfatter stort sett samtlige av de aller første predikantene i vekkelsen som var virksom i Norge, allerede fra før vekkelsen ble splittet. Og de var det langt flere av enn hva jeg selv noen ganger har hørt eller lest om tidligere. Her fortelles det om menigheter fra Ofoten, Lødningen, Evenskjer, Sandstrand, Trondenes, Tromsø, Lyngen, Nordreisa, Alta, Hammerfest, Kistrand, Lakselv, Brennelv, Masjok, Tana og fra Vadsø. Hele intervjue-samlingen består av tilsammen 190 sider.
Hammerfest, et sted hvor det var mange predikanter og stor læstadiansk virksomhet
Det som har vært ukjent for meg, var at læstadianismen stod så sterkt i Hammerfest, og at det var så mange predikanter der. Og dette på tross av at stedet ligger så nært som ca. 30 km fra min fars hjemkommune Kvalsund, og at jeg personlig har kjent godt mange kristne fra Hammerfest i 60 år, kristne som ofte besøkte vårt barndomshjem. Så så lite visste jeg, selv om jeg også lenge har vært interessert i vekkelsens historie. Og så lett kan verdifull historie fra vekkelsens første tid bli glemt, dersom ikke noen tar seg møie med å intervjue og å skrive om det. Det har jeg mange ganger vært lei for og også etterspurt av slike som burde kjenne vekkelsens historie. Hvorfor har ikke min far, Kåre Suhr eller andre av de gamle kristne predikantene fortalt noe om det? Kanskje var det at de heller ikke kjente så godt til det. For det som her fortelles, var jo fra gammel tid da de så vidt var født, og helst fra før den tiden. Men for meg var det i alle fall interessant lesning. Siden mange av de finske predikantene som var virksomme der etter en tid dro videre til Amerika, var jo Hammerfest et godt egnet sted som «mellomstasjon» med åpent farvann året rundt. Og dessuten var det jo mat i havet og «kort vei» til Ishavet.
Lærespørsmål som Miettinen ønsket svar på
Det som gjør intervjuene særlig interessante, er at Miettinen – som selv var læstadianer og teolog – hadde en klar målsetning med intervjuene sine. Slik kan i iallefall jeg lese mellom linjene. Han ønsket å få belyst hva man i Norge tenkte om, og hva man lærte om ulike sentrale lærespørsmål som hadde blitt debattert innen læstadianismen i Sverige og i Finland helt fra vekkelsen begynnelse av, spørsmål som allerede hadde ført til store stridigheter og flere splittelser.
De viktigste lærespørsmålene som går igjen i intervjuene var: Synet på arvesynden, på forholdet mellom arvesynden og gjernings syndene, om det var frelse eller ikke i barnedåpen, om barnet var Guds barn før dåpen eller ble det i dåpen, om gjenfødelsen skjedde før eller i dåpen, om man skulle kreve offentlig eller privat syndsbekjennelse eller om man skulle gi frihet til de som kom til troen, om læra om en «tre-alens»Gud» (noe som Johan Raattamaa holdt for vranglære og en «løsunge», og det samme mente han om det neste lærepunktet), om den Hellige Ånd kun var virksom gjennom de læstadianske predikantene, om det bare er læstadianerne som er sanne kristne, om kristnes forhold til loven, om rørelsene, om bønnens plass og betydning for de kristne, om hørbar tilsigelse av syndenes forlatelse var et vilkår for å bli holdt for en kristen, om det finnes sanne kristne i andre vekkelser, om forholdet til statskirka, om noen kan bli en kristen «på tomannshånd» med Gud, om synet på det skrevne Guds Ord i forhold med det forkynte ord mm.
Hva ble definert som vranglære?
Ytterlig et sensitivt spørsmål var hva som ble definert som vranglære, noe som etter hvert førte til de varige splittelsene mellom Lyngen-retningen og den såkalte «Alta-retningen, mellom Lyngen-retningen og Lundbergianerne, og mellom Lyngen-retningen og de førstefødte.
De to lærespørsmålene som hovedsakelig førte til disse splittelsene, var det for læstadianismen særegne og eksklusive synet på hva som er «den eneste rette menigheten og -ledelsen (hvem som var de rette lederne etter Johan Raattamaa)», og dessuten synet på arvesynden og dåpens virkninger.
Så langt jeg har klart å lese, hadde de læstadianske kristne – og særlig predikantene og lederne – utrolig liten aksept for ulike syn. Det skulle lite til for at de som forstod saken annerledes enn seg selv eller sin egen gruppe, ble definert som vranglærende. Og det la man slettes ikke skjul på. Og så kuttet man ut kontakten med hverandre. Og slik oppstod det markante grupperinger som tegnet ensidige og negative karikaturbilder av hverandre, ofte ut fra hva man hadde hørt eller blitt fortalt, selv om dette slettes ikke alltid var den hele sannheten. Da fikk ikke predikanter med avvikende syn i f.eks. dåps-spørsmålet tale i deres lokale menigheter. Og dette var gjensidig, stort sett helt fra 1907-1908 av!
