av Kilde: «Tie Karitsan askeleissa», av Georg Steinberger
Oversatt av Henry Baardsen, Alta
«Han ble lydig…», Fil 2:8
I disse tre ord sammenfatter Den Hellige Ånd hele Frelserens liv. Dessuten er disse ord høydepunktet i hele i hans historie. Hans undergjerninger er store, Hans ord skal aldri forgå, men størst av alt var Hans lydighet. Hans mat var å gjøre sin Fars vilje. Jesus åpenbarte for verden nettopp sin Fars vilje. Og noen større gave eller mer virkefull prediken kan heller ikke vi ha. Dersom vi kan gi eller vi kan vise vår neste at vi viser lydighet mot Gud, så gir vi dem dermed den aller største gave.
«Hva er det som er frukten av helliggjørelsen?», spurte er bror nylig. La oss se på Lammet! Hvordan ble helliggjørelsen synlig i Ham? Han «ble lydig til døden – ja, døden på korset», Fil 2:8. Gud krevde det aller vanskeligste av Ham (Jesus), og Han gjorde det med glede.
Den falske helliggjørelsen får menneskene til å tenke storhetstanker om seg selv. Da snakker man om opplevelser som man har hatt, trinn eller akter som man har oppnådd osv. Bibelens helliggjørelse trykker imidlertid mennesket ned i støvet, gjør til intet all menneskelig godhet, og etterlater seg bare ett eneste ønske: «Å duge for Gud». Ifølge 1. Mos. 22 og Fil. 2 betyr helliggjørelse nettopp det samme som lydighet. Når Jesus var som aller dypest nede, innfor korset, talte Han om helliggjørelse. Han sa: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19.
Når vi altså helliger oss innfor korset og for offeret, når vi slik som Mesteren stiger ned til det aller dypeste sted, da blir også de som er rundt oss, helliget i sannhet. Om vi ikke skulle kunne gi vår neste noe annet enn vårt eksempel på lydighet (mot Gud), så skulle det være nok. Det finnes ikke noe som (positivt) kan påvirke et menneske så mye, eller som får ham til å ransake seg selv i samme grad som når de ser et menneske som vandrer i lydighet.
Ved å vise lydighet, får man ny kraft. Kilden for hans (Mesterens) seier, og hemmeligheten til Hans kraft, var noe han fikk nettopp fordi han viste lydighet. Og slik er det også med oss. Vår største frihet består nettopp i dette. Det er bare et menneske som er fri som være alles tjener. Han kan også hjelpe andre mennesker til frihet. Det er alltid en åpen vei for Gud inn til et hjerte som er lydig.
Det finnes mange kristne som stadig søker etter nytelser og tilfredsstillelse for seg selv. Disse har ennå ikke lært at det bare er lydige barn som er lykkelige barn. Der er bare lydighet mot Gud som kan gi en virkelig varig lykke. For er sunn sjel er det bare dette som gjelder: Lydighet. Å gjøre Guds vilje styrker og nærer – mye mer enn å bare gruble på Guds Ord og å prøve å forstå det.
Hva kan det bero på at det er så mange av Guds egne som har en så liten grad av frelsesvisshet? Hvorfor gir ikke Guds fred dem næring for deres sjeler? Gud gir selv svaret: «Å, bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger», Jes 48:18. Menneskene sier: «Jeg mangler tro, min tro er så svak, så det er derfor jeg ikke har frelsesvisshet, og heller ikke fred». Nei, det er ikke slik! I de fleste tilfellene beror det ikke på mangel på tro. For også med skjelvende hender kan man ta imot dyrebare gaver.
Årsaken til at man mangler frelsesvisshet, er ofte mangel på lydighet. Det er noe i livet som man ikke vil gi avkall på, og som hindrer at Den Hellige Ånd får gi visshet om at man har barnerett hos Gud.
Jeg kjente en mann som i en periode på ni år ikke klarte å tro på Kristi forsoning. Og den enkle årsaken til dette var at han ikke klarte å ydmyke seg, slik at han selv kunne forsone seg (med sin neste). Og dersom han ikke hadde ydmyket seg i denne sak, ville han måtte bedt og kjempet slik i nye ni år, ja omså i atten nye år.
Det er to helt forskjellige ting om man enten kjemper med å tro at man er frelst, eller om Den Hellige Ånd vitner inne i seg at man virkelig er frelst. Det er ingen som er ulydig mot Gud som helt klarer å stole på Ham. For tilliten vokser fram av lydigheten. For Jesus var det naturlig å stole på Gud, derfor at han var lydig i alt.
Det er ikke nok at jeg en gang fikk oppleve å bli frelst. Men jeg må også vandre på frelsens vei , slik at frelsen som jeg fikk oppleve, kan virkeliggjøres. Dette er lydighetens vei.
For en stund siden skrev en venn av meg noe slikt: «For meg virker det som om en av de størst hindringene for å følge Jesus, er at man hele tiden snakker om ulike trinn eller akter i troslivet. For når man taler om dette, så viser man for liten oppmerksomhet på selve det kristens livet, som er noe som skal fortsette videre og som skal få vokse. Man snakker om Åndens fylde, som om det også skulle være et eget trinn eller en akt i troen. Og man snakker om dåpen, som og den skulle være en lydighetsakt. Og når man har overgitt hele sitt liv til Ham – kaller man det for en grad/akt i helliggjørelsen, og deretter snakker men om å forbli i samfunnet med Gud».
Dette er helt feil! Like lite som et strå består av enkelte knuter, kan vårt liv med Herren bestå av forskjellige akter. Knutene på strået er ikke hovedsaken. De er bare til for å feste de nye delene til hverandre. Og fordi man frykter for (å vandre i lydighet på) veien, taler man heller om forskjellige opplevelser i troslivet. For når man gjør det, behøver man ikke å fornekte seg selv. Man trenger heller ikke å overgi seg selv til døden, og behøver heller ikke til å kjempe. Og på den måte forblir man som kjødelige.
I Salme 25 ber David om tre ting:
- Herre, la meg kjenne dine veier!
- Lær meg dine stier!
- Led meg i din sannhet og lær meg!
Det hjelper ikke oss, selv om vi også kjenner veien. For vi må selv vandre på denne veien. Og Herren må hele tiden få lære oss å vandre på denne rette veien.
