av For i de vakte gjør djevelen seg til en lysets engel. Han gjør inntrykk av å være så alvorlig at et menneske som er oppvakt, ikke kan tro at djevelen er en løgner.
Men Guds Ord vitner at nettopp da er det viktig at du tror at ditt hjerte er rent, selv om du egentlig føler at ditt hjerte både er ondt og djevelsk. Og også når du kjenner at ditt hjerte er fullt av ondskap, skal du tro at du har Jesus i ditt hjerte. Men dersom du ikke vil tro det, så er du fortapt.
For Paulus vitner nemlig at ved hjertet tror vi til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse (Rom 10:10). Hvis du tror at du er rettferdig – også da når du kjenner at du er ond – så regnes du ved din tro å være rettferdig. Men om du ikke vil tro dette, så er du mer enn ond.
Så derfor skal du tro – selv om både ditt hjerte og din samvittighet fordømmer deg – for Gud er større enn våre hjerter (1Joh 3:20). Du skal tro at du er rettferdig, selv om du opplever at du er ond. Og du skal tro at du er ren, selv om du ikke føler at du er ren. Du skal tro at Jesus er i ditt hjerte. Og du skal tro at du er et Guds barn, selv om du skulle føle deg som et djevelens barn. For nettopp ved at du tror, blir troen regnet deg til rettferdighet. Og ved troen blir ditt hjerte renset. Ved troen er du også et Guds barn. Men om du ikke vil tro dette, så er du både ond, uren og tilhører helvete…
Dette er den rette lære om nådens orden. Men denne nådes orden tilhører bare de som er bedrøvet og som er sorgfulle, de som angrer (sine synder) og som kjemper med sine tvil. Denne Guds nåde er bare for de nedtrykte sjeler, fordi det er nettopp de som har behov for nåden.
Tro Guds Ord og hva det lover! Stol ikke på dine egne følelser!
For det tredje viser han også for dem som (ofte) tviler, at Gud er større enn menneskets hjerte (1Joh 3:20). Som følge av dette skal en kristen tro mer på Guds Ord enn på følelsene i sitt eget hjerte.
Han (Johannes) oppmuntrer nemlig de kristne til å stille sine hjerter til ro for Guds åsyn (1Joh 1:19), slik at menneskets eget hjerte ikke skulle få en viktigere posisjon enn Guds Ord. Dette vil nemlig kunne skje dersom den kristne ikke legger vinn på å la Guds Ord få forme sitt hjerte, men om man bare velger å følge det som virker slik i sitt hjerte at det blir følelsesmessig rørt. Slike kristne lar ikke Guds Ord få være som rettesnor for seg selv, verken når det gjelder hva de tror eller hvordan de lever. For menneskets hjerte er nemlig svikefullt i så mangt.
Dersom en kristent kun tror hva det selv føler i sitt hjerte, da er det umulig at han skal kunne stille sitt hjerte til ro for Guds åsyn (eller eie frelsesvisshet). Men hvis det som skal få være avgjørende, er hva personen selv føler i sitt hjerte og anser å være rett, så kommer det garantert til å måtte oppstå både stridigheter og partier. For da vil den ene si: «Slik har jeg erfart og opplevd det å være rett i mitt hjerte». Og den ande vil si: «Nei, slik har jeg prøvet saken i mitt hjerte, og dette mener jeg er rett». Og så vil disse små nyanseforskjellene i hvordan man har opplevd det og hva som man mener er rett, og de stridigheter som følger av dette, føre til at man ikke kan bli enige om hvem sine erfaringer og opplevelser som er rett.
Men dersom man lar Guds Ord være dommer, så blir spørsmålet heller om hvordan saken egentlig er etter hvordan Frelseren selv har prøvet saken hva som er rett ifølge ham. Og da blir det spørsmål heller om det som du har erfart og det som du mener er rett, virkelig er i overenstemmelse med de prøvelser og erfaringer som er omtalt i Bibelen…
Men om det er slik at det som du har erfart i ditt hjerte stemmer overens med Guds Ord, da er også ditt hjertes erfaringer rett.