Men ikke bare det: Noen av gruppene hadde sine egne «revir», eller sine egne begrensede geografiske områder som de holdt for sine egne, og som ingen med avvikende syn var velkommen til for å forkynne Guds Ord i. Og dersom noen trosset dette ønske, ble det ikke sett på med blide øyne, og det fikk også klare konsekvenser. For da søkte man fram med lys og lykt alt det negative som kunne sette «de uønskede predikantene» i dårlig lys, og man var ikke fremmed for å røpe sensitive opplysninger som hadde blitt bekjent i det private skriftemålet. Dette kommer dessverre tydelig til syne i det nevnte skriftmaterialet, noe som gjør at slikt ikke kan publiseres.
Mitt inntrykk, etter å ha lest gjennom tekstmaterialet og gjort meg noen tanker om det
Siden intervjue-samlingen omfatter så mange personer, og lærespørsmålene er såpass mange, er det en hel jobb å systematisere alt dette på en kort og lettfattelig måte. Heldigvis har jeg et meget godt og effektivt dataprogram som jeg bruker, og som letter slikt arbeid mye. Jeg har allerede kommet godt i gang med dette arbeidet, og synes det er et veldig interessant og nyttig arbeid, i alle fall for meg og kanskje også for noen andre.
Jeg skal gå gjennom de ulike lærespørsmålene systematisk, og prøve å skrive litt om hva de ulike predikantene og menighetslederne har tenkt og uttalt om de forskjellige lærespørsmålene. Totalt er det predikanter og ledere fra 15-16 ulike menigheter pluss noen fra Sverige og Finland som uttalelsene er hentet fra. Så dermed sier det seg selv at synspunktene ikke er helt homogene, selv om de som uttalte seg, tilhørte samme gren av vekkelsen. Og slik vil jo det alltid være, særlig om det er frihet og når Guds Ord alene får gi svar på spørsmålene. For vi forstår og kjenner bare stykkevis, slik Paulus uttrykker det i 1Kor 13.
Min bakgrunn i læstadianisnen og min tilhørighet som forkynner
Selv tilhører jeg den såkalte «Alta-retningen» eller Tornedal-/LFF-/Rauhan Sana-retningen, og har virket som predikant i 35 år. Selv om jeg har hørt Guds Ord utlagt og forklart i 50-60 år, synes jeg at mange av disse spørsmålene har vært lite lært om av de gamle predikantene, i alle fall ikke systematisk og grundig. Men etter å lest denne intervjue-samlingen, skjønner jeg dem nå mye bedre. De har ikke ønsket å opptre som så kloke, eller å gi inntrykk av at det er bare de eller vår gren av vekkelsen som alene har hatt det rette Åndens lys over Guds Ord. Derfor har de heller holdt seg til det ydmyke, og konsentrert seg om selve kjernen i den kristne forkynnelse, som er omvendelse og syndenes forlatelse, slik Jesus lærer. Og det tror jeg var klokt, nemlig at man heller skal ha fokus på hva som forener enn på hva som skiller. Og så får man heller ransake disse spørsmålene i Guds Ords lys, og la det skille mellom hva som er Bibelsk og hva som virkelig er falsk lære. Altså bør vi la Skriften selv få være sin egen tolk og dommer, og heller legge vinn på å forklare Skriften med Skriften selv. Det er nok det aller tryggeste, også for oss. For når alt kommer til sin slutt, er det alene Guds Ord som gjelder, også i de lærespørsmål som de i sin store iver og nidkjærhet drøftet i læstadianismen for 100 år siden, og som fikk så store konsekvenser for deres samtid og for generasjonene etter dem. Og konsekvensen av alle disse unødvendige stridighetene bør vi dagens kristne og læstadianere ta lærdom av, og legge vinn på ikke å falle i de samme grøftene som våre forfedre falt i. For slikt fremmer ikke Guds ære!
Så når vi – dagens læstadianere fra de ulike grenene – skal forsøke å samtale om disse spørsmålene, så tror jeg at det er veldig uklokt dersom vi går ned i de gamle skyttergravene og bruker samme ammunisjon som «de gamle» brukte mot hverandre, det vil det ikke komme noe godt ut av det, men bare gjøre ondt verre.
Slik jeg nå tenker, skal jeg om ikke så lenge forsøke å se på hva de ulike predikantene og menighetslederne lærte om arvesynden, og da gjerne hva de tenkte og lærte om gjernings syndene i forhold til arvesynden. Dette kan jo bli både spennende og interessant for mange av oss. Men samtidig kan disse spørsmålene fortsatt være både betente og sensitive.
Mycke gott att få en genomlysning på vad som har förevarit. Det är så många strömningar i vår väckelse numer som är ofta grundad på vad man har hört ryktesvägen och inte förankrat i Guds Ord. Tack för ditt engagemang.
Bertil Kero