av Men ifølge muntlige kilder kan man fortelle følgende:
» En gang kjørte Læstadius til Raattamaa for å forhøre seg bl.a. om hva han holdt på med. Raattamaa fortalte da om hvordan alt hadde gått til. Da ble «lærefaderen» (Læstadius) veldig alvorlig. Han tenkte på dette skritt som hans disippel (Raattamaa) hadde våget å ta, uten å spørre han om det før han gikk til dette skritt. Disse to satt våken hele natta med Bibelen og Luthers postille åpen foran seg, i den lille mørke og ujevne hytta i det skiftende lyset fra tjæreveden som brant.
De leste, og så samtalte de om de de hadde lest. Det som de studerte, omhandlet hvordan himmelrikets nøkler rett skulle brukes – og dette ble gjort mellom de to som var de mest ansvarlige innen sjelesorgen. —
Før morgenen rant, hadde «lærefaderen» kommet til ro i saken. Begge åndsmennene reiste seg, og de ble stående ved glørne som var i ferd med å slukne. Så omfavnet de hverandre – rørt som de var – og så tilga de hverandre deres synder i Herren Jesu Kristi navn.
Og Saarisalo legger til: «Selv om ikke alle detaljer i den fritt gjengitte historien i den muntlige fortellertradisjonen stemmer helt nøyaktig, så er fortellingens hovedinnhold bekreftet.
Læstadius omtaler kun et par steder i hele sin store skriftlige produksjon løsenøkklene som Raattamaa og andre predikanter tok i bruk i 1853-1854
Selv om Læstadius i sin alminnelighet tier om denne sak både i sine predikninger, i sine brev og i sine tidsskrifter, så taler han dog i et par av sine taler om syndsavløsningen som hadde blitt tatt i bruk. Det mest utfyllende sted er i en av hanns predikninger, men denne mangler dessverre årstall. Men i sin prediken på tredje bønnedag i 1856, sier han at «de sanne kristne har fått makten til å tilgi hverandre deres synder».
Læstadius har altså senest i 1856 godkjent at syndsavløsningen som Raattamaa hadde tatt i bruk, var i overensstemmelse med Bibelen og med Luthers lære….
