av Så langt jeg kan se, var det ingen misunnelse eller maktkamp mellom Læstadius og Raattamaa. Og de nedsnakket aldri hverandre eller misunte hverandre, på tross av at de var så ulike. Læstadius omtalte ofte sin nærmeste medarbeider, Johan Raattamaa, med meget positive ord i mange sammenhenger og kalte han “skolemesteren”, eleven (JR) som egentlig var over sin lærer (LLL).
En mer egnet person enn Raattamaa hadde det nok vært vanskelig for Læstadius å finne. Og samme positive omtale finnes det mange eksempler på når det gjelder Raattamaas forhold til Læstadius. Slikt er virkelig noe å ta til etterfølgelse for oss i dag! Dette var også noe predikant Janne Marttiini hadde oppdaget, og han oppmuntret derfor spesielt vekkelsens folk til å følge deres gode eksempel til å framsnakke hverandre, på tross at predikanter og ledere ofte kan være veldig forskjellige, slik tilfelle var med Læstadius og Raattamaa. For som kristne er vi hverandres medarbeidere, og ikke konkurrenter til hverandre, slik som man iblant få inntrykk av.
Vi – deres “etterfølgere” – søker kanskje oftere etter hva som skiller oss enn hva vi har felles, og det er sterkt beklagelig!
Læstadius og Raattamaa, og deres ulike måter å forkynne syndenes forlatelse på
Læstadius selv var utrolig sparsom med å bruke ordene “i Jesu navn og blod” eller generelt med å forkynne syndenes forlatelse direkte i sine prekener eller i det skriftlige materialet som han har etterlatt seg, spesielt det å benytte uttrykket “i Jesu navn og blod”. Men det finnes selvsagt eksempler på at han gjorde det, men disse eksemplene er det knapt nok en håndfull av. Og det er absolutt ikke mye, når man tenker på at det er bevart så mye som 466 prekener av han.
Det faktum at nøkkelmakten ble tatt i bruk i første halvdel av 1850-tallet – selv om nettopp dette blir ansett som selve “arveskatten” og “funnet av den tapte skatt” fra vekkelsens begynnelse, faktisk av samtlige grener av læstadianismen – gjorde Læstadius ikke noe stort vesen av, verken i sine mange prekener eller i sin rike brevveksling hvor han orienterer om vekkelsens virke og utbredelse. Hva kunne grunnen være til at han ikke fortalte mer om dette “nye” til sine mange kontakter eller i sitt annet skriftlig materiale, det får vi sikkert ikke noe fullgodt svar på.
Men en av grunnene til det kan muligens være at Læstadius var klar over sitt helt spesielle kall som Gud hadde kalt han til: Han var en “Moses” og en “døperen Johannes”, en “ropende røst i ørkenen”. Hans hovedoppgave var derfor å vekke til syndserkjennelse og hjertets sønderknuselse ved primært å forkynne loven. Og det gav han selv også tydelig uttrykk for! Ved et tilfelle sa han til Erkki Antti når han på vegne av Raattamaa og seg selv ytret ønske til Læstadius om å få ta løsenøkene i bruk og å begynne å forkynne synenes forlatelse mer allment:
“Om dette nå har blitt så viktig for deg og Juhani, så får dere bare gjøre det! Jeg fortetter som før med «å forkynne loven!” (O. H. Jussila skriver dette i forbindelse med sitt minneskriv 100 år etter Læstadius’ død.)
Luther skriver et sted: “Syndenes forlatelse uten omvendelse er større villfarelse enn selve pavens villfarelse”. Slik tror jeg også Læstadius tenkte. For han var anger, hjertets sønderknuselse, sann syndserkjennelse og åpen og offentlig syndsbekjennelse et klart vilkår før syndenes forlatelse skulle forkynnes. Dette var nok kanskje en av grunnene til at han ikke forkynte det “for kreti og pleti”, eller så fritt og åpent som Raattamaa og de andre predikantene gjorde det allerede mens Læstadius levde. Muligens kan man kanskje si at han kunne være for tilbakeholden, i alle fall i visse tilfeller. Men samtidig må vi nok være så ærlige å kunne si at det å forkynne syndenes forlatelse “i Jesu navn og blod” i enhver preken og vilkårsløst til alle – slik som noen gir uttrykk for at man burde – i alle fall ikke er i overensstemmelse med hvordan Læstadius tenkte, lærte og preket.
Men jeg tror nok at når han drev sjelesorg ovenfor kristne i syndenød, var han sikkert mye mer evangelisk enn man får inntrykk av når man leser hans skrevne prekener. Mitt inntrykk er at han egentlig var en ydmyk og en varm kristen, særlig ifølge hva hans egen hustru og noen av hans barn har fortalt. Og spesielt gjaldt det nok på slutten av sitt liv.
Når derimot Johan Raattamaa forkynte syndenes forlatelse, brukte han en stor variasjon av ord og uttrykk. Jeg har lest Raattamaas “Brev og skrivelser” flere ganger, og det er tydelig at han brukte hele det nytestamentlige spekteret av ord og uttrykk i forbindelse med skriftemål og sjelesorg, slik som også predikant i Alta-retningen og redaktør for Sions Blad, Waldemar Ingemann gjorde. Og heller ikke Raattamaa låste seg bare til visse bestemte måter å uttrykke seg på, slik som noen av oss i dag kanskje mener er det eneste og det absolutt mest rette. Men for Raattamaa var de ulike ord og uttrykk som han benyttet når han trøstet og forkynte syndenes forlatelse på, helt likeverdige. For de gav bare fra ulike synsvinkler uttrykk for det samme, nemlig frelsens store rikdom og fylde. Og alle som trodde, fikk selvsagt også alle sine syndet utslettet på grunn av Jesu frelsesverk på Golgata.
Slik den treenige Gud, Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er uatskillelige, så kan heller ikke personen Jesus Kristus adskilles, eller de ulike personene i guddommen skilles fra hverandre. Hvor Faderen er, der er også Sønnen og den Hellige Ånd. Og hvor Sønnen er, der er både Faderen og den Hellige Ånd. Og hvor den Hellige Ånd virker, der virker også Faderen og Sønnen. Slik er det også når det gjelder forkynnelsen av syndenes forlatelse!
Sider: 1 2
